Irene Hov

Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern.

Kategori: Barnevern, barne- og familiepolitikk (side 1 av 2)

Når farlig tankegods tar liv

Det er mye snakk om at vi må ta et oppgjør med farlig tankegods i disse dager. Farlig og feil tankegods som tar liv som sprer seg i samfunnet må vi bekjempe. Det er en selvfølge, men vi har en type tankegods i samfunnet som tar flere liv hvert år enn Utøya terroren. Jeg sikter til selvmord og død i barnevernet. Ingen har enda forsøkt å ta et oppgjør med denne type tankegods for å stoppe dødsfall og selvmord.

Les også: Barnevernsansatte blir sekundærtraumatisert når barn og foreldre tar selvmord

Troen på at barn kan fjernes fra sine biologiske foreldre og få nye og mer velorganiserte foreldre, slik at mulighetene for at barnet tar høyere utdanning, tar mange liv hvert år blant både barn og biologiske foreldre. Såkalte oppvekstplasseringer er barn som er tatt fra fattige og ressurssvake foreldre og plassert i et ryddig fosterhjem. Det er foreldre som verken har rusproblemer, psykiatri eller voldsproblematikk. Men det er besluttet av en saksbehandler at det er fare for fremtidig omsorgssvikt, eller manglende foreldreferdigheter.  Og med det dømmes tusenvis av familier hvert år til dyp krise, sorg og savn som fører til sykdom, uførhet og død. Uten at de vet hva de har gjort galt.

Les også: #Småbarnsbanken

Hvordan behandler vi som samfunn disse foreldrene? Hvordan støtter vi og trøster foreldrene som har mistet barnet sitt til et barnevern som mener de er for dårlige mennesker? Hvordan tar vi vare på og gir omsorg til mennesker som opplever det verste som kan skje et menneske? Nemlig det å miste et barn.

Målfrid Schartau Viken har skildret krisen som rammer tusenvis av foreldre hvert år. Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen. Det reises ingen minnesmerker over tapene. Ei heller får de etterlatte omsorg og oppmerksomhet fra samfunnet. Og fremfor alt er det ingen som bekjemper det skadelige tankegodset som beviselig ikke fører til mer velfungerende barn, men tvert i mot tar mange liv hvert år.

Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen

Publisert av Trude Helene Hole, 31. august 2017.

Å miste sitt barn, er statistisk det største traumet en forelder kan oppleve. Med å miste, henvises til at barnet dør, enten av sykdom eller av skade. Tilbake står foreldrene, i en akutt og alvorlig krise. Lenge.

Både fysiske og psykiske reaksjoner kan inntreffe, akutt så vel som på mer langvarig basis. Det blir økt statistisk sannsynlighet for at foreldre opplever langvarig tap av livskvalitet og mening, og får forstyrret søvn- og næringsinntak. Langvarig uteblivelse fra arbeidslivet er ikke ualminnelig. Tap av arbeidsinntekt og derfor anstrengt økonomi følger ofte i kjølvannet. Faren for psykiske lidelser som alvorlig depresjon øker. Ekteskap og samboerskap går hyppigere i oppløsning enn hvis barnet ikke hadde gått bort. Fysiske symptomer som utmattelse, diverse smertetilstander og mer alvorlige som forhøyet fare for flere krefttilstander kan forekomme. Mange opplever både hukommelsesproblematikk og oppmerksomhetssvikt.

Mennesket blir totalt sett satt på den største prøvelsen man kan utsettes for. Noen forsoner seg etterhvert med at barnet lider i det minste ikke. Og det er sant. Barnet kjenner ingen smerte eller sorg. Det er det kun du som gjør.

Sjelden, eller aldri omtales hva som skjer med en forelder som mister sitt barn til barnevernet. Det er i det hele tatt lite fokus og forskning på dette. Hvorfor? Er det fordi ingen ønsker å bli med på et slikt forskningsprosjekt, eller er det fordi det er for liten interesse for feltet?

