Irene Hov

Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern.

Kategori: Barnevern, barne- og familiepolitikk (Side 2 av 2)

Oppskrift på hvordan vinne barna etter et samlivsbrudd

5. juni 2019 / / 12 kommentarer
Altfor mange i dag opplever å miste kontakt med barna etter samlivsbrudd. Foreldrekonfliktsaker i domstolene er stor industri for psykologer og advokater. Domstolkommisjonens rapport fra 2019 forteller at saker etter bl. § 61 utgjør 50% av alle tvistesakene i tingrettene. Foreldre krangler som aldri før om barna. Det er 2800 barnelovsaker (2019) i året som inkluderer minst ett sakkyndig oppdrag i hver sak, som regel er det to. Til sammenligning er det ca 800 barnevernsaker i året. 
*
Når saken har vært i domstolene flere ganger, uten at det blir en varig løsning, er det et symptom på at barna er i ferd med å miste en av sine foreldre. Som regel mister de sine fedre. Nesten 50 000 barn ser ikke sine fedre hvert år. Saker som dette følger ofte et mønster fra start til slutt. Dette er skrevet på bakgrunn av samtaler med fedre i Mannsforum 2014 til 2016 og forteller om et gjentagende mønster i sakene. 
1. Mor vil ha omsorgen alene. Far protesterer.
Mor formulerer en falsk bekymring for barna når de er sammen med far. Mor diskuterer sin bekymring med barnehage, skole, familievern, helsesøster og sfo, alle anbefaler barnevernet. Med hjelp av barnevernet blir falske anklager presentert i et fagspråk og et barnefaglig perspektiv.
Mor stevner far til retten for å få omsorgen.  Far får ikke treffe barna fordi mor, familievernkontoret, skolen og barnehagen er bekymret. Tingretten setter i gang prosessen etter barnelovens paragraf 61 med flere meklingsmøter i en rettsprosess som kan gå over flere år. På det tidspunktet er det engasjert to eller tre advokater og en sakkyndig psykolog. Hvis saken går videre til full rettssak oppnevnes det enda en sakkyndig. For disse aktørene lønner det seg at det blir full hovedforhanding og taksameteret går.
2. Mor formulerer konkrete bekymring på far.
Barna kommer for mye for sent på skolen. Barna spiser for mye godteri hos far, har ingen rutiner, utsettes for fare hos far. Barna sier de er redd far. Far bruker vold. Kanskje til og med incest. Far har lite nettverk, har et ukontrollert raseri, drikker for mye, driver med rus, er psykisk syk, forlater barna om natten, lager ikke middag, er for streng osv.  Barna er møkkete/trøtte/slitne/redde når de kommer fra far.

NB!

Dette er skrevet fra perspektivet til fedre, men det skjer i stadig større grad at mødre også utsettes for det samme.

Les videre

IS barna og FN’s Barnekonvensjon

28. april 2019 / / 0 kommentarer

Norske barn i Syria gir regjeringa hovudbry

https://www.nrk.no/norge/a-hjelpe-norske-barn-i-syria-skaper-ei-rekke-problem-for-regjeringa-1.14527844

Regjeringen har fått hodebry av hvordan de skal klare å «hjelpe», les: kidnappe IS barna fra de kurdiske områdene i Syria. Bollestad og KrF Kristelig Folkeparti har sett noen foreldreløse barn på film og gått helt av skaftet av påtrengende ubenyttet omsorgevne for å få disse barna til Norge. Politikerne har fordypet seg i FN’s barnekonvensjon som gir de mandat (tror de) til å hente barn i kurdisk Syria, som neppe har ratifisert barnekonvensjonen til FN, og som antagelig gir blanke i vår påståtte hjelp for barnets beste jfr FN’s Barnekonvensjon.

«Kva er Noreg plikta til å gjere for desse barna?

I barnekonvensjonen, som Noreg har signert, står det at barnets beste skal vere styrande i alle spørsmål som har med barn å gjere. Dette vert brukt som argument av dei som meiner både barn og foreldre må få komme tilbake til Noreg, og at foreldra eventuelt må bli stilte for retten.

Men for dei fleste NRK har snakka med er det førebels uklart om folkeretten pliktar Noreg til å hente barna reint juridisk.»

Politikerne eller NRK klarer ikke finne ut om vi faktisk kan dra til Syria og kidnappe foreldreløse barn.

