Hei, jeg heter Irene Soerensen og er forfatter av denne bloggen som handler om rettssikkerhet, barnelov- og barnevernsaker, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Her forteller jeg litt om min historie og hvorfor jeg jeg skriver om disse temaene. Noen vet allerede hvem jeg er, men muligens ikke alle.

11. juni 2019 ble jeg dømt for å ha ærekrenket psykologen som for 11 år siden utredet meg og fars omsorgesevne for barnevernet. Jeg ble dømt til å betale erstatning og omkostninger på tilsammen 900 000,-  kroner etter at jeg skrev om psykologen på blogg i 2018. I dommen fremstår saken som om det handler om en barnevernsak. Det gjør det ikke, men opprinnelig startet det der.

For den jevne leser kan jeg nok forstås som en mor som ligger i krig med barnevernet og  ikke liker en psykolograpport laget om min person og omsorgsevne. Det er ikke riktig. Jeg skriver om barnevern på generelt nivå, om kvalitetssikring av aktørene som jobber med barn, om barns rettssikkerhet, om foreldres menneskerettigheter og hvordan vi behandles i domstolene.

Jeg skriver ikke om enkeltpersoner eller henger ut vilkårlige barnevernsansatte, eller er i kategorien «barnevernshater» som psykologen kaller meg. Jeg skriver saklig og relevant om menneskerettsbrudd i saker som handler om barn og familier. Jeg skriver også om enkeltpersoner som har utsatt meg for straffbare handlinger og/eller netthets.

I tillegg til denne bloggen skriver jeg flere andre steder. Min egen profil på Facebook. Jeg skriver jeg også på to Facebooksider, Barnevernkritikk, og Advokatklient.no.  

Jeg er på Twitter, jeg har vært spaltist i Norgesavisen: og har skrevet litt i Resett, Norsk rettssikkerhet er elendig, og Norges omdømme i barnevernsaker er ruinert.

Viktig å belyse samrøre og ukultur i rettsvesenet

-Norge er dømt for brudd på menneskerettighetene i 7 barnevernsaker i EMD og ytterligere 30 saker står for tur. Saker som har vært gjennom alle tre rettsinnstanser i Norge. Men det er ikke bare på området barnevern det svikter. Domstolene som skulle ha vært garantien for at ikke vi utsettes for ulovlig behandling av staten har sviktet. I stedet for å være folkets beskytter har domstolene blitt et sted der ulovlige handlinger begått av offentlig ansatte hvitvaskes. Vi ser det samme også skje i andre saker.

-Vi har Nav-brukere som er uriktig dømt – fordi de faktisk hadde gjort noe riktig, mens den som tolket det feil kan forlate jobben og beholde millionlønn.

-Vi kan også nevne ambulansefly som ikke virker og den kvestede læreren Claes Saers som kommunen pålegger alle saksomkostninger.

-En annen bisarr og skremmende sak er politikvinnen Lill-Karine Nielsen som kjemper for å renvaske sin samboer, etter først å ha fått sparken av sin egen arbeidsgiver fordi hun ble litt for brysom når hun varslet om samrøre med den mektige samfunnstoppen som sendte sin ex i fengsel.

-I helsesektoren har vi leger som jukser til seg millionbeløp uten straffereaksjon samtidig som de som taster feil på NAVs meldekort  anmeldes.

Jeg har opplevd et rettsvesen jeg knapt trodde fantes.

Mest av alt skriver jeg med bakgrunn i min egen erfaring med forvaltningen og domstolene. På 11 år er jeg utsatt for 4 uriktige rettsavgjørelser, og hvor det som ligger til grunn for alt er den falske psykolograpporten og uetiske aktører i domstolene.

 

Det hele starter med en skilsmisse i 2007, en oppdaget alvorlig hjertesykdom og tap av arbeidsliv. Jeg hadde vært yrkesaktiv i 20 år i samme bedrift, en jobb som innebar utstrakt kommunikasjon med kunder. Et nokså vanlig hektisk liv som yrkesaktiv 4-barns mor, med mine, dine og vårt barn, hvor den yngste var 5 år.  Det var mange uheldige omstendigheter rundt samlivsbruddet hvor barnevernet besluttet å engasjere en sakkyndig psykolog som skulle utrede min og fars omsorgsevne for yngste sønn. Der stopper barnevernets direkte engasjement i saken som fortsatte med sivil barnelovsak i Nedre Romerike tingrett, og min eksmann og hans advokat som manipulerte i kulissene. Prosessen rundt skilsmissen var kompleks og sammensatt, og jeg velger heller å lage et eget blogginnlegg senere om det. Det var barnevernet som oppnevnte og betalte for psykologen, men saken handler ikke om en barnevernsak, det er en foreldrekonfliktsak hvor barnevernet tok parti med far og oppnevnte en psykolog for å stadfeste sin egen hypotese. En praksis som er helt normal i barnevernet.

