Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern.
I Gjesdalsaken som den ble kalt, hvor 3 velfungerende barn ble tatt fra foreldrene i det som startet med at en mor klaget den gangen ordfører Olaug Bollestad inn til Fylkesmannen for ulovlig ansettelse av rådmannen.
Mor hadde klaget Bollestad inn til Fylkesmannen for ulovlig ansettelse av rådmannen i kommunen. Slikt gjør man åpenbart ikke ustraffet. Ordføreren er øverste sjef for barnevernet i kommunen.
Tenk deg at du er saksøkt og skal i retten. Så får du vite at tingretten har samarbeidsmøter med motparten bak ryggen din. Er det rettferdig rettssak med likeverdige parter? Tønsberg Tingrett inviterte alle barneverntjenestene som sogner til tingretten på heldags samhandlingsmøte med bevertning på skattebetalernes penger i 2011. Dommerfullmektig Mai Vo ville lage en enklere hverdag for tingretten.
«Det er ikke uvanlig at domstolen samhandler med barnevernet ved behandling av blant annet barnefordelingssaker, barnevernsaker, foreldreansvarsaker (min anm. adopsjon), straffesaker, herunder familievoldsaker.
Embetets dommere har med bakgrunn i erfaring i disse ovennevnte saker vurdert det som positivt og hensiktsmessig å innkalle til et møte hvor det er ønskelig med erfaringsutveksling med barnevernledere i distriktet.«
Hvordan er det mulig å si at vi i Norge har domstoler vi kan ha tillit til når man ser denne type samarbeid? Til og med i straffesaker samarbeider dommerne med barnevernet. Og politiet har ordre om å etterkomme hver minste bekymring. Domstolene skal være vår garanti for rettssikkerhet. De skal granske om forvaltningens påstander er riktig. Ikke legge rettssaken til rette for barnevernet. Det er så graverende at folk gisper. Samtidig med dette markedsfører jusseliten stadig vekk at vi har svært høy tillit til domstolene i Norge. Med ulike tvilsomme undersøkelser.
Sier generalsekretær i Advokatforeningen Merete Smith på sin blogg. Og klager samtidig over at pressen ikke bryr seg om den flotte tittelen. Kanskje de vet bedre?
Heidi Turid Damman har analysert statistikken i bloggposten Meningsløs kåring av rettsvesenet, og advokat Olav Sylte har undersøkt respondentene som består at offentlig ansatte jurister i sin bloggpost Uforståelig kåring av norsk rettssikkerhet.
Domstoladministrasjonen og Aftenposten sensurerer kritikk mot domstolene. Vi blir lurt til å tro vi har en av verdens beste rettsstater og kritikk sensureres i landets største avis.
Domstoladministrasjonen og Aftenposten sensurerer alvorlig kritikk av domstolene
Målfrid Schartau Viken er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. Viken arbeider tett med mennesker i krise, og skriver gripende og med stor innsikt om det å miste seg selv i endeløse rettsprosesser hvor en mors kjærlighet for sine barn står på tiltalebenken.
Dikt av Målfrid Schartau Viken.
Hun sto og så på seg selv i speilet og lette. Hvor er du, hvisket hun stille, og kjente den salte smaken av tårer på leppa. Hun tok frem mascaraen og førte den på øyevippene med skjelvende hånd. Bet seg selv i leppa og kjente kvalmen velle opp gjennom magen og videre opp gjennom halsen som en tung og tykk grøt som fylte til slutt hele henne. Det blir nok bedre hvis jeg kaster opp en gang til, sukket hun og stakk fingrene rutinert ned i halsen.
Hvor er du blitt av? Jeg trenger deg – nå! Det var litt mer kraft i stemmen nå. Kom frem igjen! Ikke forlat meg alene! Ikke mist meg på den lange og mørke veien!
Håret ble forsøkt satt opp, men hendene lystret ikke. Hjelp meg da, nærmest skrek hun mot speilet. Jeg må finne deg igjen nå! En gang var du jo der, og jeg visste hvem du var. Når ble du borte?
Kjolen ble forsøkt dratt over hodet og nedover den verkende kroppen. Hun så inn i speilet. Hei du, kom tilbake da, ikke svikt meg sånn. Ikke nå.
RVTS sør:
– Når barnevernskuratorer mister en klient i selvmord, vurderer de å slutte i jobben. Dette er et av funnene i masteroppgaven til Anne-Lill Haddeland, leder for selvmordsforebyggende team ved RVTS Sør.