Når et barn dør, kobles fastlege og det akutte kriseteamet i kommunen stort sett alltid inn. Presten melder sin ankomst der dette er ønskelig. Familie og venner setter livet sitt litt på vent for å stille opp for den kriserammede familien. Naboer kommer med varme retter, og kondolansekort og blomster står på trappa når avisen hentes inn. Den eldre mannen borti gata tilbyr seg å måke innkjørselen fri for snø etter det kraftige snøfallet. Varme hender og forståelsesfulle hjerter lytter, trøster, deler gode minner om barnet, gråter sammen med og for, tørker tårer, hjelper til med å støvsuge gulv og få søsken på skolen. På butikken nikker bekjente og fremmede medfølende til deg. Barnehagen eller skolen har minnemarkering, og klassekamerater har høytlesning av egenproduserte dikt.

Men hva skjer med en forelder når et barn like brått og smertefullt blir revet ut av armene til en mor eller far, mens to store politibetjenter holder vedkommende fast, og saksbehandleren i barnevernet, som du knapt nok har møtt, bærer det livredde og hylende barnet ditt ut i en ventende bil?

Tar noen inn posten for deg da? Kommer presten på døra? Holdes det markering i barnehagen eller på skolen? Kommer noen med varm suppe?

Vanvittig høye selvmordstall i Norge.

Hvorfor går ikke selvmordsraten ned i Norge?

Realiteten for mange foreldre som mister sine barn til barnevernet, er at NAV forventer at du skal tilbake på jobb neste dag. Det leveres ingen blomster eller kondolansekort på døra. For det var din feil. Du var ikke bra nok. Du var mindre verdt enn de andre, nådde ikke opp til den skyhøye terskelen som man som forelder må tilfredsstille, hvis man skal være bra nok hos de som tror de vet hva som er best for ditt barn.

Ord og formuleringer som manglende mentaliseringsevne, ingen evne til samarbeid, ikke eller ingen evne til å nyttiggjøre seg av støtte- eller hjelpetiltak, manglende utviklingsstøttende omsorg, og manglende evne til å se barnets aktørperpektiv står igjen på et papir som vil forfølge deg resten av livet. Som en dødsdom.

Les også: Barnevernet løy om vold og unndro opplysninger for å vinne omsorgen for tre barn.

Ord som du knapt visste hva betydde, før du møtte den nedlatende og spydige saksbehandleren i barnevernet. Sakkyndige som synser og mener i forvaltningsorganet fylkesnemnda, der slitne dommere gjesper, dårlig skjult bak en slapp hånd, og tenker at barnevernet vet nok best. Der du er dømt til å tape. I hvert fall i ca. 96% av tilfellende skal vi tro offentlig statistikk. Det er David mot Goliat, og David vinner nok mest sannsynlig ikke denne gangen heller.

Les også: Alvorlig mistillit til norske domstoler. Sjokkangrep på norsk barnevern.

Den sviende klamme følelsen i brystet. Øynene dine som ser ned når du beveger deg ute. Møter sjelden blikket til noen. Sviende øyne bak mørke briller etter nok en søvnløs natt i stummende ensomt mørke. Det konstante trykket i brystet og tankene som kommer kastende på deg hele tiden. Pipingen i ørene, nummenheten i fingrene. Hjertebanken. Marerittene. Timelang våkentid på natta. Savnet. Sorgen. Nummenheten. Hatet. Maktløsheten. Skammen. Vennene som snur ryggen til deg. Familien som ikke orker.

Les også: Et lite stykke Nord-Korea.

Du hører ikke mer fra den spydige og nedlatende saksbehandleren. Du er ikke mer. Du er overlatt til deg selv og tomheten. Stillheten. Bare eksisterer. Venter. På anken, på samværet selv om du vet at det blir vanskelig det også. «De» vil jo være der som hauker. Lete etter feil, om du sier eller gjør noe galt. Da staffer de deg hardt. Både deg og barnet. Du må ikke vise følelser. Det er farlig. Da er du illojal mot overmakten, og det vil de ha seg frabedt. Du må ikke fortelle barnet ditt at du ikke er enig i dette, og kjemper med nebb og klør og av hele deg for at det skal bli oss igjen. Du må ikke. Du må smile, late som, spille falsk. Le, tøyse, leke. Det er det de forventer av deg. For de vet ikke, eller vil ikke forstå, at barnet ditt gjennomskuer dette fordi barnet kjenner deg, og blir mer urolig av at mammas uttrykk ikke stemmer overens med det mamma egentlig føler. Med det bryr ikke tilsynsførere seg om.