Unnlot å lese sakens dokumenter

Psykologen var selvsagt ikke spesielt interessert i å lytte, gjøre relevante undersøkelser eller stille kritiske spørsmål rundt påstander fra min eksmann som hadde interesse av å svekke min troverdighet.  Komparenter som det heter. Det er et krav at psykologer kjenner til verktøy for å stille diagnoser, spesielt hvis det er så alvorlige lidelser at det sår tvil om man er tilregnelig eller et adekvat tenkende og handlende menneske. Psykologer skal også ha kompetanse og kunnskap om at det kan oppstå situasjonsbetinget adferd under sterke påkjenninger eller traumer, som ikke er permanente tilstander, følgelig er de heller ikke gjenstand for permanente diagnoser. Det er derfor det brukes sakkyndig psykologer i saker om barn, slik at det ikke deles ut vilkårlige diagnoser på mennesker i krise på en lemfeldig måte. Dersom psykologen har kunnskap men velger bort å bruke psykologfaglig kompetanse må man kunne stille spørmål om motivet for det.

Sakkyndig psykolog med rett til å krenke

I dette innlegget forteller jeg om hvordan psykologen kom frem til sine konklusjoner og hva som gjør at dette var et justismord. Utdrag fra klage til Fagetisk Råd august 2019 skrevet av psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren:

 

«Det som er faktum i saken er at psykologen har stilt en diagnose på Irene Hov. Denne diagnosen har fått svært negative konsekvenser for henne i ettertid. Diagnosen er ikke stilt på faglig forsvarlig grunnlag. De følgende utdrag fra rettssak dokumenterer at psykologen i 2008 ikke visste hvordan man går fram for å stille diagnoser, og at hun ikke kan redegjøre enkelt for det, og at hun trodde, og fortsatt tror, at i 2010 var det ingen enighet om stilling av diagnoser.»

Rapporten spredd i kommunen

Når denne psykologen likevel valgte å utføre oppdraget på tvers av hva som er konsensus, fikk det store konsekvenser for meg og barna.  Det skjedde en del i denne fasen som man kan stille spørsmålstegn ved. Bare noen få dager etter at psykologen hadde fullført sitt oppdrag for barnevernet fløt rapporten rundt i hele kommunen og ble brukt til andre formål enn intensjonen. Rapporten var et barnevernsdokument og underlagt skjerpet taushetsplikt. Under psykologens vitneforklaring i retten innrømmet hun å ha delt ut rapporten til flere enn oppdragsgiver barnevernet.

Det er heller ikke normalt at innholdet i en slik rapport med så sensitive og infamerende opplysninger blir gjenstand for omfattende deling på nett. I de 12 årene som har gått siden rapporten ble skrevet er dennes konklusjoner delt i et enormt omfang på sosiale medier, og til private såvel som offentlige relasjoner rundt meg. Man burde kanskje ha spurt psykologen om hva motivasjonen for slike handlinger er, og hva den type adferd kan kvalifiseres som?  De fleste vanlige mennesker uten psykologutdannelse vil nok mene at det går innunder begrepet morbide handlinger.

Traumatisert av netthets

Her må jeg komme med noen innrømmelser om både ukloke, ufine og uhensiktmessige måter å møte disse krenkelsene på. I ettertid vet jeg at den type adferd må møtes med null-kontakt.  Fordi tilsvar og imøtegåelser fungerer som drivstoff for slike mennesker.  Jeg skjønte ikke det den gangen, noe som har gitt meg dyrekjøpte erfaringer. Fordi rapporten med årene har blitt mer og mer brukt uten at min stemme ble hørt, gjorde jeg den feilen at jeg omtalte psykologen på en negativ måte for å stoppe rapportens troverdighet.