«Men kva med dei barna som har foreldre? Dette har regjeringa førebels ikkje svart på, men Erna Solberg har gjort det klart at det ikkje er aktuelt å hente heim mødrene, og at ei naturleg følge av dette vil vere å skilje mor og barn. Det sa ho til Aftenposten denne veka.»

Ja hva med barn som har foreldre som også har rettigheter i forhold til barna sine? Det er en ny problemstilling for norske myndigheter. At foreldrene ikke gir fra seg barna sine frivillig har i Norge blitt løst med politimakt. Noe både barnekonvensjonen, Europarådet og EMD i Strasbourg nå har begynt å sette søkelyset på.

Send en mail med hva dere vil sier en representant for myndighetene i det kurdiske området. Og med det har han i grunn sagt hvor seriøst han tar Norges initiativ.

«Leiaren for utanrikskomiteen i dei kurdiske områda, Abdulkarim Omar, seier til Aftenposten at norske styresmakter kan sende ein e-post til han for å forhandle fram ei løysing på dei utfordringane som finst.»

Å prakke på andre land våre lover og regler er vel å regne som å intervenere med et annet lands indre anliggende? Er ikke det ganske frekt? NRK er ganske bortreist når de drøfter hvor komplisert det er å bruke våre lover og regler i et annet land som har helt andre lover og regler(?)

(…)det som gjer desse sakene ekstra kompliserte er at barna er i eit område av Syria som er kontrollert av kurdiske sjølvstyresmakter.»

Klart det er ekstra komplisert når andre land ikke følger i våre lover.

Det verste er troen politikerne har på at Norge kan gi disse barna en god oppvekst. At en oppvekst under norsk barnevern, med minst 5 ulike fosterhjem ila barndommen og 75% sjanse for å ende opp som rusmisbruker med psykiske problemer uten skolegang er å foretrekke for disse barna. Fremfor å bli plassert i storfamilien og nettverk der de kjenner språket og kulturen. De foreldreløse barna har besteforeldre, onkler og tanter og nettverk osv der de er som kan gi omsorg. Vi har et barnevern med elendige prognoser for barna som vokser opp der. Det dekkes over etter beste evne av både departementet og pressen. Derfor tror hele stortinget at barnevernet gjør en kjempegod jobb og at barnets beste er å vokse opp i et fremmed land med fremmed språk i et pedagogisk/psykologisk korrekt, kjærlighetsløst fosterhjem.

Har Kjell Ingolf Ropstad skjønt oppgaven?

17. april 2019 / / 1 kommentar

Kjell Ingolf Ropstad sier at det er 300 barn som står i kø for å få fosterhjem. Det er noe å reflektere over. Hva slags barn er det som står i slik kø? Er det skamslåtte og seksuelt misbrukte barn? Eller barn av rusmisbrukere og psykisk syke som ikke klarer å organisere livet sitt og passe på barna?

1

I 2017 ble det ifølge SSB begjært omsorgsovertakelse grunnet fysisk mishandling i hjemmet i bare 12 saker. En sak var begrunnet med psykisk mishandling. 6 saker gjaldt seksuelle overgrep. I 46 saker var begrunnelsen vold i hjemmet eller nære relasjoner. 58 alvorlige saker saker i 2017. Hentet fra Jane Kiles leserinnlegg i Aftenposten.

Da lurer jeg på hva disse 300 barna står i kø for? De kan ikke bo hjemme på grunn av hva da? Det er åpenbart ikke akutt, alternativt har de 300 barna vært i kø i flere år. Hva har barna eller foreldrene deres gjort? 300 barn er veldig mange barn. Det er 15 skoleklasser. De oppbevares i køen på et privat akuttmottak eller i et beredskapshjem til 30 000,- kroner i måneden.

Hva er årsaken til at Ropstad går ut og promoterer en industri som store deler av Europa fordømmer? Kanskje han trenger hjelp til å se klart.

Ropstad har en kone som jobber i barnevernet og som har rimelig stor makt bak sine krav til ektemannen. Hennes fagmiljø, barnevernsarbeidere og fagforeningene krever at han tar på seg personalansvaret for 6 000 ansatte i barnevernet. Noe han ikke har. Ropstad skal ha personalansvar for alle landets barn. Han er deres øverste beskytter mot skadelig behandling som for eksempel vilkårlig inngrep fra myndighetene. Les: barnevernet. Han er valgt av folket for ivareta folkets interesser. Og da først og fremst barns interesser, men også mødre og fedres, og familienes interesser mot sånne ting som barnevernet. Men det gjør han ikke.

