Irene Hov

Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern.

Side 2 av 2

Oppskrift på hvordan vinne barna etter et samlivsbrudd

Altfor mange i dag opplever å miste kontakt med barna etter samlivsbrudd. Foreldrekonfliktsaker i domstolene er stor industri for psykologer og advokater. Domstolkommisjonens rapport fra 2019 forteller at saker etter bl. § 61 utgjør 50% av alle tvistesakene i tingrettene. Foreldre krangler som aldri før om barna. Det er 2800 barnelovsaker (2019) i året som inkluderer minst ett sakkyndig oppdrag i hver sak, som regel er det to. Til sammenligning er det ca 800 barnevernsaker i året. 
*
Når saken har vært i domstolene flere ganger, uten at det blir en varig løsning, er det et symptom på at barna er i ferd med å miste en av sine foreldre. Som regel mister de sine fedre. Nesten 50 000 barn ser ikke sine fedre hvert år. Saker som dette følger ofte et mønster fra start til slutt. Dette er skrevet på bakgrunn av samtaler med fedre i Mannsforum 2014 til 2016 og forteller om et gjentagende mønster i sakene. 
1. Mor vil ha omsorgen alene. Far protesterer.
Mor formulerer en falsk bekymring for barna når de er sammen med far. Mor diskuterer sin bekymring med barnehage, skole, familievern, helsesøster og sfo, alle anbefaler barnevernet. Med hjelp av barnevernet blir falske anklager presentert i et fagspråk og et barnefaglig perspektiv.
Mor stevner far til retten for å få omsorgen.  Far får ikke treffe barna fordi mor, familievernkontoret, skolen og barnehagen er bekymret. Tingretten setter i gang prosessen etter barnelovens paragraf 61 med flere meklingsmøter i en rettsprosess som kan gå over flere år. På det tidspunktet er det engasjert to eller tre advokater og en sakkyndig psykolog. Hvis saken går videre til full rettssak oppnevnes det enda en sakkyndig. For disse aktørene lønner det seg at det blir full hovedforhanding og taksameteret går.
2. Mor formulerer konkrete bekymring på far.
Barna kommer for mye for sent på skolen. Barna spiser for mye godteri hos far, har ingen rutiner, utsettes for fare hos far. Barna sier de er redd far. Far bruker vold. Kanskje til og med incest. Far har lite nettverk, har et ukontrollert raseri, drikker for mye, driver med rus, er psykisk syk, forlater barna om natten, lager ikke middag, er for streng osv.  Barna er møkkete/trøtte/slitne/redde når de kommer fra far.

NB!

Dette er skrevet fra perspektivet til fedre, men det skjer i stadig større grad at mødre også utsettes for det samme.

Les videre

Når staten fordømmer kritikk mot seg selv

Ida (49) har kjempet en tøff kamp for å få tilbake sin datter som nå er 9 år, fra barnevernet. Uten å måtte kjenne til konflikten med barnevernet så fremstår Ida som en ressurssterk god mor med en velfungerende datter. Det hårreisende i denne saken er at det handler om et overgrep mot mor og barn som er så stort, at de hadde ikke annet valg enn å flytte ut av landet. Bloggposten er skrevet med Ida’s tillatelse.

Det er ingen tvil om at mor og datter er glade i hverandre og knyttet til hverandre. Barnevernet tok altså et velfungerende barn og plasserte i fosterhjem. Det viste seg å være feil. Mor og datter ble i 2019 gjenforent takket være den kampen moren kjempet alene mot staten på vegne av datteren. Mor kunne gi datteren en trygg og god omsorg og oppvekst allikevel og barnevernet tok feil.

Les videre

Stolen childhood – en viktig bok om norsk barnevern av Steven Bennet. Forord av Gro Hillestad Thune

«Hopefully this book will shine a light into the dark places in which many children and families are currently finding themselves.» 
Gro Hillestad-Thune
Innledning
Stolen Childhood av Steven Bennett ble utgitt 3 april 2019 og handler om norsk barnevern. Medvirkende er journalist Jan Simonsen og forord er skrevet av menneskerettsadvokat Gro Hillestad Thune. Hun er vår fremste ekspert på området og har vært dommer i menneskerettsdomstolen i Strasbourg i 17 år.
Med bidrag fra barn, foreldre, advokater, psykologer, psykiatere, helsepersonell, arbeidstakere, utdanningspersonell, pleiepersonell, leger, politikere, menneskerettighetsaktivister og fra kunst og underholdningsindustrien, får leserne et vindu inn i dagens norske barnevernsystem og praksis.