«18 av 49 barnevernskuratorer har opplevd å miste en klient i selvmord. Ofte snakker man ikke om det. Selvmord er ikke et tema man har laget rutiner for å møte. Når en klient tar sitt eget liv, påvirkes kurator sterkt følelsesmessig, men får sjelden hjelp til å takle dette, sier Anne-Lill Haddeland.»
7 juli 2019
«Ei beredskapsmor som varslet om barnevernets forutinntatte arbeidsmetoder, snudde saken på hodet.
Dette er helt sinnsykt. Metodikken barnevernet har utsatt denne familien for minner om en heksejakt, sier advokat Rikke Arnesen. Før helga ble ei trebarnsmor i Oslo kalt inn til et hastemøte med barneverntjenesten sammen med advokaten. Mora var svært spent på agendaen for møtet, for to dager tidligere hadde det falt dom i saken hennes i Oslo tingrett.
Domstolen konkluderte med at omsorgsovertakelsen for hennes tre barn skulle oppheves, til tross for at retten mente mora kan ha utsatt barna for mild oppdragervold i pressede situasjoner. På møtet med barneverntjenesten fikk hun beskjed om at dommen ikke vil bli anket. Hun skal få alle barna sine hjem.
Jeg er veldig glad, for saken har vært et mareritt fra dag én, sier mora til Dagbladet.»
«De oppdaget at ett av barna var blitt hasteflyttet fra et beredskapshjem til et annet.
Da de undersøkte nærmere, kom de i kontakt med ei tidligere beredskapsmor, som som var i ferd med å sende inn et varsel til Oslo kommune om Aline og Frydenberg barnevernssenter – om leder, psykolog og konsulenter der og deres problematiske holdninger, forutinntatthet og rolleforståelse.
– Observasjoner utelatt
– Min mann og jeg opplevde at de utelot viktige observasjoner om barnet fra oss. De sjekket ikke med oss som hadde hatt omsorgen for barnet i seks måneder før de leverte sin rapport som i stort bare besto av observasjoner som understøtter omsorgsovertakelse. Vi gjorde gjentatte observasjoner som pekte i en annen retning, sier beredskapsmora til Dagbladet.
«Jeg mener det er bekymringsverdig at noen som er satt til å utføre denne type oppgaver på vegne av samfunnet ikke forstår at det å være forutinntatt kan være uheldig og potensielt utgjøre en trussel i forhold til rettssikkerheten til barna og familiene som vurderes av disse instansene», heter det i varselet.
Varselet ble lagt fram som bevis i domstolen, og den tidligere beredskapsmora møtte som vitne.
Det er liten tvil om at hun for domstolen framsto som troverdig. Hennes varsel og vitnemål førte til at retten bare i «begrenset grad» har vektlagt Aline- og Frydenbergs utredning av barna, fordi rapportene «ikke gir et godt tolkningsbidrag til spørsmålet om voldsutøvelse».
«Det vises til at vurderingene fremstår noe overdrevne og farget av opplysningene om at barna kommer fra et voldsutsatt hjem», heter det i dommen fra Oslo tingrett.
Videre viser domstolen til den tidligere beredskapsmoras forklaring om at både psykolog og konsulent ved Aline- og Frydenberg ga klart uttrykk for at de la til grunn for sine vurderinger at barna var utsatt for vold i hjemmet.»
16 nye barnevernsaker ble tatt inn til behandling av EMD på en dag. Dagbladets Asle Hansen med enda en bombe av en artikkel om norsk barnevern. Totalt er 26 barnevernsaker fra ett land tatt til behandling i Strasbourg. Det er alvorlig for Norge. De 26 sakene er kun en dråpe i havet. Det er snakk om en kultur i barnevernet som vedvarende og systematisk bryter menneskerettighetene. Våre politikere ser ikke ut til å skjønne noe som helst av hvorfor folk klager.
Nå har Menneskerettsdomstolen sluppet 16 nye, norske barnevernssaker gjennom det trange nåløyet. Domstolen har kontaktet Norge og bedt om statens svar på spørsmål om krenkelse av menneskerettigheter.
Situasjonen er helt utenom det vanlige.
At EMD i løpet av relativt kort tid kommuniserer hele 26 saker innenfor samme fagfelt mot en liten, vestlig nasjon som Norge er intet annet enn oppsiktsvekkende. Norske barnevernssaker har ved noen få anledninger tidligere også vært til prøving i EMD, men 1. desember 2015 startet en bølge fra EMD som fremdeles skyller over norsk barnevern.
Asle Hansen har også laget en flott oversikt over alle de 10 sakene som allerede er tatt til behandling. Hva handler de om og hvem er foreldrene.
