Side 2 av 2
Ida (49) har kjempet en tøff kamp for å få tilbake sin datter som nå er 9 år, fra barnevernet. Uten å måtte kjenne til konflikten med barnevernet så fremstår Ida som en ressurssterk god mor med en velfungerende datter. Det hårreisende i denne saken er at det handler om et overgrep mot mor og barn som er så stort, at de hadde ikke annet valg enn å flytte ut av landet. Bloggposten er skrevet med Ida’s tillatelse.
Det er ingen tvil om at mor og datter er glade i hverandre og knyttet til hverandre. Barnevernet tok altså et velfungerende barn og plasserte i fosterhjem. Det viste seg å være feil. Mor og datter ble i 2019 gjenforent takket være den kampen moren kjempet alene mot staten på vegne av datteren. Mor kunne gi datteren en trygg og god omsorg og oppvekst allikevel og barnevernet tok feil.
Innledning
De siste årene har et stort antall fortvilte foreldre blitt straffeforfulgt og bøtelagt av politiet for enten bagatellmessige kommentarer om sine opplevelser med barnevernet på sosiale medier, eller for hva andre har skrevet på deres kontoer. Per Einar Guthus, Ruth Ensby og Ida Åsedatter Isaksen er noen av de som er straffet. Prosessene ligner på Kafkaprosesser og legger urimelig stor belastning på allerede sterkt belastede foreldre/besteforeldre som opplever sitt livs største krise når de mister et barn.
Dette ble første gang postet i et Facebooknotat april 2017. Det er verdt å repetere i disse dager da myndighetene fortsatt driver på og vil sette munnkurv på ofre og kritikere. De er ikke kommet et skritt lengre i forståelse, virker det som – forståelse av at det er barnevernets handlinger og deres egen unnfallenhet og ansvarsløshet som er grunnen til at kritikken og fortvilelsen hos ofrene ikke tar slutt. Situasjonen er omtrent den samme, og de forandringer og forbedringer myndighetene stadig reklamerer for, er slett ikke forbedringer.
Professor emeritus Marianne Skånland beskrev i 2017 hvordan straffeforfølgelsen av foreldre i dyp sorg rettferdiggjøres. Og om tidligere praksis fra Personvernemda og EMD på saker som angår ytringsfriheten.
Mange har etter dette ble skrevet blitt bøtelagt for de mest absurde ting på sosiale medier (SoMe). Man skal kjenne sine rettigheter når det skjer.
Marianne Haslev Skånland har arbeidet som professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun har vært sakkyndig vitne i barnevernssaker ved hhv tingrett, lagmannsrett og fylkesnevnd fem ganger i Norge, samt en gang i Länsrätten i Sverige.
Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv. Hun har forelest over mange år om behaviorisme og andre psykologiske tankeretningers plass i lingvistikk og antropologi.»
Barnevernet går stadig ut med krav om å få drive på i fred
Av Marianne Haslev Skånland april 2017.
De par siste dagene er det kommet nye innlegg i aviser fra barnevernere som gjør seg til martyrer. Ikke på den måten at de beklager det de «må» gjøre mot barn og foreldre. Tvert imot mener de at det de gjør er så riktig så riktig, og at kritikere «hetser» dem og «henger dem ut». Det ser for det meste ut til at enhver kritikk av dem regnes som uakseptabel hetsing og trusler, hvis kritikken i det hele tatt er konkret.
Er Norge et lite stykke Nord Korea?
90% av sakene der barn tvangsfjernes er hemmelige prosesser bak lukkede dører. Ikke engang pressen slipper inn. Ingen i det offentlige slipper inn i Fylkesnemndene for å se hva det egentlig handler om. Under 10 prosent av omsorgsvedtakene anonymiseres og legges ut på Lovdata pro. Bak betalingsmur. Det er alt offentligheten får vite om sakene.
Mens det internasjonale samfunnet gransker norsk barnevern, stiller myndighetene seg uforstående til dette og sier standhaftig at barnevernet hjelper barn og at Norge er ledende i verden på barns rettigheter. Uten at de vet hva som sakene faktisk er basert på. Vi kaster ut diplomater fra andre land som prøver å hjelpe sine landsmenn mot politi og barnevern.
Les også: Norsk rettssikkerhet er elendig
Kritikerne sensureres
Myndighetene og domstolene struper ethvert forsøk på nøktern og saklig kritikk i det offentlige rom. De knebler kritikerne som våger å fortelle sannheten om hva de selv eller deres nærmeste har opplevd med politi og barnevern. Foreldre og besteforeldre som skriver om sin bunnløse fortvilelse på sosiale medier bøtelegges og dømmes basert på konstruerte straffbare handlinger.