Les også: De Hvite krigerne.

Du kjenner ikke lukten av barnet ditt igjen. Barnet lukter redsel. Annerledes hårsveis, annerledes kledd. Stirrende og triste øyne. Skjelvende, ser fra den ene til den andre. «Mamma, kan vi går hjem nå?» «Nei, vennen min, ikke nå, men kanskje snart». «Nå skal vi kose oss sammen», svarer du. Og for all del ikke gi barnet feil mat eller feil drikke eller feil gave. Alt blir skrevet ned og tolket. Det meste blir egentlig feil, for de som leter etter feil med forvrengte øyne.

Les også: CBN om det norske barnevernet.

Hvis barnet ditt protesterer ved avskjeden og adskillelsen, når de to korte timene er brukt opp og tilsynsføreren titter på klokka og ser bort på deg, er det du som gjør noe galt. Da er samværet skadelig for barnet, og nullsamvær kan bli en realitet. Det vet du, for de har allerede gitt deg nøye instrukser på hva som tolereres og ikke. Så du prøver å gjøre hadet-situasjonen så rask som mulig, og nærmest løper vekk fra barnet ditt. Egentlig vil du bare holde det tett inn til deg og gråte og trøste og love at alt skal bli bra igjen. Men det kan du ikke si eller gjøre. Det får du ikke lov til. Lojaliteten skal være på systemnivå, og ikke på individnivå i barnevernet.

Les også: Norsk forsker studerer barn når de fratas foreldrene.

Tomheten etterpå. Når du endelig kan puste igjen og gråte. Skrike. Skrike ut i raseri den lammende redselen du sitter igjen med. Sorgen. Den endeløse sorgen som lammer deg så kraftig at du tror at du ikke vil makte mer, kjempe lengre.

Sorgen over å miste sitt barn til barnevernet, er ikke bare det største traumet du kan oppleve. Den er i tillegg skamfull, ensom og forbudt. For det står ingen blomster på døra når du låser deg inn etter to timers julefeiring med tilsyn på et nakent kontor i mars. Og blomstene som vanligvis blomstret så frodig i vinduskarmen, de er døde. Du sluttet å vanne dem engang i desember da livet som du kjente det, plutselig ble ditt verste mareritt. Da grunnmuren under deg ble brutalt revet vekk, i løpet av et kort sekund.

 

Målfrid Schartau Viken er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. 

Barnevernsansatte blir sekundærtraumatisert når barn og foreldre tar selvmord

Selvmordstallene i barnevernet er alarmerende høyt. Så høyt at de ansatte må ha krisehjelp når deres hjelpetiltak og oppløsning av familien fører til selvmord hos barn og foreldre.  Barnevernsansatte hevder å være sekundærtraumatisert av at familiene blir traumatisert.

Når en klient tar livet sitt

RVTS sør:

– Når barnevernskuratorer mister en klient i selvmord, vurderer de å slutte i jobben. Dette er et av funnene i masteroppgaven til Anne-Lill Haddeland, leder for selvmordsforebyggende team ved RVTS Sør.

18 av 49 barnevernskuratorer har opplevd å miste en klient i selvmord.

«18 av 49 barnevernskuratorer har opplevd å miste en klient i selvmord. Ofte snakker man ikke om det. Selvmord er ikke et tema man har laget rutiner for å møte. Når en klient tar sitt eget liv, påvirkes kurator sterkt følelsesmessig, men får sjelden hjelp til å takle dette, sier Anne-Lill Haddeland.»

Les videre

Kjell Ingolf Ropstad er leder for tidenes mest katastrofale barnevern

Uten at han bryr seg nevneverdig om det. Han griper i stedet til saker hvor han kan høste popularitet. Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) er bekymret over kroppspresset som barn og unge blir utsatt for i sosiale medier. Nå har han klare forventinger til influensere om at de må ta større ansvar for det de publiserer.

