Irene Hov

Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern.

Side 2 av 2

Er dette et bevisst forsøk på å lure folk, Mari Trommald?

3 april 2019 skriver direktøren for Barne og ungdomsdirektoratet i Aftenposten at det ikke er så stor forskjell på barnevernet i Polen og Norge. Det er det. Det er ikke bare stor avstand mellom de to landene. Det er en avgrunn.

Mari Trommalds innlegg er svar på innlegget til den polske ambassadøren, Iwona Woicka-Żuławska. Et innlegg som på en diplomatisk måte tok for seg ulikhetene i behandling av barnevernsaker mellom Polen og Norge. I tillegg til at det var et svar på den offisielle norske holdningen til polsk barneoppdragelse og statsminister Erna Solbergs sleivete kommentar om at «I Norge er det ikke lov å slå barn».

Underforstått at det er tillat i Polen. Det er det selvsagt ikke.

Les videre

#NeiErna, barnevernet har penger nok nå.

Det er noe merkelig over #HeiErna kampanjen hvor initiativtakerne omhyggelig omgår realitetene og faktum. Det er helt korrekt at det er for lite ressurser til de vanskelige sakene og til barna som trenger det mest. Ikke fordi det bevilges for lite penger, men fordi 90% av ressursene i kommunalt barnevern går til useriøse omsorgsovertagelser med enormt pengebruk i rettsapparatet. Dersom ressursene hadde vært brukt riktig hadde Ine Haver hatt mer enn nok til barna som trenger det mest. 


Man kan starte med å gi almenheten en redegjørelse på hvor mye av det kommunale barnevernets budsjett som går til alternativ omsorg som fosterhjem, institusjon, akuttmottak, beredskapshjem og besøkshjem. Hvor mye går til private innleide saksbehandlere, sakkyndig psykologer og advokater i årelange rettsprosesser? Og hvor mye av pengene er igjen til barna som lider i de vanskelige sakene?

Les videre

Forfølgelse mot norske borgere pressen ikke snakker om

De siste årene har et stort antall fortvilte foreldre blitt straffeforfulgt og bøtelagt av politiet for enten bagatellmessige kommentarer om sine opplevelser med barnevernet på sosiale medier, eller for hva andre har skrevet på deres kontoer. Per Einar Guthus, Ruth Ensby og Ida Åsedatter Isaksen er noen av de som er straffet. Prosessene ligner på Kafkaprosesser og legger urimelig stor belastning på allerede sterkt belastede foreldre/besteforeldre som opplever sitt livs største krise når de mister et barn.

Dette ble første gang postet i et Facebooknotat april 2017. Det er verdt å repetere i disse dager da myndighetene fortsatt driver på og vil sette munnkurv på ofre og kritikere. De er ikke kommet et skritt lengre i forståelse, virker det som – forståelse av at det er barnevernets handlinger og deres egen unnfallenhet og ansvarsløshet som er grunnen til at kritikken og fortvilelsen hos ofrene ikke tar slutt. Situasjonen er omtrent den samme, og de forandringer og forbedringer myndighetene stadig reklamerer for, er slett ikke forbedringer. 

Professor emeritus Marianne Skånland beskrev i 2017 hvordan straffeforfølgelsen av foreldre i dyp sorg rettferdiggjøres. Og om tidligere praksis fra Personvernemda og EMD på saker som angår ytringsfriheten.

Mange har etter dette ble skrevet blitt bøtelagt for de mest absurde ting på sosiale medier (SoMe). Man skal kjenne sine rettigheter når det skjer.

Marianne Haslev Skånland har arbeidet som professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun har vært sakkyndig vitne i barnevernssaker ved hhv tingrett, lagmannsrett og fylkesnevnd fem ganger i Norge, samt en gang i Länsrätten i Sverige. 
    Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv. Hun har forelest over mange år om behaviorisme og andre psykologiske tankeretningers plass i lingvistikk og antropologi.» 


Barnevernet går stadig ut med krav om å få drive på i fred

Av Marianne Haslev Skånland april 2017.

De par siste dagene er det kommet nye innlegg i aviser fra barnevernere som gjør seg til martyrer. Ikke på den måten at de beklager det de «må» gjøre mot barn og foreldre. Tvert imot mener de at det de gjør er så riktig så riktig, og at kritikere «hetser» dem og «henger dem ut». Det ser for det meste ut til at enhver kritikk av dem regnes som uakseptabel hetsing og trusler, hvis kritikken i det hele tatt er konkret.

Les videre

Et lite stykke Nord-Korea.

90% av sakene der barn tvangsfjernes fra foreldrene er hemmelige prosesser bak lukkede dører. Ikke engang pressen slipper inn. Ingen i det offentlige Norge slipper inn i Fylkesnemndene for å se hva det egentlig handler om.  Mellom 5 og 10 prosent av omsorgsvedtakene anonymiseres og legges ut på Lovdata pro. Bak betalingsmur. Det er alt offentligheten får vite om sakene. 

Mens det internasjonale samfunnet gransker norsk barnevern, sier myndighetene standhaftig at barnevernet hjelper barn og Norge er ledende i verden på barns rettigheter. Uten at de vet hva som sakene faktisk er basert på. Vi kaster ut diplomater fra andre land som prøver å hjelpe sine landsmenn mot politi og barnevern.