Han løper industriens ærend samtidig som han sitter handlingslammet ift de forestående barnevernsakene som skal behandles i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Og barna som der er rammet. Hvorfor ignorerer han de barna? Er han ikke deres minister? Hvorfor har ikke Ropstad sagt at disse sakene er så alvorlige at EMD har valgt å behandle dem, og da setter vi ned en havarikommisjon på de sakene, og sørger for å rette opp feil som er begått. FØR Norge blir dømt. Slik at vi viser et minimum av selvinnsikt og vilje til å rette opp feil. Men det gjør han ikke.

Les videre

Når staten fordømmer kritikk mot seg selv

13. april 2019 /

Ida (49) har kjempet en tøff kamp for å få tilbake sin datter som nå er 9 år, fra barnevernet. Uten å måtte kjenne til konflikten med barnevernet så fremstår Ida som en ressurssterk god mor med en velfungerende datter. Det hårreisende i denne saken er at det handler om et overgrep mot mor og barn som er så stort, at de hadde ikke annet valg enn å flytte ut av landet. Bloggposten er skrevet med Ida’s tillatelse.

Det er ingen tvil om at mor og datter er glade i hverandre og knyttet til hverandre. Barnevernet tok altså et velfungerende barn og plasserte i fosterhjem. Det viste seg å være feil. Mor og datter ble i 2019 gjenforent takket være den kampen moren kjempet alene mot staten på vegne av datteren. Mor kunne gi datteren en trygg og god omsorg og oppvekst allikevel og barnevernet tok feil.

Les videre

Er NIM en syklubb for virkelighetsfjerne jurister?

10. april 2019 /

Denne uken overleverte Norges institusjon for menneskerettigheter årsrapport for 2018 til Stortinget og Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Det skulle vært en rapport om menneskerettighetenes stilling i Norge, men de største bruddene på menneskerettigheter i moderne tid er knapt nevnt. Overgrepene mot lovlydige foreldre begrunnet med «barnets beste» som er skapt av jurister, psykologer og en kynisk omsorgsindustri dekkes over av myndighetene for n’te år på rad.

Har NIM rett og slett blitt en syklubb for jusseliten i avledningsmanøver og tildekking av hva de selv har skapt?

«Barnerettigheter» kaller juristene det, og barns rett til «riktig utvikling». En type utvikling som beviselig skader langt flere enn det hjelper. En «utvikling» som i stedet ødelegger barn og foreldre på en måte som er uopprettelig. Handlingene er barbariske og fører til sykdom, uførhet og død for hundrevis foreldre hvert år. Pressen her i landet dekker over de fatale tallene og later som det ikke skjer. Utenfor landets grenser ser og forstår resten av verden hvor galt det er. Norges omdømme henger i en tynn tråd uten at det er nevnt i årsrapporten for 2018 til Norges institusjon for menneskerettigheter.

Derimot er det i rapporten viet stor oppmerksomhet til de kriminelles ve og vel i norske fengsler. De får psykiske problemer av å sitte i fengsel må vite. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av temaene som omtales som problematiske rent menneskerettslig sett. Barnevernets overgrep mot tusenvis av lovlydige foreldre hvert år er knapt nevnt over noen få sider på slutten av rapporten.

Fra rapporten:

NIM skal blant annet gi råd til regjeringen og andre offentlige organer om gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge.

I den forbindelse avgir NIM en årsmelding til Stortinget om institusjonens virksomhet og utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge. Årets årsmelding Dokument 6 (2018–2019) ble avgitt til Stortinget 26. mars 2019, og skal debatteres i Stortinget i inneværende sesjon.

NIMs årsmelding for 2018 behandler 14 områder og presenterer 28 anbefalinger. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av utfordringene som omtales.

Det er en årsrapport som ikke nevner at en mor har fått asyl i et EU land på flukt fra norsk barnevern. Heller ikke Europarådets rapport, Resolution 2232 (2018), om balansegangen mellom barnets beste og retten til familieliv etter EMK art. 8 er nevnt.

Striking a balance between the best interest of the child and the need to keep families together

Riktignok nevnes det at 10 saker er tatt gjennom nåløyet til behandling i menneskerettsdomstolen, uten å utdype den faktiske menneskerettslige stillingen til alminnelige lovlydige foreldre i Norge. De absolutt verste overgrepene mot siviliserte borgere i moderne tid i Norge er arrogant behandlet av NIM. Tradisjonelle medier har allikevel gitt dette stor oppmerksomhet i 2018.