Les videre

Forfølgelse mot norske borgere pressen ikke snakker om

De siste årene har et stort antall fortvilte foreldre blitt straffeforfulgt og bøtelagt av politiet for enten bagatellmessige kommentarer om sine opplevelser med barnevernet på sosiale medier, eller for hva andre har skrevet på deres kontoer. Per Einar Guthus, Ruth Ensby og Ida Åsedatter Isaksen er noen av de som er straffet. Prosessene ligner på Kafkaprosesser og legger urimelig stor belastning på allerede sterkt belastede foreldre/besteforeldre som opplever sitt livs største krise når de mister et barn.

Dette ble første gang postet i et Facebooknotat april 2017. Det er verdt å repetere i disse dager da myndighetene fortsatt driver på og vil sette munnkurv på ofre og kritikere. De er ikke kommet et skritt lengre i forståelse, virker det som – forståelse av at det er barnevernets handlinger og deres egen unnfallenhet og ansvarsløshet som er grunnen til at kritikken og fortvilelsen hos ofrene ikke tar slutt. Situasjonen er omtrent den samme, og de forandringer og forbedringer myndighetene stadig reklamerer for, er slett ikke forbedringer. 

Professor emeritus Marianne Skånland beskrev i 2017 hvordan straffeforfølgelsen av foreldre i dyp sorg rettferdiggjøres. Og om tidligere praksis fra Personvernemda og EMD på saker som angår ytringsfriheten.

Mange har etter dette ble skrevet blitt bøtelagt for de mest absurde ting på sosiale medier (SoMe). Man skal kjenne sine rettigheter når det skjer.

Marianne Haslev Skånland har arbeidet som professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun har vært sakkyndig vitne i barnevernssaker ved hhv tingrett, lagmannsrett og fylkesnevnd fem ganger i Norge, samt en gang i Länsrätten i Sverige. 
    Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv. Hun har forelest over mange år om behaviorisme og andre psykologiske tankeretningers plass i lingvistikk og antropologi.» 


Barnevernet går stadig ut med krav om å få drive på i fred

Av Marianne Haslev Skånland april 2017.

De par siste dagene er det kommet nye innlegg i aviser fra barnevernere som gjør seg til martyrer. Ikke på den måten at de beklager det de «må» gjøre mot barn og foreldre. Tvert imot mener de at det de gjør er så riktig så riktig, og at kritikere «hetser» dem og «henger dem ut». Det ser for det meste ut til at enhver kritikk av dem regnes som uakseptabel hetsing og trusler, hvis kritikken i det hele tatt er konkret.

Les videre

Et lite stykke Nord-Korea.

Er Norge et lite stykke Nord Korea?

90% av sakene der barn tvangsfjernes er hemmelige prosesser bak lukkede dører. Ikke engang pressen slipper inn. Ingen i det offentlige slipper inn i Fylkesnemndene for å se hva det egentlig handler om. Under 10 prosent av omsorgsvedtakene anonymiseres og legges ut på Lovdata pro. Bak betalingsmur. Det er alt offentligheten får vite om sakene.

Mens det internasjonale samfunnet gransker norsk barnevern, stiller myndighetene seg uforstående til dette og sier standhaftig at barnevernet hjelper barn og at Norge er ledende i verden på barns rettigheter. Uten at de vet hva som sakene faktisk er basert på. Vi kaster ut diplomater fra andre land som prøver å hjelpe sine landsmenn mot politi og barnevern.

Les også: Norsk rettssikkerhet er elendig

Kritikerne sensureres

Myndighetene og domstolene struper ethvert forsøk på nøktern og saklig kritikk i det offentlige rom.  De knebler kritikerne som våger å fortelle sannheten om hva de selv eller deres nærmeste har opplevd med politi og barnevern. Foreldre og besteforeldre som skriver om sin bunnløse fortvilelse på sosiale medier bøtelegges og dømmes basert på konstruerte straffbare handlinger.

Les også: Når staten fordømmer kritikk mot seg selv

En enorm industri

Barnevernsindustrien har en manpower på 10 – 15 000 ansatte i kommunalt og statlig barnevern, og har under sin omsorg mellom 16000 og 17000 barn (2017). Fosterhjem og privat omsorgsindustri kommer i tillegg.  På toppen av det igjen er det de private psykologene og advokatene på salærmarkedet som lever av at barn er i nød.