Les også: Når staten fordømmer kritikk mot seg selv
En enorm industri
Barnevernsindustrien har en manpower på 10 – 15 000 ansatte i kommunalt og statlig barnevern, og har under sin omsorg mellom 16000 og 17000 barn (2017). Fosterhjem og privat omsorgsindustri kommer i tillegg. På toppen av det igjen er det de private psykologene og advokatene på salærmarkedet som lever av at barn er i nød.
Uten at vi krever resultater.
Det er hører ikke hjemme i et demokrati at 90% av slike saker er bak lukkede dører. Det hører ikke hjemme i et diktatur engang, at politiets ressurser brukes til å jakte ned barn og legge de i håndjern, og kaste foreldrene deres på glattcelle. Uten at de får vite hva de har gjort galt. I Nord-Korea ville du i hvert fall visst hvorfor du ble straffet. Det er utrolig at ingen med myndighet har nedsatt en havarikommisjon på norsk barnevern enda.
I november 2017 skulle jeg gjøre lydopptak av behandling i Forliksrådet i den gangen Skedsmo kommune, nå Lillestrøm. Leder av Forliksrådet truet meg da med tap i sak om bruddgebyr mot Get AS, som var representert ved Lindorff, dersom jeg ikke stoppet et lovlig lydopptak av en offentlig behandling.
I et 4 minutters lydopptak hører man hvordan leder av Forliksrådet truer meg. Jeg postet lydopptaket på Facebook og spurte om dette virkelig var lov? Ikke minst om trusler om tap i en tvistesak i et helt annet spørsmål enn lydopptak er lov å gjøre mot en part i forliksrådet? Det ble delt av mange på sosiale medier og jeg fikk tilbakemelding om at dette kunne ikke Forliksrådet gjøre.
Omstridt forskning studerer barn i det øyeblikket de blir fjernet fra sine foreldre med tvang av politi og barnevern. Et såkalt akuttvedtak. Forskeren graderer lidelsene hun observerer hos barna fra 1 til 5. Alt etter hvor mye de skriker av frykt og redsel når de får beskjed om at de ikke får være hos mamma og pappa lenger. I USA avvises denne type forskning fordi den er i strid med etiske regler.
En «bank» med ventende adoptivforeldre til spedbarn og småbarn tatt av barnevernet med sikte på adopsjon.
I Norge kaller vi det barnets rett til utvikling. Andre land sier at i Norge stjeler de barn.
Tvangsfjerning av små barn av unge eller ressurssvake foreldre begrunnet med manglende foreldreferdigheter og fare for fremtidig omsorgssvikt kalles gjerne oppvekstplasseringer. Hovedtyngden av barn overtatt av barnevernet er i denne kategorien. Det er verken vold, rus eller psykiatri, men foreldre som ikke har ressurser til å forsvare seg mot det mektige barnevernet på den ene siden, og ansatte i barnevern og politi og deres ressurssterke nettverk av godt betalte fosterhjem som står klare for nye oppdrag .
Vi tar barna fra de fattigste og gir dem til middelklassen mot betaling.
Fra 20 juni 2015 i Stavanger Aftenblad:
«Småbarnsbanken er et alternativ til tradisjonelle fosterhjem, her plasseres barn mellom 0 og 2 år som er tiltenkt varig plassering utenfor hjemmet, altså adopsjon. Som hovedregel er medlemmene i Småbarnsbanken mennesker som har signalisert at de kan tenke seg å adoptere.»
Småbarnsbanken ble etablert etter oppfordring i 2015 fra den gang barneminister Solveig Horne. I april 2016 lå det et dokument på Regjeringens hjemmeside som oppfordret alle kommuner i Norge til å etablere lokale Småbarnsbanker. Etter at jeg skrev om det i april 2016 forsvant alt om Småbarnsbanken fra regjeringens og BLD’s hjemmeside. Forståelig nok. Det er i strid med lovens intensjon å gå til omsorgsovertagelse med sikte på at barnet skal adopteres bort. Alle omsorgsovertagelser skal i utgangspunktet være midlertidige. Man finner allikevel informasjon Småbarnsbanken og Hornes oppfordring sitert i noen avisoppslag. Prosjektet het også Ønskebarn en periode og har endret navn flere ganger etter det. Hvorvidt det eksisterer i dag vites ikke.