Kari Henriksen (AP) til Aftenposten 22 februar 2019:

«Det var en selsom opplevelse å høre et av foredragene fra den polske stiftelsen Pantarey på OSSEs menneskerettighetsseminar i fjor høst, sier hun.

– Det ble fremstilt som om den norske staten går inn i familiene, fratar barn sine foreldre og driver indoktrinering av barn, forteller hun.»

https://www.aftenposten.no/…/Mistillit-til-norsk-barnevern-…

Dagbladet 16 august 2018:

«Den tredje august la BBC ut dokumentaren «Norways hidden scandal» på sine hjemmesider. På noen få timer ble saken den mest leste på bbc.no, og den halvtimes lange dokumentaren kan sees av millioner av mennesker på BBC World.»

https://www.dagbladet.no/…/barns-beste—norge-mot…/70106663

Bergens Tidende 9 februar 2016:

«Omdømmevernet rakner
Nazi-Norge og Gestapo-barnevern, ropes det i utlandet. Norge er dårlig rustet til å takle slike svertekampanjer.»

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/…/omdmmevernet-rakner

Postet først på Facebook og prof emeritus Marianne Skånlands hjemmeside.

Stolen childhood – en viktig bok om norsk barnevern av Steven Bennet. Forord av Gro Hillestad Thune

6. april 2019 / / 1 kommentar
«Hopefully this book will shine a light into the dark places in which many children and families are currently finding themselves.» 
Gro Hillestad-Thune
Innledning
Stolen Childhood av Steven Bennett ble utgitt 3 april 2019 og handler om norsk barnevern. Medvirkende er journalist Jan Simonsen og forord er skrevet av menneskerettsadvokat Gro Hillestad Thune. Hun er vår fremste ekspert på området og har vært dommer i menneskerettsdomstolen i Strasbourg i 17 år.
Med bidrag fra barn, foreldre, advokater, psykologer, psykiatere, helsepersonell, arbeidstakere, utdanningspersonell, pleiepersonell, leger, politikere, menneskerettighetsaktivister og fra kunst og underholdningsindustrien, får leserne et vindu inn i dagens norske barnevernsystem og praksis.






 Les videre

							
	

				
	



	


		
								
			


							
					
											

					
										
			

				
						
				

											Er dette et bevisst forsøk på å lure folk, Mari Trommald?
									


							
			

			
				5. april 2019
				
				 / 
					
				

								
														
			


					
	

																					
	

	
		
3 april 2019 skriver direktøren for Barne og ungdomsdirektoratet i Aftenposten at det ikke er så stor forskjell på barnevernet i Polen og Norge. Det er det. Det er ikke bare stor avstand mellom de to landene. Det er en avgrunn.


Mari Trommalds innlegg er svar på innlegget til den polske ambassadøren, Iwona Woicka-Żuławska. Et innlegg som på en diplomatisk måte tok for seg ulikhetene i behandling av barnevernsaker mellom Polen og Norge. I tillegg til at det var et svar på den offisielle norske holdningen til polsk barneoppdragelse og statsminister Erna Solbergs sleivete kommentar om at «I Norge er det ikke lov å slå barn».


Underforstått at det er tillat i Polen. Det er det selvsagt ikke.


 Les videre

							
	

				
	



	


		
								
			


							
					
											

					
										
			

				
						
				

											#NeiErna, barnevernet har penger nok nå.
									


							
			

			
				30. mars 2019
				
				 / 
					
				

								
														
			


					
	

																					
	

	
		
Det er noe merkelig over #HeiErna kampanjen hvor initiativtakerne omhyggelig omgår realitetene og faktum. Det er helt korrekt at det er for lite ressurser til de vanskelige sakene og til barna som trenger det mest. Ikke fordi det bevilges for lite penger, men fordi 90% av ressursene i kommunalt barnevern går til useriøse omsorgsovertagelser med enormt pengebruk i rettsapparatet. Dersom ressursene hadde vært brukt riktig hadde Ine Haver hatt mer enn nok til barna som trenger det mest. 




Man kan starte med å gi almenheten en redegjørelse på hvor mye av det kommunale barnevernets budsjett som går til alternativ omsorg som fosterhjem, institusjon, akuttmottak, beredskapshjem og besøkshjem. Hvor mye går til private innleide saksbehandlere, sakkyndig psykologer og advokater i årelange rettsprosesser? Og hvor mye av pengene er igjen til barna som lider i de vanskelige sakene?