Uten at vi krever resultater.

Det er hører ikke hjemme i et demokrati at 90% av slike saker er bak lukkede dører. Det hører ikke hjemme i et diktatur engang, at politiets ressurser brukes til å jakte ned barn og legge de i håndjern, og kaste foreldrene deres på glattcelle. Uten at de får vite hva de har gjort galt. I Nord-Korea ville du i hvert fall visst hvorfor du ble straffet. Det er utrolig at ingen med myndighet har nedsatt en havarikommisjon på norsk barnevern enda.

Les videre

Jeg vant saken når jeg gjorde lydopptak i forliksrådet

I november 2017 skulle jeg gjøre lydopptak av behandling i Forliksrådet i den gangen Skedsmo kommune, nå Lillestrøm. Leder av Forliksrådet truet meg da med tap i sak om bruddgebyr mot Get AS, som var representert ved Lindorff, dersom jeg ikke stoppet et lovlig lydopptak av en offentlig behandling.

I et 4 minutters lydopptak hører man hvordan leder av Forliksrådet truer meg. Jeg postet lydopptaket på Facebook og spurte om dette virkelig var lov? Ikke minst om trusler om tap i en tvistesak i et helt annet spørsmål enn lydopptak er lov å gjøre mot en part i forliksrådet? Det ble delt av mange på sosiale medier og jeg fikk tilbakemelding om at dette kunne ikke Forliksrådet gjøre.

Les videre

Norsk forsker studerer barn når de fratas foreldrene.

Omstridt forskning studerer barn i det øyeblikket de blir fjernet fra sine foreldre med tvang av politi og barnevern. Et såkalt akuttvedtak. Forskeren graderer lidelsene hun observerer hos barna fra 1 til 5. Alt etter hvor mye de skriker av frykt og redsel når de får beskjed om at de ikke får være hos mamma og pappa lenger. I USA avvises denne type forskning fordi den er i strid med etiske regler.

Les videre

Småbarnsbanken

En «bank» med ventende adoptivforeldre til spedbarn og småbarn tatt av barnevernet med sikte på adopsjon.

I Norge kaller vi det barnets rett til utvikling. Andre land sier at i Norge stjeler de barn.

Tvangsfjerning av små barn av unge eller ressurssvake foreldre begrunnet med manglende foreldreferdigheter og fare for fremtidig omsorgssvikt kalles gjerne oppvekstplasseringer.  Hovedtyngden av barn overtatt av barnevernet er i denne kategorien. Det er verken vold, rus eller psykiatri, men foreldre som ikke har ressurser til å forsvare seg mot det mektige barnevernet på den ene siden, og ansatte i barnevern og politi og deres ressurssterke nettverk av godt betalte fosterhjem som står klare for nye oppdrag .

Vi tar barna fra de fattigste og gir dem til middelklassen mot betaling.

Fra 20 juni 2015 i Stavanger Aftenblad:

«Småbarnsbanken er et alternativ til tradisjonelle fosterhjem, her plasseres barn mellom 0 og 2 år som er tiltenkt varig plassering utenfor hjemmet, altså adopsjon. Som hovedregel er medlemmene i Småbarnsbanken mennesker som har signalisert at de kan tenke seg å adoptere.»

Småbarnsbanken ble etablert etter oppfordring i 2015 fra den gang barneminister Solveig Horne. I april 2016 lå det et dokument på Regjeringens hjemmeside som oppfordret alle kommuner i Norge til å etablere lokale Småbarnsbanker. Etter at jeg skrev om det i april 2016 forsvant alt om Småbarnsbanken fra regjeringens og BLD’s  hjemmeside. Forståelig nok. Det er i strid med lovens intensjon å gå til omsorgsovertagelse med sikte på at barnet skal adopteres bort. Alle omsorgsovertagelser skal i utgangspunktet være midlertidige. Man finner allikevel informasjon Småbarnsbanken og Hornes oppfordring  sitert i noen avisoppslag. Prosjektet het også Ønskebarn en periode og har endret navn flere ganger etter det. Hvorvidt det eksisterer i dag vites ikke.

Les videre

Nyere innlegg »

© 2024 Irene Hov

Tema av Anders NorénOpp ↑