Hadde politikerne hatt respekt for menneskerettighetene hadde de nedsatt en havarikommisjon på de sakene som er tatt til behandling i EMD. Bare det faktum at det internasjonale samfunnet vil granske ufattelige 26 norske saker burde fått oss selv til å gjøre det samme. Det er en likegyldighet hos politikerne som er ganske utrolig. Det samme med de som skal overvåke rettsstillingen til borgerne. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.
Jeg har flere ganger i postinger på sosiale medier tagget Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), og spurt om deres ignorering av alvorlighetsgraden i barnevernsakene. Og hvordan det står i forhold til NIMs egentlige oppgave? Som er å overvåke menneskerettighetens stilling i samfunnet. Menneskerettighetene, eller Europeiske Menneskerettskonvensjonen EMK, er implementert i grunnloven og handler om enkeltmenneske i forhold til den mektige staten. Og hvorvidt staten følger lover og regler overfor sivilbefolkningen. Det er NIMs oppgave å overvåke at staten gjør som Stortinget har bedt de om.
I NIMs årsrapport for 2018 er temaet barnevern såvidt nevnt og da fremstilt som en litt hverdagslig uenighet mellom Norge og EMD. Og at Norge hadde vunnet to saker allerede, og lå godt an i konkurransen mot EMD. Å ikke ta med de voldsomme protestene i befolkningen mot barnevernet, eller at en enslig mor har fått asyl i et EU land på flukt fra barnevernet er å unndra fakta om hvor alvorlighetsgraden. NIM skulle ha skrevet med store røde, illsinte bokstaver om manglende rettssikkerhet for vanlige folk i møte med barnevernet for flere år siden.
Jeg har skrevet om årsrapporten når den kom tidligere i år. Jeg spurte da om NIM er en klubb for virkelighetsfjerne jurister?
Kjell Ingolf Ropstad sier at det er 300 barn som står i kø for å få fosterhjem. Det er noe å reflektere over. Hva slags barn er det som står i slik kø? Er det skamslåtte og seksuelt misbrukte barn? Eller barn av rusmisbrukere og psykisk syke som ikke klarer å organisere livet sitt og passe på barna?
I 2017 ble det ifølge SSB begjært omsorgsovertakelse grunnet fysisk mishandling i hjemmet i bare 12 saker. En sak var begrunnet med psykisk mishandling. 6 saker gjaldt seksuelle overgrep. I 46 saker var begrunnelsen vold i hjemmet eller nære relasjoner. 58 alvorlige saker saker i 2017. Hentet fra Jane Kiles leserinnlegg i Aftenposten.
Da lurer jeg på hva disse 300 barna står i kø for? De kan ikke bo hjemme på grunn av hva da? Det er åpenbart ikke akutt, alternativt har de 300 barna vært i kø i flere år. Hva har barna eller foreldrene deres gjort? 300 barn er veldig mange barn. Det er 15 skoleklasser. De oppbevares i køen på et privat akuttmottak eller i et beredskapshjem til 30 000,- kroner i måneden.
Hva er årsaken til at Ropstad går ut og promoterer en industri som store deler av Europa fordømmer? Kanskje han trenger hjelp til å se klart.
Ropstad har en kone som jobber i barnevernet og som har rimelig stor makt bak sine krav til ektemannen. Hennes fagmiljø, barnevernsarbeidere og fagforeningene krever at han tar på seg personalansvaret for 6 000 ansatte i barnevernet. Noe han ikke har. Ropstad skal ha personalansvar for alle landets barn. Han er deres øverste beskytter mot skadelig behandling som for eksempel vilkårlig inngrep fra myndighetene. Les: barnevernet. Han er valgt av folket for ivareta folkets interesser. Og da først og fremst barns interesser, men også mødre og fedres, og familienes interesser mot sånne ting som barnevernet. Men det gjør han ikke.
Han løper industriens ærend samtidig som han sitter handlingslammet ift de forestående barnevernsakene som skal behandles i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Og barna som der er rammet. Hvorfor ignorerer han de barna? Er han ikke deres minister? Hvorfor har ikke Ropstad sagt at disse sakene er så alvorlige at EMD har valgt å behandle dem, og da setter vi ned en havarikommisjon på de sakene, og sørger for å rette opp feil som er begått. FØR Norge blir dømt. Slik at vi viser et minimum av selvinnsikt og vilje til å rette opp feil. Men det gjør han ikke.
Denne uken overleverte Norges institusjon for menneskerettigheter årsrapport for 2018 til Stortinget og Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Det skulle vært en rapport om menneskerettighetenes stilling i Norge, men de største bruddene på menneskerettigheter i moderne tid er knapt nevnt. Overgrepene mot lovlydige foreldre begrunnet med «barnets beste» som er skapt av jurister, psykologer og en kynisk omsorgsindustri dekkes over av myndighetene for n’te år på rad.
