Kategori: Ukategorisert
13. 01. 2020 anket jeg psykologsaken til Høyesterett.
Ja det bør hun. Rett og slett fordi hun ikke er kompetent til jobben som direktør for Bufdir, Barne- og ungdomsdirektoratet siden 2010. Hun har heller ikke tillit i befolkningen. Den siste uken har det kommet en rapport fra Bufdir som er en aldri så liten bombe. Den forteller om sjokkerende mangel på kunnskap hos de ansatte i barnevernet. Saksbehandlere som hver dag avgjør fremtiden til mange barn basert på det frie skjønn kan ikke juss eller elementære menneskerettigheter. Blant annet hentes 5 barn hver dag akutt av barnevernet med politibistand basert på kompetanse til den enkelte saksbehandler. Dette har Mari Trommald visst i alle år.
Rapporten avdekker at de finnes ingen krav til de ansatte i barnevernet om kompetanse på barn eller kunnskap om juss. Kun 8 prosent av de ansatte har utdannelse på masternivå. Juristen skrev 8 oktober 2019:
«Det høres kanskje utrolig ut, men det stilles i dag ingen krav om verken utdanningsnivå, kunnskap om barn og unges utvikling eller juss for å treffe beslutninger i barnevernet, sier Mari Trommald, direktør i Bufdir i en pressemelding.»
Utrolig naivt
Nei det høres slett ikke utrolig ut for oss som har varslet om det i 10 år. Kunnskapsløsheten i barnevernet har Trommald regelmessig blitt varslet om siden 2010. Hun har ignorert alle seriøse kritikere, og vil ikke engang samarbeide med de som står bak nasjonal bekymringsmelding på barnevernet, KIB med signatur fra 260 fagfolk. I stedet har hun valgt «andre metoder» for å få slutt på overgrep mot forsvarsløse foreldre. Mer kunnskap til de ansatte.
“Nettverket for menneskeverd”
Fagert er landet
Godord
Oppdatert juni 2020
Når Fremskrittspartiet kom i regjering i valget i 2013 hadde vi i mange år kunnet lese på sosiale medier den avdøde Frp politiker Jon Alvheims 10 bud for foreldre som kom i kontakt med barnevernet. Vi var mange som trodde Frp ville videreføre Alvheims klare sosiale profil. Men slik ble det ikke. Fra første dag har Solveig Horne hatt tett samarbeid med den private omsorgsnæringen. Alvheim var glemt når Solveig Horne inntok statsrådposten.
Jon Alvheim var i en årrekke sykehusdirektør og en uredd Frp politiker og en kompromissløs talsmann for utbygging og kvalitetsheving av eldreomsorgen. Han var leder for sosialkomiteen på stortinget fra 1997 og frem til han døde i 2005. Han var en hardtslående kritiker av barnevernet. Ikke fordi han mente barnevernet gjorde for lite for barn, men fordi han mente det altfor ofte begikk overgrep mot foreldrene. Han hadde dette rådet å gi til foreldre i kontakt med barnevernet:
Foreldrene kom tilfeldigvis over opplysninger fra beredskapsmor som viste at barnevernet løy om at tre barn ble utsatt for vold for å vinne omsorgen for barna i retten.
Dagbladets Asle Hansen igjen med skandaløse opplysninger om barnevernet.
Barnevernet avslørt: Mor får alle barna hjem
7 juli 2019
«Ei beredskapsmor som varslet om barnevernets forutinntatte arbeidsmetoder, snudde saken på hodet.
Dette er helt sinnsykt. Metodikken barnevernet har utsatt denne familien for minner om en heksejakt, sier advokat Rikke Arnesen. Før helga ble ei trebarnsmor i Oslo kalt inn til et hastemøte med barneverntjenesten sammen med advokaten. Mora var svært spent på agendaen for møtet, for to dager tidligere hadde det falt dom i saken hennes i Oslo tingrett.
Domstolen konkluderte med at omsorgsovertakelsen for hennes tre barn skulle oppheves, til tross for at retten mente mora kan ha utsatt barna for mild oppdragervold i pressede situasjoner. På møtet med barneverntjenesten fikk hun beskjed om at dommen ikke vil bli anket. Hun skal få alle barna sine hjem.