Psykologen saksøkte meg for ærekrenkelser.

Prosessvarselet kom i juni 2018, akkurat 10 år og to måneder etter at rapporten var ferdig. Jeg hadde forståelse for at psykologen opplevde det jeg skrev som belastende, og blogginnleggene var derfor fjernet fra nett før stevning. Psykologen leverte allikevel stevning. Jeg ba om rettsmekling fordi jeg tenkte det eneste rette er å komme frem til en enighet der hun trakk rapporten og jeg sluttet å skrive om det. Men det ville hun ikke. Psykologen og advokat Carl Bore avslo kontant og krevde 4 dager i retten.
Advokat Carl Bore er ikke kjent for å være beskjeden og har tidligere utmerket seg med en uvanlig stor arbeidskapasitet. Iallefall hvis vi skal tro salæroppgaven hvor han fakturerer 27,5 timer pr døgn, for tilslutt å sluke hele klientens erstatningsbeløp i advokatsalær.

Klassejustis

I en rettssak tenker du kanskje at begge parter får lov til å legge frem sine bevis slik grunnloven, menneskerettighetene og folkeretten oppstiller. Ikke nødvendigvis, det kommer an på hvem du er. Er man part i en sak mot f.eks. kommune, stat eller en mektig aktør for statsapparatet – registreres det at bevis avskjæres – uten å forstå logikken, og i strid med loven.  Mitt viktigste bevis var en psykologfaglig analyse av rapporten av psykolog Rolf Marvin Bøe Lindgren, som konstaterte vesentlige mangler og kompetansesvakhet. Det ble avskjært av dommer Marius Sandvig.

Advokat Carl Bore mente Lindgrens analyse måtte avskjæres fordi psykologen opplevde den faglige kritikken som et bakholdsangrep. Og slik ble det. Dommeren etterkom kravet. Selv brukte Carl Bore 3 timer på sitt innledningsforedrag hvor han leste sakte høyt fra den krenkende psykolograpporten.

11. juni 2019 ble jeg dømt for å ha krenket psykologen

Tingrettsdommer Marius Sandvik skrev i dommen at psykolograpporten hadde normalt god kvalitet men var bare faglig svak. Mens psykologen sa i retten at hun hadde ikke ment det som en psykologfaglig diagnose. Det var psykologens personlige mening. Dette kunne vært oppklart i rettsmekling. Psykologen nektet mekling, nektet fremleggelse av avgjørende bevis, og jeg ble dømt til å betale 45 000,- kroner i erstatning og salær til Carl Bore på nesten 500 000,- kroner. Mer enn det tidobbelte av erstatningssummen. For meg er det helt uforståelig hvordan en normalt tenkende og følende dommer kan gjøre noe sånt. Dommer Sandvigs samhandling med psykologens venninne under og etter rettssaken er så spesiell at det fortjener mer spalteplass.

Saken ble anket, og da spesielt saksomkostningene.

Saken kunne vært løst i rettsmekling eller i Forliksrådet og ble anket 23. august 2019. Kjennelsen forelå 6 desember 2019 hvor jeg ble nektet anke av Eidsivating lagmannsrett fordi erstatningsbeløpet var for lavt til at lagmannsretten ville behandle det. Det var under beløpet for småkravsprosesser som er 125 000,- kroner. Beløpet er altså for lite til at lagmannsretten tar anken til behandling, mens det faktiske beløpet jeg er dømt til å betale er over 850 000,- kroner med saksomkostninger og kostnader til sakkyndig.

En dom bygget på feil faktum

I dommen fremstilles saken som en barnevernsak hvor et akuttvedtak ligger til grunn. Det er uriktig. Akuttvedtaket i november 2007 ble opphevet uten betingelser av barnevernet 10 dager senere. Jeg fikk senere en beklagelse av barnevernleder for det uriktige akuttvedtaket. Det har aldri vært iverksatt barneverstiltak i saken fordi barnevernet vurderte rapporten den gangen som ikke troverdig. Derimot ble den brukt som eneste dokument i en barnelovsak bare noen dager etter at den var ferdig. Psykolograpporten ble tatt inn sak etter barnelovens § 61 av tingrettsdommer Rolf Erik Kværnes 15 april 2008, uten at den var fritatt for taushetsplikten, uten at jeg var tilstede på rettsmøtet og før jeg i det hele tatt hadde lest rapporten.