Har NIM rett og slett blitt en syklubb for jusseliten i avledningsmanøver og tildekking av hva de selv har skapt?
«Barnerettigheter» kaller juristene det, og barns rett til «riktig utvikling». En type utvikling som beviselig skader langt flere enn det hjelper. En «utvikling» som i stedet ødelegger barn og foreldre på en måte som er uopprettelig. Handlingene er barbariske og fører til sykdom, uførhet og død for hundrevis foreldre hvert år. Pressen her i landet dekker over de fatale tallene og later som det ikke skjer. Utenfor landets grenser ser og forstår resten av verden hvor galt det er. Norges omdømme henger i en tynn tråd uten at det er nevnt i årsrapporten for 2018 til Norges institusjon for menneskerettigheter.
Derimot er det i rapporten viet stor oppmerksomhet til de kriminelles ve og vel i norske fengsler. De får psykiske problemer av å sitte i fengsel må vite. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av temaene som omtales som problematiske rent menneskerettslig sett. Barnevernets overgrep mot tusenvis av lovlydige foreldre hvert år er knapt nevnt over noen få sider på slutten av rapporten.
Fra rapporten:
NIM skal blant annet gi råd til regjeringen og andre offentlige organer om gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge.
I den forbindelse avgir NIM en årsmelding til Stortinget om institusjonens virksomhet og utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge. Årets årsmelding Dokument 6 (2018–2019) ble avgitt til Stortinget 26. mars 2019, og skal debatteres i Stortinget i inneværende sesjon.
NIMs årsmelding for 2018 behandler 14 områder og presenterer 28 anbefalinger. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av utfordringene som omtales.
Det er en årsrapport som ikke nevner at en mor har fått asyl i et EU land på flukt fra norsk barnevern. Heller ikke Europarådets rapport, Resolution 2232 (2018), om balansegangen mellom barnets beste og retten til familieliv etter EMK art. 8 er nevnt.
Striking a balance between the best interest of the child and the need to keep families together
Riktignok nevnes det at 10 saker er tatt gjennom nåløyet til behandling i menneskerettsdomstolen, uten å utdype den faktiske menneskerettslige stillingen til alminnelige lovlydige foreldre i Norge. De absolutt verste overgrepene mot siviliserte borgere i moderne tid i Norge er arrogant behandlet av NIM. Tradisjonelle medier har allikevel gitt dette stor oppmerksomhet i 2018.
Kari Henriksen (AP) til Aftenposten 22 februar 2019:
«Det var en selsom opplevelse å høre et av foredragene fra den polske stiftelsen Pantarey på OSSEs menneskerettighetsseminar i fjor høst, sier hun.
– Det ble fremstilt som om den norske staten går inn i familiene, fratar barn sine foreldre og driver indoktrinering av barn, forteller hun.»
https://www.aftenposten.no/…/Mistillit-til-norsk-barnevern-…
Dagbladet 16 august 2018:
«Den tredje august la BBC ut dokumentaren «Norways hidden scandal» på sine hjemmesider. På noen få timer ble saken den mest leste på bbc.no, og den halvtimes lange dokumentaren kan sees av millioner av mennesker på BBC World.»
https://www.dagbladet.no/…/barns-beste—norge-mot…/70106663
Bergens Tidende 9 februar 2016:
«Omdømmevernet rakner
Nazi-Norge og Gestapo-barnevern, ropes det i utlandet. Norge er dårlig rustet til å takle slike svertekampanjer.»
https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/…/omdmmevernet-rakner
Postet først på Facebook og prof emeritus Marianne Skånlands hjemmeside.
3 april 2019 skriver direktøren for Barne og ungdomsdirektoratet i Aftenposten at det ikke er så stor forskjell på barnevernet i Polen og Norge. Det er det. Det er ikke bare stor avstand mellom de to landene. Det er en avgrunn.
Mari Trommalds innlegg er svar på innlegget til den polske ambassadøren, Iwona Woicka-Żuławska. Et innlegg som på en diplomatisk måte tok for seg ulikhetene i behandling av barnevernsaker mellom Polen og Norge. I tillegg til at det var et svar på den offisielle norske holdningen til polsk barneoppdragelse og statsminister Erna Solbergs sleivete kommentar om at «I Norge er det ikke lov å slå barn».
Underforstått at det er tillat i Polen. Det er det selvsagt ikke.