Kritikerne sensureres

Myndighetene og domstolene struper ethvert forsøk på nøktern og saklig kritikk i det offentlige rom. Det samme gjør pressen. De knebler kritikerne som våger å fortelle sannheten om hva de selv eller deres nærmeste har opplevd med politi og barnevern. Foreldre og besteforeldre som skriver om sin bunnløse sorg på sosiale medier bøtelegges og dømmes basert på rene skjære våset. Utelukkende for å stoppe saklig systemkritikk.

Derfor vet ikke våre politikere hva som foregår i barnevernet. Erna Solberg blir fortalt at barnevernet gjør mye bra. Hun vet ikke, men må stole på det de sier. Hun har ikke sett suksess med egne øyne, hun har heller ikke sett tall og statistikk på at de lykkes i å få barn mer lykkelige og mer velfungerende for 27 milliarder kroner i året. Barnevernsindustrien har en manpower på 10 – 15 000 ansatte og har under sin omsorg mellom 16000 og 17000 barn. Fosterhjem og privat omsorgsindustri kommer i tillegg.  Tilslutt er det de private psykologene og advokatene på salærmarkedet, og den enorme saksmengden i domstolene som alle jobber for barnets beste.

Uten at vi krever resultater.

Det er hører ikke hjemme i et demokrati at 90% av slike saker er bak lukkede dører. Det hører ikke hjemme i et diktatur engang, at politiets ressurser brukes til å jakte ned barn og legge de i håndjern, og kaste foreldrene deres på glattcelle. Uten at de får vite hva de har gjort galt. I Nord-Korea ville du i hvert fall visst hvorfor du ble straffet. Det er utrolig at ingen med myndighet har nedsatt en havarikommisjon på norsk barnevern enda.

Les videre

Facebookdommerne.

Har domstolene god nok kunnskap om sosiale medier når de dømmer i erstatningsaker for krenkelser på Facebook og Twitter? Kan de nok om alminnelige regler og tekniske funksjoner på de ulike plattformene til ikke å bli manipulert av advokatene?

Hva er blokkering? Er det lov å blokkere noen? Må du holde blokkeringslisten hemmelig? Hva er følger og følgere, deling, liking og linking? Hva med åpen/lukket profil? Kan domstolene dette?

Les videre

Jeg vant saken når jeg gjorde lydopptak i forliksrådet

I november 2017 skulle jeg gjøre lydopptak av behandling i Forliksrådet i Skedsmo kommune. Leder av Forliksrådet truet meg da med tap i sak om bruddgebyr mot Get AS, som var representert ved Lindorff, dersom jeg ikke stoppet et lovlig lydopptak av en offentlig behandling.

I et 4 minutters lydopptak hører man hvordan leder av Forliksrådet truer meg. Jeg postet lydopptaket på Facebook og spurte om dette virkelig var lov? Ikke minst om trusler om tap i en tvistesak i et helt annet spørsmål enn lydopptak er lov å gjøre mot en part i forliksrådet? Det ble delt av mange på sosiale medier og jeg fikk tilbakemelding om at dette kunne ikke forliksrådet gjøre.

Les videre

Norsk forsker studerer barn når de fratas foreldrene.

Omstridt forskning studerer barn i det øyeblikket de blir fjernet fra sine foreldre med tvang av politi og barnevern. Et såkalt akuttvedtak. Forskeren graderer lidelsene hun observerer hos barna fra 1 til 5. Alt etter hvor mye de skriker av frykt og redsel når de får beskjed om at de ikke får være hos mamma og pappa lenger. I USA avvises denne type forskning fordi den er i strid med etiske regler.

Les videre

#Småbarnsbanken

En bank med håpefulle adoptivforeldre til nyfødte barn som er tvangsfjernet fra fødeavdelingen og mødrehjem av politi og barnevernet. Tatt fra unge og enslige mødre eller ressurssvake foreldre. Og gitt til et barnløst par som kan gi barnet et velorganisert liv med skole og utdanning mot betaling.

I Norge kaller vi det barnets rett til utvikling. Andre land kaller det barnehandel.

Tvangsfjerning av barn i risiko for å bli marginaliserte unge voksne betyr i praksis at vi tar barna fra de fattigste i samfunnet og gir de til middelklassen som mottar lønn for omsorgsoppgaven.

Småbarnsbanken ble etablert etter oppfordring i 2016 fra den gang barneminister Solveig Horne. I april 2016 lå det på Regjeringens hjemmeside. Etter at jeg skrev dette i april 2016 ble det fjernet. Nå er nesten alle spor slettet fra Regjeringens hjemmeside. Man finner allikevel Småbarnsbanken og Hornes oppfordring  sitert i flere avisoppslag.

Fra 20 juni 2015 i Stavanger Aftenblad:

«Småbarnsbanken er et alternativ til tradisjonelle fosterhjem, her plasseres barn mellom 0 og 2 år som er tiltenkt varig plassering utenfor hjemmet, altså adopsjon. Som hovedregel er medlemmene i Småbarnsbanken mennesker som har signalisert at de kan tenke seg å adoptere.»

Les videre

Nyere innlegg »

© 2019 Irene Hov

Tema av Anders NorénOpp ↑