En Kafkaprosess

Tilstede i retten 30 juni 2008 var min eksmann, hans advokat Dag Svensson og advokat John Arild Aasen som i dag er fratatt advokatbevillingen. Dommer Kværnes hadde i et halvt år avslått alle mine søknader om fri rettshjelp på usaklig grunnlag.  Advokat Aasen som var fast forsvarer for Nedre Romerike tingrett «ordnet» fri rettshjelp til meg på en telefonsamtale med dommer Kværnes. 4 uker før hovedforhandling fikk jeg endelig advokat av dommer Kværnes, under forutsetning av at jeg ikke byttet advokat.

Hele rettssaken gikk med til at advokat Dag Svensson leste sakte høyt fra rapporten uten protester fra min advokat John Arild Aasen. Ingen vitnet i saken, det var kun rapporten og akuttvedtaket som var eneste dokumenter i rettssaken. Jeg visste ikke den gangen at psykologen skulle ha vitnet og forsvart rapporten til kritiske spørsmål fra min advokat. Jeg visste ikke at jeg skulle vært gitt anledning til å imøtegå rapporten. Jeg visste ikke at det fantes noe som het menneskerettigheter og rettssikkerhet, rett til en rettferdig rettegang og likeverdige parter. Jeg visste ingenting og det ble grovt utnyttet av dommer Rolf Erik Kværnes.

I dom av 8 juli 2008 hvor jeg mister omsorgen for min 5 år gamle sønn er de mest dehumaniserende beskrivelsene av meg fra psykolograpporten sitert, og jeg gis bare timesamvær med sønnen min. Jeg var 45 år og hadde aldri vært i kontakt med politi, barnevern, advokater eller domstoler før. Jeg forstod ingenting av det som skjedde. I dag vet jeg at ingenting foregikk på lovlig måte. Dommer Rolf Erik Kværnes brøt loven og krenket mine og mine barns menneskerettigheter.

Var Nedre Romerike tingrett inhabile når de behandle saken?

Det er verdt å nevne at den samme tingrett som brukte rapporten lovstridig i 2008,  nå har avgjort rapportens troverdighet. Eller hvorvidt jeg kan bevise at rapporten er falsk som jeg har ytret. Kan den samme tingretten da være habile til å avgjøre kvaliteten på rapporten i 2019? Selvfølgelig er de ikke det. Det hele fremstår som en farse.

Hvem er så denne psykologen? 

Psykologen har ikke praktisert på mange år, og er tidligere omtalt i media i en sak hvor hennes sakkyndigrapport ble underkjent i Alvdalsaken i 2010 og hvor psykologen ble fradømt salær i en omfattende overgrepssak. Et annet forhold rundt psykologen som fikk medieomtale var et Facebook innlegg hvor en families sensitive opplysninger ble blottlagt. Stikk i strid med profesjonsansvaret. Daværende Barneombud Reidar Hjermann reagerte på psykologen.  Aftenposten skrev i 2011 at psykologen ble slaktet av både tingretten og Rettsmedisinsk kommisjon, uten at noen av disse er saksøkt for ærekrenkelser.

 

Jeg anbefaler alle å lese Facebookinnlegget hvor psykologen brøt sin profesjonsmessige taushetsplikt som autorisert helsepersonell, og tenke nøye over om du ville stolt på å få din mentale helse vurdert av psykologen.

Fra 2010 hvor psykologen raljerte med nettroll på Facebook når hun la ut historien om en familie hun utredet for barnevernet. Bare det faktum at hun tror hun blir «elsket» av foreldre hun har tatt barna fra bør få ethvert tenkende menneske til å forstå at det er store kognitive mangler ved denne psykologen. Barn elsker sine foreldre, ikke den sakkyndig psykologen.

Jeg ble nektet å legge frem bevis mens psykologen fikk legge frem nye bevis under prosedyren til advokat Carl Bore

Advokat Carl Bore fikk presentert frem alle klientens bevis, et av disse fremsatt under prosedyren – uten å være varslet på forhånd. Dette igjen betød at rettssaken ble utvidet med ytterligere en dag. De ekstra saksomkostninger ble ilagt meg med begrunnelse at det var jeg som hadde vidløftiggjort saken. Det er helt ufattelig.