Kjell Ingolf Ropstad, det norske folk er dypt bekymret for overgrep barn og unge blir utsatt for av barnevernet.

 

Vi har klare forventninger til at du som barneminister tar et kraftig oppgjør med skandalene i barnevernet og det faktum at 26 barnevernsaker står på tiltalebenken i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Du har ikke engang kommentert det i media. I hele 2019 har EMD mottatt 18 saker om brudd på EMK art. 8, hvorav 17 saker er fra Norge og handler om norsk barnevern. Det er en gigantisk skandale. Du opptrer som en lobbyist for den private omsorgsnæringen og som øverste leder med personalansvar for 6500 ansatte i barnevernet. Noe du ikke er.

Du har helt glemt hva som er oppgaven din, nemlig å beskytte alle barn mot vilkårlig inngrep i deres liv. Bla overgrep fra barnevernet. Det gjør du ikke.

Du pludrer i stedet om kroppspress og retter en moraliserende pekefinger til bloggere. Rett en pekefinger til deg selv, og sørg for at det nedsettes en havarikommisjon på de 26 sakene før det internasjonale samfunnet dømmer deg sønder og sammen som tidenes mest unnvikende barneminister. 

Flere innlegg om Ropstad:

 

Ordo luris instituttet i Europarådet for å lansere rapport om barnevernet og familienes manglende rettigheter i Norge.

Ordo Iuris instituttet har nå gjort en grundig analyse av norsk barnevern, og en rapport vil bli lansert i løpet av de kommende ukene. Arbeidet fra internasjonale aktører med å avdekke Norges systematiske krenkelser ovenfor barn og familier, viser et voksende raseri i befolkningen. Ikke bare i Norge, men i flere land i Europa. Nordmenn domfelles for påstått hets og sjikane når de forteller om sin egen barnevernssak på sosiale medier.

 

Norsk presse har i en årrekke unnlatt å skrive om slike saker, og i stedet hevdet at andre land er urettmessig kritisk til «det flotte barnevernet i Norge». I det offentlige rom stemples kritikk mot barnevernet som barnevernshat, og barnevernskritikerne blir trakassert og utsatt for forfølgelse. Dette er en skammelig behandling av de svakeste i samfunnet, noe resten av verden nå både ser og forstår. Her er kunngjøring fra Ordo luris’ hjemmeside, fritt redigert av meg.

Les videre

Wakeup call fra NIM. Nasjonal institusjon for menneskerettigheters høringssvar til ny barnevernlov 5 juli 2019

Norges institusjon for menneskerettigheter NIM ga 5 juli 2019 sitt høringssvar til ny barnevernslov. NIM refser både departementet og Oslo Met for dårlig fundamenterte forslag og tar med at det er totalt 26 saker som er tatt til behandling i EMD. Her har NIM snudd på en femøring og fått med de siste 16 sakene som ble tatt til behandling i begynnelsen av juli 2019. Videre forventer NIM at departementet i sitt endelige lovforslag tar hensyn til utfallet av de 26 sakene, slik at norsk lov i størst mulig grad er i samsvar med EMDs praksis.

Ser vi antydning til at NIM har tatt til etterretning hvordan staten raljerer med borgernes menneskerettigheter? Og fremover vil være mer presise i sine anbefalinger til Stortinget? Det er jo lov å håpe. Her er utdrag fra tekst og anbefalinger til departementet fra NIM.

NIM høringssvar til ny barnevernslov.

Innledning

NIM har i dag avgitt høringsuttalelse til forslaget til ny barnevernslov. Med bakgrunn i at Den europeiske menneskerettsdomstolen har tatt inn til behandling et historisk høyt antall norske barnevernssaker, savner NIM en grundigere redegjørelse i høringsbrevet for de menneskerettslige rammene for barnevernets tiltak.

NIMs forslag og anbefaling til departementet

Les videre

Barnevernet løy om vold og unndro opplysninger for å vinne omsorgen for tre barn.

Foreldrene kom tilfeldigvis over opplysninger fra beredskapsmor som viste at barnevernet løy om at tre barn ble utsatt for vold for å vinne omsorgen for barna i retten.

Dagbladets Asle Hansen igjen med skandaløse opplysninger om barnevernet.