 Les videre

							
	

				
	



	


		
								
			


							
					
											

					
										
			

				
						
				

											Forfølgelse mot norske borgere pressen ikke snakker om
									


							
			

			
				20. mars 2019
				
				 / 
					
				

				
					 / 
				
					0 kommentarer
								
														
			


					
	

																					
	

	
		

De siste årene har et stort antall fortvilte foreldre blitt straffeforfulgt og bøtelagt av politiet for enten bagatellmessige kommentarer om sine opplevelser med barnevernet på sosiale medier, eller for hva andre har skrevet på deres kontoer. Per Einar Guthus, Ruth Ensby og Ida Åsedatter Isaksen er noen av de som er straffet. Prosessene ligner på Kafkaprosesser og legger urimelig stor belastning på allerede sterkt belastede foreldre/besteforeldre som opplever sitt livs største krise når de mister et barn.





Dette ble første gang postet i et Facebooknotat april 2017. Det er verdt å repetere i disse dager da myndighetene fortsatt driver på og vil sette munnkurv på ofre og kritikere. De er ikke kommet et skritt lengre i forståelse, virker det som – forståelse av at det er barnevernets handlinger og deres egen unnfallenhet og ansvarsløshet som er grunnen til at kritikken og fortvilelsen hos ofrene ikke tar slutt. Situasjonen er omtrent den samme, og de forandringer og forbedringer myndighetene stadig reklamerer for, er slett ikke forbedringer. 





Professor emeritus Marianne Skånland beskrev i 2017 hvordan straffeforfølgelsen av foreldre i dyp sorg rettferdiggjøres. Og om tidligere praksis fra Personvernemda og EMD på saker som angår ytringsfriheten.





Mange har etter dette ble skrevet blitt bøtelagt for de mest absurde ting på sosiale medier (SoMe). Man skal kjenne sine rettigheter når det skjer.






Marianne Haslev Skånland har arbeidet som professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun har vært sakkyndig vitne i barnevernssaker ved hhv tingrett, lagmannsrett og fylkesnevnd fem ganger i Norge, samt en gang i Länsrätten i Sverige. 
    Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv. Hun har forelest over mange år om behaviorisme og andre psykologiske tankeretningers plass i lingvistikk og antropologi.» 

   





Barnevernet går stadig ut med krav om å få drive på i fred





Av Marianne Haslev Skånland april 2017.





De par siste dagene er det kommet nye innlegg i aviser fra barnevernere som gjør seg til martyrer. Ikke på den måten at de beklager det de «må» gjøre mot barn og foreldre. Tvert imot mener de at det de gjør er så riktig så riktig, og at kritikere «hetser» dem og «henger dem ut». Det ser for det meste ut til at enhver kritikk av dem regnes som uakseptabel hetsing og trusler, hvis kritikken i det hele tatt er konkret.


 Les videre
							
	

				
	



	


		
								
			


							
					
											

					
										
			

				
						
				

											Et lite stykke Nord-Korea.
									


							
			

			
				14. februar 2019
				
				 / 
					
				

				
					 / 
				
					4 kommentarer
								
														
			


					
	

																					
	

	
		


Er Norge et lite stykke Nord Korea?


90% av sakene der barn tvangsfjernes er hemmelige prosesser bak lukkede dører. Ikke engang pressen slipper inn. Ingen i det offentlige slipper inn i Fylkesnemndene for å se hva det egentlig handler om. Under 10 prosent av omsorgsvedtakene anonymiseres og legges ut på Lovdata pro. Bak betalingsmur. Det er alt offentligheten får vite om sakene.


Mens det internasjonale samfunnet gransker norsk barnevern, stiller myndighetene seg uforstående til dette og sier standhaftig at barnevernet hjelper barn og at Norge er ledende i verden på barns rettigheter. Uten at de vet hva som sakene faktisk er basert på. Vi kaster ut diplomater fra andre land som prøver å hjelpe sine landsmenn mot politi og barnevern.


Les også: Norsk rettssikkerhet er elendig


Kritikerne sensureres




Myndighetene og domstolene struper ethvert forsøk på nøktern og saklig kritikk i det offentlige rom.  De knebler kritikerne som våger å fortelle sannheten om hva de selv eller deres nærmeste har opplevd med politi og barnevern. Foreldre og besteforeldre som skriver om sin bunnløse fortvilelse på sosiale medier bøtelegges og dømmes basert på konstruerte straffbare handlinger.