Psykolog uten kunnskap om hvordan stille en diagnose

I sin partsforklaring i retten kom det klart frem at psykologen i manglende grad kjente til diagnostiseringsverktøyet ICD – som er et absolutt krav for slike inngripende konklusjoner. Hun hadde lovstridig benyttet informanter, bla min sønn på 12 år og en av mine tidligere venninner – uten min tillatelse. Et alvorlig brudd på taushetsplikten. Psykologens forklaring ble transkribert og sendt til Fagetisk råd. Klagebehandling ble avslått, fordi den var over 10 år gammel, altså pga foreldet klagefrist. Etter at dom falt 11. juni 2019 har psykologen gitt tilkjenne på sosiale medier at hun er i dialog med Fagetisk råd i Norsk Psykologforening vedrørende min klage, og at denne vil bli nektet behandling, før jeg visste at klagen ville bli avvist. Brev fra Psykologforeningen om min klage har psykologen publisert på Facebook.

Anke avvist av Høyesterett

På samme grunnlag som lagmannsretten avviste Høyesterett å behandle anken. Tvistegjenstandens verdi er for lav uten hensyn til det grådige salærkravet til Carl Bore. Sånt kan privatpersoner bli utsatt for av norske domstoler. Man er sjanseløs mot sånne som denne psykologen.

Domstoler uten verdighet

Anken er nektet fremmet, mitt viktigste bevis avskjært, dom er basert på feil faktum og psykologens sprikende forklaring, og hun henger meg ut i det ene innlegget etter det andre på sin private Facebookside. Omkostninger er for mitt vedkommende på totalt 900.000,- kroner. Jeg er ikke Dagbladet, Nordlys eller et stort mediehus. Jeg er 100 prosent ufør uten muligheter til å påvirke inntekten min. Allikevel ilegger domstolen meg svimlende saksomkostninger jeg ikke er i stand til å betale. Norge har fått et nivå på saksomkostninger som er ute av kurs og som Høyesterett nå reagerer på. Jeg antar at enhver som leser dette forstår at en slik prosess fører med seg store omkostninger, ikke bare økonomiske, men sosiale, familiære og helsemessige omkostninger.

En demokratisk rettsstat?

I et demokratisk samfunn både forventer man og tror på rettssystemets faktiske funksjon, forankret i grunnlov, menneskerettigheter og folkeretten. Vi tror pressen er fri og uavhengig og driver kritisk og undersøkende journalistikk om rettsvesenet og domstolene. Men slik er det ikke. Nettavisen laget en artikkel 25. juni 2019 med overskriften «Mor dømt for ærekrenkelser i barnevernsak». Hvor det fremstilles som en barnevernsak. Noe det ikke er. Artikkelen inneholder en rekke faktafeil som jeg redegjorde for til journalist Kjetil Mæland uten at det ble tatt til følge. Saken handler om en psykolog uten psykologfaglig kompetanse som deltar i netthets og samhandler med straffedømte personer for å fremme sin egen ufaglige rapport. Som igjen hvitvaskes av Nedre Romerike tingrett og Eidsivating lagmannsrett.

Korrupsjon, samrøre og inhabilitet

Vi tror at domstolene følger menneskerettighetene som skal sikre oss rettferdig rettegang, likeverdige parter, kontradiksjon og en upartisk og objektiv rettegang. Vi tror at mennesker i en sårbar og utsatt posisjon får hjelp og støtte av hjelpeapparatet.  Vi forventer at helsemyndighetene slår hardt ned på autorisert helsepersonell hvis de misbruker sin rolle og bruker autorisasjonen til å skade fremfor å hjelpe.  Mine erfaringer tilsier noe helt annet. Om det er riktig overlates til leserne å bedømme etterhvert som saken gjennom 12 år publiseres her på bloggen.

 

Sakens bakgrunn.

Psykologens løgner 3 – antenner i hodet

Retten til et liv uten psykolog

Psykologens løgner 2

Psykologens løgner1

Klage på sakkyndig psykolog for utlevering på Facebook 1

Klage på sakkyndig psykolog for utlevering på Facebook 2

Sakkyndig psykolog med rett til å krenke

Hvorfor skriver jeg om den sakkyndige psykologen?

 

Ankene i rettssaken:

Anke avvist av lagmannsretten

Jeg har anket til Høyesterett