Jeg er veldig glad, for saken har vært et mareritt fra dag én, sier mora til Dagbladet.»
Beredskapsmor oppdaget at Aline spedbarnsenter og Frydenberg løy om sakens faktiske forhold og unndro viktig tilbakemelding om barnas fungering. Da ble ett av barna hasteflyttet til et annet beredskapshjem. Den modige beredskapsmoren sto opp mot barnevernet og vitnet i tingretten slik at barna fikk komme hjem.
«De oppdaget at ett av barna var blitt hasteflyttet fra et beredskapshjem til et annet.
Da de undersøkte nærmere, kom de i kontakt med ei tidligere beredskapsmor, som som var i ferd med å sende inn et varsel til Oslo kommune om Aline og Frydenberg barnevernssenter – om leder, psykolog og konsulenter der og deres problematiske holdninger, forutinntatthet og rolleforståelse.
– Observasjoner utelatt
– Min mann og jeg opplevde at de utelot viktige observasjoner om barnet fra oss. De sjekket ikke med oss som hadde hatt omsorgen for barnet i seks måneder før de leverte sin rapport som i stort bare besto av observasjoner som understøtter omsorgsovertakelse. Vi gjorde gjentatte observasjoner som pekte i en annen retning, sier beredskapsmora til Dagbladet.
«Jeg mener det er bekymringsverdig at noen som er satt til å utføre denne type oppgaver på vegne av samfunnet ikke forstår at det å være forutinntatt kan være uheldig og potensielt utgjøre en trussel i forhold til rettssikkerheten til barna og familiene som vurderes av disse instansene», heter det i varselet.
Varselet ble lagt fram som bevis i domstolen, og den tidligere beredskapsmora møtte som vitne.
Det er liten tvil om at hun for domstolen framsto som troverdig. Hennes varsel og vitnemål førte til at retten bare i «begrenset grad» har vektlagt Aline- og Frydenbergs utredning av barna, fordi rapportene «ikke gir et godt tolkningsbidrag til spørsmålet om voldsutøvelse».
«Det vises til at vurderingene fremstår noe overdrevne og farget av opplysningene om at barna kommer fra et voldsutsatt hjem», heter det i dommen fra Oslo tingrett.
Videre viser domstolen til den tidligere beredskapsmoras forklaring om at både psykolog og konsulent ved Aline- og Frydenberg ga klart uttrykk for at de la til grunn for sine vurderinger at barna var utsatt for vold i hjemmet.»
Norges omdømme er ruinert, det er bare å ta det innover seg.
16 nye barnevernsaker ble tatt inn til behandling av EMD på en dag. Dagbladets Asle Hansen med enda en bombe av en artikkel om norsk barnevern. Totalt er 26 barnevernsaker fra ett land tatt til behandling i Strasbourg. Det er alvorlig for Norge. De 26 sakene er kun en dråpe i havet. Det er snakk om en kultur i barnevernet som vedvarende og systematisk bryter menneskerettighetene. Våre politikere ser ikke ut til å skjønne noe som helst av hvorfor folk klager.
Sjokkangrep på norsk barnevern.
Menneskerettsdomstolen i Strasbourg krever svar fra Norge i nye 16 barnevernssaker. Totalen er nå 26.
Nå har Menneskerettsdomstolen sluppet 16 nye, norske barnevernssaker gjennom det trange nåløyet. Domstolen har kontaktet Norge og bedt om statens svar på spørsmål om krenkelse av menneskerettigheter.
Situasjonen er helt utenom det vanlige.
At EMD i løpet av relativt kort tid kommuniserer hele 26 saker innenfor samme fagfelt mot en liten, vestlig nasjon som Norge er intet annet enn oppsiktsvekkende. Norske barnevernssaker har ved noen få anledninger tidligere også vært til prøving i EMD, men 1. desember 2015 startet en bølge fra EMD som fremdeles skyller over norsk barnevern.
Asle Hansen har også laget en flott oversikt over alle de 10 sakene som allerede er tatt til behandling. Hva handler de om og hvem er foreldrene.
Hvorfor ønsker ikke storting og regjering å nedsette en havarikommisjon?