Barnevernet avslørt: Mor får alle barna hjem

Asle Hansen 

7 juli 2019

«Ei beredskapsmor som varslet om barnevernets forutinntatte arbeidsmetoder, snudde saken på hodet.

Dette er helt sinnsykt. Metodikken barnevernet har utsatt denne familien for minner om en heksejakt, sier advokat Rikke Arnesen. Før helga ble ei trebarnsmor i Oslo kalt inn til et hastemøte med barneverntjenesten sammen med advokaten. Mora var svært spent på agendaen for møtet, for to dager tidligere hadde det falt dom i saken hennes i Oslo tingrett.

Domstolen konkluderte med at omsorgsovertakelsen for hennes tre barn skulle oppheves, til tross for at retten mente mora kan ha utsatt barna for mild oppdragervold i pressede situasjoner. På møtet med barneverntjenesten fikk hun beskjed om at dommen ikke vil bli anket. Hun skal få alle barna sine hjem.

Jeg er veldig glad, for saken har vært et mareritt fra dag én, sier mora til Dagbladet.»

Beredskapsmor oppdaget at Aline spedbarnsenter og Frydenberg løy om sakens faktiske forhold og unndro viktig tilbakemelding om barnas fungering. Da ble ett av barna hasteflyttet til et annet beredskapshjem. Den modige beredskapsmoren sto opp mot barnevernet og vitnet i tingretten slik at barna fikk komme hjem.

«De oppdaget at ett av barna var blitt hasteflyttet fra et beredskapshjem til et annet.

Da de undersøkte nærmere, kom de i kontakt med ei tidligere beredskapsmor, som som var i ferd med å sende inn et varsel til Oslo kommune om Aline og Frydenberg barnevernssenter – om leder, psykolog og konsulenter der og deres problematiske holdninger, forutinntatthet og rolleforståelse.

– Observasjoner utelatt
– Min mann og jeg opplevde at de utelot viktige observasjoner om barnet fra oss. De sjekket ikke med oss som hadde hatt omsorgen for barnet i seks måneder før de leverte sin rapport som i stort bare besto av observasjoner som understøtter omsorgsovertakelse. Vi gjorde gjentatte observasjoner som pekte i en annen retning, sier beredskapsmora til Dagbladet.

«Jeg mener det er bekymringsverdig at noen som er satt til å utføre denne type oppgaver på vegne av samfunnet ikke forstår at det å være forutinntatt kan være uheldig og potensielt utgjøre en trussel i forhold til rettssikkerheten til barna og familiene som vurderes av disse instansene», heter det i varselet.

Varselet ble lagt fram som bevis i domstolen, og den tidligere beredskapsmora møtte som vitne.

Det er liten tvil om at hun for domstolen framsto som troverdig. Hennes varsel og vitnemål førte til at retten bare i «begrenset grad» har vektlagt Aline- og Frydenbergs utredning av barna, fordi rapportene «ikke gir et godt tolkningsbidrag til spørsmålet om voldsutøvelse».

«Det vises til at vurderingene fremstår noe overdrevne og farget av opplysningene om at barna kommer fra et voldsutsatt hjem», heter det i dommen fra Oslo tingrett.

Videre viser domstolen til den tidligere beredskapsmoras forklaring om at både psykolog og konsulent ved Aline- og Frydenberg ga klart uttrykk for at de la til grunn for sine vurderinger at barna var utsatt for vold i hjemmet.»

Alvorlig mistillit til norske domstoler. Sjokkangrep på norsk barnevern.

Norges omdømme er ruinert, det er bare å ta det innover seg.

16 nye barnevernsaker ble tatt inn til behandling av EMD på en dag. Dagbladets Asle Hansen med enda en bombe av en artikkel om norsk barnevern.  Totalt er 26 barnevernsaker fra ett land tatt til behandling i Strasbourg. Det er alvorlig for Norge.  De 26 sakene er kun en dråpe i havet. Det er snakk om en kultur i barnevernet som vedvarende og systematisk bryter menneskerettighetene. Våre politikere ser ikke ut til å skjønne noe som helst av hvorfor folk klager.