Les også: Når staten fordømmer kritikk mot seg selv


En enorm industri




Barnevernsindustrien har en manpower på 10 – 15 000 ansatte i kommunalt og statlig barnevern, og har under sin omsorg mellom 16000 og 17000 barn (2017). Fosterhjem og privat omsorgsindustri kommer i tillegg.  På toppen av det igjen er det de private psykologene og advokatene på salærmarkedet som lever av at barn er i nød.


Uten at vi krever resultater.




Det er hører ikke hjemme i et demokrati at 90% av slike saker er bak lukkede dører. Det hører ikke hjemme i et diktatur engang, at politiets ressurser brukes til å jakte ned barn og legge de i håndjern, og kaste foreldrene deres på glattcelle. Uten at de får vite hva de har gjort galt. I Nord-Korea ville du i hvert fall visst hvorfor du ble straffet. Det er utrolig at ingen med myndighet har nedsatt en havarikommisjon på norsk barnevern enda.


 Les videre

							
	

				
	



	


		
								
			


							
					
											

					
										
			

				
						
				

											Norsk forsker studerer barn når de fratas foreldrene.
									


							
			

			
				12. april 2018
				
				 / 
					
				

				
					 / 
				
					4 kommentarer
								
														
			


					
	

																					
	

	
		
Omstridt forskning studerer barn i det øyeblikket de blir fjernet fra sine foreldre med tvang av politi og barnevern. Et såkalt akuttvedtak. Forskeren graderer lidelsene hun observerer hos barna fra 1 til 5. Alt etter hvor mye de skriker av frykt og redsel når de får beskjed om at de ikke får være hos mamma og pappa lenger. I USA avvises denne type forskning fordi den er i strid med etiske regler.


 Les videre

							
	

				
	



	


		
								
			


							
					
											

					
										
			

				
						
				

											Småbarnsbanken
									


							
			

			
				31. januar 2018
				
				 / 
					
				

				
					 / 
				
					7 kommentarer
								
														
			


					
	

																					
	

	
		
En «bank» med ventende adoptivforeldre til spedbarn og småbarn tatt av barnevernet med sikte på adopsjon.


I Norge kaller vi det barnets rett til utvikling. Andre land sier at i Norge stjeler de barn.


Tvangsfjerning av små barn av unge eller ressurssvake foreldre begrunnet med manglende foreldreferdigheter og fare for fremtidig omsorgssvikt kalles gjerne oppvekstplasseringer.  Hovedtyngden av barn overtatt av barnevernet er i denne kategorien. Det er verken vold, rus eller psykiatri, men foreldre som ikke har ressurser til å forsvare seg mot det mektige barnevernet på den ene siden, og ansatte i barnevern og politi og deres ressurssterke nettverk av godt betalte fosterhjem som står klare for nye oppdrag .


Vi tar barna fra de fattigste og gir dem til middelklassen mot betaling.


Fra 20 juni 2015 i Stavanger Aftenblad:


«Småbarnsbanken er et alternativ til tradisjonelle fosterhjem, her plasseres barn mellom 0 og 2 år som er tiltenkt varig plassering utenfor hjemmet, altså adopsjon. Som hovedregel er medlemmene i Småbarnsbanken mennesker som har signalisert at de kan tenke seg å adoptere.»


Småbarnsbanken ble etablert etter oppfordring i 2015 fra den gang barneminister Solveig Horne. I april 2016 lå det et dokument på Regjeringens hjemmeside som oppfordret alle kommuner i Norge til å etablere lokale Småbarnsbanker. Etter at jeg skrev om det i april 2016 forsvant alt om Småbarnsbanken fra regjeringens og BLD’s  hjemmeside. Forståelig nok. Det er i strid med lovens intensjon å gå til omsorgsovertagelse med sikte på at barnet skal adopteres bort. Alle omsorgsovertagelser skal i utgangspunktet være midlertidige. Man finner allikevel informasjon Småbarnsbanken og Hornes oppfordring  sitert i noen avisoppslag. Prosjektet het også Ønskebarn en periode og har endret navn flere ganger etter det. Hvorvidt det eksisterer i dag vites ikke.


 Les videre

							
	

				
	


		

		
				
			

						
											
				Nyere innlegg »								
			

		
					
	

		
	
	
	
	


	              	        
	

		
		

		
						
				

				
					

			
																	
					

					
				

				
			
				
			
								
			
					
		

	
	

	
	

	
		

	
			

				© 2023 Irene Hov
			

			
			

				Tema av Anders Norén — Opp ↑