Hadde politikerne hatt respekt for menneskerettighetene hadde de nedsatt en havarikommisjon på de sakene som er tatt til behandling i EMD. Bare det faktum at det internasjonale samfunnet vil granske ufattelige 26 norske saker burde fått oss selv til å gjøre det samme. Det er en likegyldighet hos politikerne som er ganske utrolig. Det samme med de som skal overvåke rettsstillingen til borgerne. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.
NIM – Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.
Jeg har flere ganger i postinger på sosiale medier tagget Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), og spurt om deres ignorering av alvorlighetsgraden i barnevernsakene. Og hvordan det står i forhold til NIMs egentlige oppgave? Som er å overvåke menneskerettighetens stilling i samfunnet. Menneskerettighetene, eller Europeiske Menneskerettskonvensjonen EMK, er implementert i grunnloven og handler om enkeltmenneske i forhold til den mektige staten. Og hvorvidt staten følger lover og regler overfor sivilbefolkningen. Det er NIMs oppgave å overvåke at staten gjør som Stortinget har bedt de om.
I NIMs årsrapport for 2018 er temaet barnevern såvidt nevnt og da fremstilt som en litt hverdagslig uenighet mellom Norge og EMD. Og at Norge hadde vunnet to saker allerede, og lå godt an i konkurransen mot EMD. Å ikke ta med de voldsomme protestene i befolkningen mot barnevernet, eller at en enslig mor har fått asyl i et EU land på flukt fra barnevernet er å unndra fakta om hvor alvorlighetsgraden. NIM skulle ha skrevet med store røde, illsinte bokstaver om manglende rettssikkerhet for vanlige folk i møte med barnevernet for flere år siden.
Jeg har skrevet om årsrapporten når den kom tidligere i år. Jeg spurte da om NIM er en klubb for virkelighetsfjerne jurister?
Kjell Ingolf Ropstad sier at det er 300 barn som står i kø for å få fosterhjem. Det er noe å reflektere over. Hva slags barn er det som står i slik kø? Er det skamslåtte og seksuelt misbrukte barn? Eller barn av rusmisbrukere og psykisk syke som ikke klarer å organisere livet sitt og passe på barna?
I 2017 ble det ifølge SSB begjært omsorgsovertakelse grunnet fysisk mishandling i hjemmet i bare 12 saker. En sak var begrunnet med psykisk mishandling. 6 saker gjaldt seksuelle overgrep. I 46 saker var begrunnelsen vold i hjemmet eller nære relasjoner. 58 alvorlige saker saker i 2017. Hentet fra Jane Kiles leserinnlegg i Aftenposten.
Da lurer jeg på hva disse 300 barna står i kø for? De kan ikke bo hjemme på grunn av hva da? Det er åpenbart ikke akutt, alternativt har de 300 barna vært i kø i flere år. Hva har barna eller foreldrene deres gjort? 300 barn er veldig mange barn. Det er 15 skoleklasser. De oppbevares i køen på et privat akuttmottak eller i et beredskapshjem til 30 000,- kroner i måneden.
Hva er årsaken til at Ropstad går ut og promoterer en industri som store deler av Europa fordømmer? Kanskje han trenger hjelp til å se klart.
Ropstad har en kone som jobber i barnevernet og som har rimelig stor makt bak sine krav til ektemannen. Hennes fagmiljø, barnevernsarbeidere og fagforeningene krever at han tar på seg personalansvaret for 6 000 ansatte i barnevernet. Noe han ikke har. Ropstad skal ha personalansvar for alle landets barn. Han er deres øverste beskytter mot skadelig behandling som for eksempel vilkårlig inngrep fra myndighetene. Les: barnevernet. Han er valgt av folket for ivareta folkets interesser. Og da først og fremst barns interesser, men også mødre og fedres, og familienes interesser mot sånne ting som barnevernet. Men det gjør han ikke.
Han løper industriens ærend samtidig som han sitter handlingslammet ift de forestående barnevernsakene som skal behandles i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Og barna som der er rammet. Hvorfor ignorerer han de barna? Er han ikke deres minister? Hvorfor har ikke Ropstad sagt at disse sakene er så alvorlige at EMD har valgt å behandle dem, og da setter vi ned en havarikommisjon på de sakene, og sørger for å rette opp feil som er begått. FØR Norge blir dømt. Slik at vi viser et minimum av selvinnsikt og vilje til å rette opp feil. Men det gjør han ikke.