Sjokkangrep på norsk barnevern. 
Menneskerettsdomstolen i Strasbourg krever svar fra Norge i nye 16 barnevernssaker. Totalen er nå 26.

Nå har Menneskerettsdomstolen sluppet 16 nye, norske barnevernssaker gjennom det trange nåløyet. Domstolen har kontaktet Norge og bedt om statens svar på spørsmål om krenkelse av menneskerettigheter.

Situasjonen er helt utenom det vanlige.

At EMD i løpet av relativt kort tid kommuniserer hele 26 saker innenfor samme fagfelt mot en liten, vestlig nasjon som Norge er intet annet enn oppsiktsvekkende. Norske barnevernssaker har ved noen få anledninger tidligere også vært til prøving i EMD, men 1. desember 2015 startet en bølge fra EMD som fremdeles skyller over norsk barnevern.

Resten av artikkelen.

Asle Hansen har også laget en flott oversikt over alle de 10 sakene som allerede er tatt til behandling. Hva handler de om og hvem er foreldrene.

Hvorfor ønsker ikke storting og regjering å nedsette en havarikommisjon?

Hadde politikerne hatt respekt for menneskerettighetene hadde de nedsatt en havarikommisjon på de sakene som er tatt til behandling i EMD. Bare det faktum at det internasjonale samfunnet vil granske ufattelige 26 norske saker burde fått oss selv til å gjøre det samme.  Det er en likegyldighet hos politikerne som er ganske utrolig. Det samme med de som skal overvåke rettsstillingen til borgerne. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.

NIM – Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.

Jeg har flere ganger i postinger på sosiale medier tagget Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), og spurt om deres ignorering av alvorlighetsgraden i barnevernsakene. Og hvordan det står i forhold til NIMs egentlige oppgave? Som er å overvåke menneskerettighetens stilling i samfunnet. Menneskerettighetene, eller Europeiske Menneskerettskonvensjonen EMK, er implementert i grunnloven og handler om enkeltmenneske i forhold til den mektige staten. Og hvorvidt staten følger lover og regler overfor sivilbefolkningen. Det er NIMs oppgave å overvåke at staten gjør som Stortinget har bedt de om.

Årsrapport for 2018

I NIMs årsrapport for 2018 er temaet barnevern såvidt nevnt og da fremstilt som en litt hverdagslig uenighet mellom Norge og EMD. Og at Norge hadde vunnet to saker allerede, og lå godt an i konkurransen mot EMD. Å ikke ta med de voldsomme protestene i befolkningen mot barnevernet, eller at en enslig mor har fått asyl i et EU land på flukt fra barnevernet er å unndra fakta om hvor alvorlighetsgraden. NIM skulle ha skrevet med store røde, illsinte bokstaver om manglende rettssikkerhet for vanlige folk i møte med barnevernet for flere år siden.

Jeg har skrevet om årsrapporten når den kom tidligere i år.  Jeg spurte da om NIM er en klubb for virkelighetsfjerne jurister?

Les videre

Oppskrift på hvordan vinne barna etter et samlivsbrudd

Altfor mange i dag opplever å miste fullstendig kontakt med barna sine etter samlivsbrudd. Når saken har vært i domstolene flere ganger, uten at det blir en varig løsning, er det et symptom på at barna er i ferd med å miste en av sine foreldre. Som regel mister de sine fedre. Saker som dette følger et klart mønster.
1. Mor vil ha omsorgen alene. Far protesterer.
Mor formulerer en “bekymring” for barna når de er sammen med far. Mor diskuterer sin bekymring med barnehage, skole, familievern, barnevern, helsesøster og sfo.
For å oppnå full kontroll og full økonomisk uttelling fremsettes falske anklager i årevis. Med hjelp av barnevernets profesjonelle “bekymring” blir de falske anklagene presentert i en akademisk språkdrakt. Som et såkalt barnefaglig perspektiv. Barnevernet påberoper seg evnen å tolke hva barnet sier og mener, og “oversetter” dette til å bli “Jeg har det ikke bra hos mor/far, jeg vil ikke til mamma, eller pappa”. Som igjen drøftes og deles med politi og domstolen.
2. Mor formulerer en konkret bekymring på far.
Barna kommer for mye for sent på skolen. Barna spiser for mye godteri hos far. Barna har ingen rutiner hos far. Barna utsettes for fare hos far. Barna sier de er redd far. Far bruker vold. Kanskje til og med incest. Far har lite nettverk. Far har et ukontrollert raseri. Far drikker for mye. Far driver med rus. Far er psykisk syk. Far forlater barna om natten. Far lager ikke middag. Far er for streng. Barna er møkkete/trøtte/slitne/redde når de kommer fra far. Eller mor.