De siste årene har et stort antall fortvilte foreldre blitt straffeforfulgt og bøtelagt av politiet for enten bagatellmessige kommentarer om sine opplevelser med barnevernet på sosiale medier, eller for hva andre har skrevet på deres kontoer. Per Einar Guthus, Ruth Ensby og Ida Åsedatter Isaksen er noen av de som er straffet. Prosessene ligner på Kafkaprosesser og legger urimelig stor belastning på allerede sterkt belastede foreldre/besteforeldre som opplever sitt livs største krise når de mister et barn.
Dette ble første gang postet i et Facebooknotat april 2017. Det er verdt å repetere i disse dager da myndighetene fortsatt driver på og vil sette munnkurv på ofre og kritikere. De er ikke kommet et skritt lengre i forståelse, virker det som – forståelse av at det er barnevernets handlinger og deres egen unnfallenhet og ansvarsløshet som er grunnen til at kritikken og fortvilelsen hos ofrene ikke tar slutt. Situasjonen er omtrent den samme, og de forandringer og forbedringer myndighetene stadig reklamerer for, er slett ikke forbedringer.
Professor emeritus Marianne Skånland beskrev i 2017 hvordan straffeforfølgelsen av foreldre i dyp sorg rettferdiggjøres. Og om tidligere praksis fra Personvernemda og EMD på saker som angår ytringsfriheten.
Mange har etter dette ble skrevet blitt bøtelagt for de mest absurde ting på sosiale medier (SoMe). Man skal kjenne sine rettigheter når det skjer.
Marianne Haslev Skånland har arbeidet som professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun har vært sakkyndig vitne i barnevernssaker ved hhv tingrett, lagmannsrett og fylkesnevnd fem ganger i Norge, samt en gang i Länsrätten i Sverige.
Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv. Hun har forelest over mange år om behaviorisme og andre psykologiske tankeretningers plass i lingvistikk og antropologi.»
Av Marianne Haslev Skånland april 2017.
De par siste dagene er det kommet nye innlegg i aviser fra barnevernere som gjør seg til martyrer. Ikke på den måten at de beklager det de «må» gjøre mot barn og foreldre. Tvert imot mener de at det de gjør er så riktig så riktig, og at kritikere «hetser» dem og «henger dem ut». Det ser for det meste ut til at enhver kritikk av dem regnes som uakseptabel hetsing og trusler, hvis kritikken i det hele tatt er konkret.
Er Norge et lite stykke Nord Korea?
90% av sakene der barn tvangsfjernes er hemmelige prosesser bak lukkede dører. Ikke engang pressen slipper inn. Ingen i det offentlige slipper inn i Fylkesnemndene for å se hva det egentlig handler om. Under 10 prosent av omsorgsvedtakene anonymiseres og legges ut på Lovdata pro. Bak betalingsmur. Det er alt offentligheten får vite om sakene.
Mens det internasjonale samfunnet gransker norsk barnevern, stiller myndighetene seg uforstående til dette og sier standhaftig at barnevernet hjelper barn og at Norge er ledende i verden på barns rettigheter. Uten at de vet hva som sakene faktisk er basert på. Vi kaster ut diplomater fra andre land som prøver å hjelpe sine landsmenn mot politi og barnevern.
Les også: Norsk rettssikkerhet er elendig
Kritikerne sensureres
Myndighetene og domstolene struper ethvert forsøk på nøktern og saklig kritikk i det offentlige rom. De knebler kritikerne som våger å fortelle sannheten om hva de selv eller deres nærmeste har opplevd med politi og barnevern. Foreldre og besteforeldre som skriver om sin bunnløse fortvilelse på sosiale medier bøtelegges og dømmes basert på konstruerte straffbare handlinger.
Les også: Når staten fordømmer kritikk mot seg selv
Barnevernsindustrien har en manpower på 10 – 15 000 ansatte i kommunalt og statlig barnevern, og har under sin omsorg mellom 16000 og 17000 barn (2017). Fosterhjem og privat omsorgsindustri kommer i tillegg. På toppen av det igjen er det de private psykologene og advokatene på salærmarkedet som lever av at barn er i nød.
Uten at vi krever resultater.
Det er hører ikke hjemme i et demokrati at 90% av slike saker er bak lukkede dører. Det hører ikke hjemme i et diktatur engang, at politiets ressurser brukes til å jakte ned barn og legge de i håndjern, og kaste foreldrene deres på glattcelle. Uten at de får vite hva de har gjort galt. I Nord-Korea ville du i hvert fall visst hvorfor du ble straffet. Det er utrolig at ingen med myndighet har nedsatt en havarikommisjon på norsk barnevern enda.
© 2023 Irene Hov
Tema av Anders Norén — Opp ↑