Ida (49) har kjempet en tøff kamp for å få tilbake sin datter som nå er 9 år, fra barnevernet. Uten å måtte kjenne til konflikten med barnevernet så fremstår Ida som en ressurssterk god mor med en velfungerende datter. Det hårreisende i denne saken er at det handler om et overgrep mot mor og barn som er så stort, at de hadde ikke annet valg enn å flytte ut av landet. Bloggposten er skrevet med Ida’s tillatelse.
Det er ingen tvil om at mor og datter er glade i hverandre og knyttet til hverandre. Barnevernet tok altså et velfungerende barn og plasserte i fosterhjem. Det viste seg å være feil. Mor og datter ble i 2019 gjenforent takket være den kampen moren kjempet alene mot staten på vegne av datteren. Mor kunne gi datteren en trygg og god omsorg og oppvekst allikevel og barnevernet tok feil.
Denne uken overleverte Norges institusjon for menneskerettigheter årsrapport for 2018 til Stortinget og Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Det skulle vært en rapport om menneskerettighetenes stilling i Norge, men de største bruddene på menneskerettigheter i moderne tid er knapt nevnt. Overgrepene mot lovlydige foreldre begrunnet med «barnets beste» som er skapt av jurister, psykologer og en kynisk omsorgsindustri dekkes over av myndighetene for n’te år på rad.
Har NIM rett og slett blitt en syklubb for jusseliten i avledningsmanøver og tildekking av hva de selv har skapt?
«Barnerettigheter» kaller juristene det, og barns rett til «riktig utvikling». En type utvikling som beviselig skader langt flere enn det hjelper. En «utvikling» som i stedet ødelegger barn og foreldre på en måte som er uopprettelig. Handlingene er barbariske og fører til sykdom, uførhet og død for hundrevis foreldre hvert år. Pressen her i landet dekker over de fatale tallene og later som det ikke skjer. Utenfor landets grenser ser og forstår resten av verden hvor galt det er. Norges omdømme henger i en tynn tråd uten at det er nevnt i årsrapporten for 2018 til Norges institusjon for menneskerettigheter.
Derimot er det i rapporten viet stor oppmerksomhet til de kriminelles ve og vel i norske fengsler. De får psykiske problemer av å sitte i fengsel må vite. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av temaene som omtales som problematiske rent menneskerettslig sett. Barnevernets overgrep mot tusenvis av lovlydige foreldre hvert år er knapt nevnt over noen få sider på slutten av rapporten.
Fra rapporten:
NIM skal blant annet gi råd til regjeringen og andre offentlige organer om gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge.
I den forbindelse avgir NIM en årsmelding til Stortinget om institusjonens virksomhet og utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge. Årets årsmelding Dokument 6 (2018–2019) ble avgitt til Stortinget 26. mars 2019, og skal debatteres i Stortinget i inneværende sesjon.
NIMs årsmelding for 2018 behandler 14 områder og presenterer 28 anbefalinger. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av utfordringene som omtales.
Det er en årsrapport som ikke nevner at en mor har fått asyl i et EU land på flukt fra norsk barnevern. Heller ikke Europarådets rapport, Resolution 2232 (2018), om balansegangen mellom barnets beste og retten til familieliv etter EMK art. 8 er nevnt.
Striking a balance between the best interest of the child and the need to keep families together
Riktignok nevnes det at 10 saker er tatt gjennom nåløyet til behandling i menneskerettsdomstolen, uten å utdype den faktiske menneskerettslige stillingen til alminnelige lovlydige foreldre i Norge. De absolutt verste overgrepene mot siviliserte borgere i moderne tid i Norge er arrogant behandlet av NIM. Tradisjonelle medier har allikevel gitt dette stor oppmerksomhet i 2018.
Kari Henriksen (AP) til Aftenposten 22 februar 2019:
«Det var en selsom opplevelse å høre et av foredragene fra den polske stiftelsen Pantarey på OSSEs menneskerettighetsseminar i fjor høst, sier hun.