Les videre

IS barna og FN’s Barnekonvensjon

Norske barn i Syria gir regjeringa hovudbry

https://www.nrk.no/norge/a-hjelpe-norske-barn-i-syria-skaper-ei-rekke-problem-for-regjeringa-1.14527844

Regjeringen har fått hodebry av hvordan de skal klare å «hjelpe», les: kidnappe IS barna fra de kurdiske områdene i Syria. Bollestad og KrF Kristelig Folkeparti har sett noen foreldreløse barn på film og gått helt av skaftet av påtrengende ubenyttet omsorgevne for å få disse barna til Norge. Politikerne har fordypet seg i FN’s barnekonvensjon som gir de mandat (tror de) til å hente barn i kurdisk Syria, som neppe har ratifisert barnekonvensjonen til FN, og som antagelig gir blanke i vår påståtte hjelp for barnets beste jfr FN’s Barnekonvensjon.

«Kva er Noreg plikta til å gjere for desse barna?

I barnekonvensjonen, som Noreg har signert, står det at barnets beste skal vere styrande i alle spørsmål som har med barn å gjere. Dette vert brukt som argument av dei som meiner både barn og foreldre må få komme tilbake til Noreg, og at foreldra eventuelt må bli stilte for retten.

Men for dei fleste NRK har snakka med er det førebels uklart om folkeretten pliktar Noreg til å hente barna reint juridisk.»

Politikerne eller NRK klarer ikke finne ut om vi faktisk kan dra til Syria og kidnappe foreldreløse barn.

«Men kva med dei barna som har foreldre? Dette har regjeringa førebels ikkje svart på, men Erna Solberg har gjort det klart at det ikkje er aktuelt å hente heim mødrene, og at ei naturleg følge av dette vil vere å skilje mor og barn. Det sa ho til Aftenposten denne veka.»

Ja hva med barn som har foreldre som også har rettigheter i forhold til barna sine? Det er en ny problemstilling for norske myndigheter. At foreldrene ikke gir fra seg barna sine frivillig har i Norge blitt løst med politimakt. Noe både barnekonvensjonen, Europarådet og EMD i Strasbourg nå har begynt å sette søkelyset på.

Send en mail med hva dere vil sier en representant for myndighetene i det kurdiske området. Og med det har han i grunn sagt hvor seriøst han tar Norges initiativ.

«Leiaren for utanrikskomiteen i dei kurdiske områda, Abdulkarim Omar, seier til Aftenposten at norske styresmakter kan sende ein e-post til han for å forhandle fram ei løysing på dei utfordringane som finst.»

Å prakke på andre land våre lover og regler er vel å regne som å intervenere med et annet lands indre anliggende? Er ikke det ganske frekt? NRK er ganske bortreist når de drøfter hvor komplisert det er å bruke våre lover og regler i et annet land som har helt andre lover og regler(?)

(…)det som gjer desse sakene ekstra kompliserte er at barna er i eit område av Syria som er kontrollert av kurdiske sjølvstyresmakter.»

Klart det er ekstra komplisert når andre land ikke følger i våre lover.

Det verste er troen politikerne har på at Norge kan gi disse barna en god oppvekst. At en oppvekst under norsk barnevern, med minst 5 ulike fosterhjem ila barndommen og 75% sjanse for å ende opp som rusmisbruker med psykiske problemer uten skolegang er å foretrekke for disse barna. Fremfor å bli plassert i storfamilien og nettverk der de kjenner språket og kulturen. De foreldreløse barna har besteforeldre, onkler og tanter og nettverk osv der de er som kan gi omsorg. Vi har et barnevern med elendige prognoser for barna som vokser opp der. Det dekkes over etter beste evne av både departementet og pressen. Derfor tror hele stortinget at barnevernet gjør en kjempegod jobb og at barnets beste er å vokse opp i et fremmed land med fremmed språk i et pedagogisk/psykologisk korrekt, kjærlighetsløst fosterhjem.