– Det ble fremstilt som om den norske staten går inn i familiene, fratar barn sine foreldre og driver indoktrinering av barn, forteller hun.»
https://www.aftenposten.no/…/Mistillit-til-norsk-barnevern-…
Dagbladet 16 august 2018:
«Den tredje august la BBC ut dokumentaren «Norways hidden scandal» på sine hjemmesider. På noen få timer ble saken den mest leste på bbc.no, og den halvtimes lange dokumentaren kan sees av millioner av mennesker på BBC World.»
https://www.dagbladet.no/…/barns-beste—norge-mot…/70106663
Bergens Tidende 9 februar 2016:
«Omdømmevernet rakner
Nazi-Norge og Gestapo-barnevern, ropes det i utlandet. Norge er dårlig rustet til å takle slike svertekampanjer.»
https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/…/omdmmevernet-rakner
Postet først på Facebook og prof emeritus Marianne Skånlands hjemmeside.
Innledning
3 april 2019 skriver direktøren for Barne og ungdomsdirektoratet i Aftenposten at det ikke er så stor forskjell på barnevernet i Polen og Norge. Det er det. Det er ikke bare stor avstand mellom de to landene. Det er en avgrunn.
Mari Trommalds innlegg er svar på innlegget til den polske ambassadøren, Iwona Woicka-Żuławska. Et innlegg som på en diplomatisk måte tok for seg ulikhetene i behandling av barnevernsaker mellom Polen og Norge. I tillegg til at det var et svar på den offisielle norske holdningen til polsk barneoppdragelse og statsminister Erna Solbergs sleivete kommentar om at «I Norge er det ikke lov å slå barn».
Underforstått at det er tillat i Polen. Det er det selvsagt ikke.
De siste årene har et stort antall fortvilte foreldre blitt straffeforfulgt og bøtelagt av politiet for enten bagatellmessige kommentarer om sine opplevelser med barnevernet på sosiale medier, eller for hva andre har skrevet på deres kontoer. Per Einar Guthus, Ruth Ensby og Ida Åsedatter Isaksen er noen av de som er straffet. Prosessene ligner på Kafkaprosesser og legger urimelig stor belastning på allerede sterkt belastede foreldre/besteforeldre som opplever sitt livs største krise når de mister et barn.
Dette ble første gang postet i et Facebooknotat april 2017. Det er verdt å repetere i disse dager da myndighetene fortsatt driver på og vil sette munnkurv på ofre og kritikere. De er ikke kommet et skritt lengre i forståelse, virker det som – forståelse av at det er barnevernets handlinger og deres egen unnfallenhet og ansvarsløshet som er grunnen til at kritikken og fortvilelsen hos ofrene ikke tar slutt. Situasjonen er omtrent den samme, og de forandringer og forbedringer myndighetene stadig reklamerer for, er slett ikke forbedringer.
Professor emeritus Marianne Skånland beskrev i 2017 hvordan straffeforfølgelsen av foreldre i dyp sorg rettferdiggjøres. Og om tidligere praksis fra Personvernemda og EMD på saker som angår ytringsfriheten.
Mange har etter dette ble skrevet blitt bøtelagt for de mest absurde ting på sosiale medier (SoMe). Man skal kjenne sine rettigheter når det skjer.
Marianne Haslev Skånland har arbeidet som professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun har vært sakkyndig vitne i barnevernssaker ved hhv tingrett, lagmannsrett og fylkesnevnd fem ganger i Norge, samt en gang i Länsrätten i Sverige.
Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv. Hun har forelest over mange år om behaviorisme og andre psykologiske tankeretningers plass i lingvistikk og antropologi.»
Barnevernet går stadig ut med krav om å få drive på i fred
Av Marianne Haslev Skånland april 2017.
De par siste dagene er det kommet nye innlegg i aviser fra barnevernere som gjør seg til martyrer. Ikke på den måten at de beklager det de «må» gjøre mot barn og foreldre. Tvert imot mener de at det de gjør er så riktig så riktig, og at kritikere «hetser» dem og «henger dem ut». Det ser for det meste ut til at enhver kritikk av dem regnes som uakseptabel hetsing og trusler, hvis kritikken i det hele tatt er konkret.