Har Kjell Ingolf Ropstad skjønt oppgaven?

Kjell Ingolf Ropstad sier at det er 300 barn som står i kø for å få fosterhjem. Det er noe å reflektere over. Hva slags barn er det som står i slik kø? Er det skamslåtte og seksuelt misbrukte barn? Eller barn av rusmisbrukere og psykisk syke som ikke klarer å organisere livet sitt og passe på barna?

1

I 2017 ble det ifølge SSB begjært omsorgsovertakelse grunnet fysisk mishandling i hjemmet i bare 12 saker. En sak var begrunnet med psykisk mishandling. 6 saker gjaldt seksuelle overgrep. I 46 saker var begrunnelsen vold i hjemmet eller nære relasjoner. 58 alvorlige saker saker i 2017. Hentet fra Jane Kiles leserinnlegg i Aftenposten.

Da lurer jeg på hva disse 300 barna står i kø for? De kan ikke bo hjemme på grunn av hva da? Det er åpenbart ikke akutt, alternativt har de 300 barna vært i kø i flere år. Hva har barna eller foreldrene deres gjort? 300 barn er veldig mange barn. Det er 15 skoleklasser. De oppbevares i køen på et privat akuttmottak eller i et beredskapshjem til 30 000,- kroner i måneden.

Hva er årsaken til at Ropstad går ut og promoterer en industri som store deler av Europa fordømmer? Kanskje han trenger hjelp til å se klart.

Ropstad har en kone som jobber i barnevernet og som har rimelig stor makt bak sine krav til ektemannen. Hennes fagmiljø, barnevernsarbeidere og fagforeningene krever at han tar på seg personalansvaret for 6 000 ansatte i barnevernet. Noe han ikke har. Ropstad skal ha personalansvar for alle landets barn. Han er deres øverste beskytter mot skadelig behandling som for eksempel vilkårlig inngrep fra myndighetene. Les: barnevernet. Han er valgt av folket for ivareta folkets interesser. Og da først og fremst barns interesser, men også mødre og fedres, og familienes interesser mot sånne ting som barnevernet. Men det gjør han ikke.

Han løper industriens ærend samtidig som han sitter handlingslammet ift de forestående barnevernsakene som skal behandles i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Og barna som der er rammet. Hvorfor ignorerer han de barna? Er han ikke deres minister? Hvorfor har ikke Ropstad sagt at disse sakene er så alvorlige at EMD har valgt å behandle dem, og da setter vi ned en havarikommisjon på de sakene, og sørger for å rette opp feil som er begått. FØR Norge blir dømt. Slik at vi viser et minimum av selvinnsikt og vilje til å rette opp feil. Men det gjør han ikke.

Les videre

Når staten fordømmer kritikk mot seg selv

Ida (49) har kjempet en tøff kamp for å få tilbake sin datter som nå er 9 år, fra barnevernet. Uten å måtte kjenne til konflikten med barnevernet så fremstår Ida som en ressurssterk god mor med en velfungerende datter. Det hårreisende i denne saken er at det handler om et overgrep mot mor og barn som er så stort, at de hadde ikke annet valg enn å flytte ut av landet. Bloggposten er skrevet med Ida’s tillatelse.

Det er ingen tvil om at mor og datter er glade i hverandre og knyttet til hverandre. Barnevernet tok altså et velfungerende barn og plasserte i fosterhjem. Det viste seg å være feil. Mor og datter ble i 2019 gjenforent takket være den kampen moren kjempet alene mot staten på vegne av datteren. Mor kunne gi datteren en trygg og god omsorg og oppvekst allikevel og barnevernet tok feil. Med en oppvekst i barnevernet hadde sjansene for at datteren endte opp som en glassjente i rusmisbruk uten utdannelse vært stor.

Les videre

Er NIM en syklubb for virkelighetsfjerne jurister?

Denne uken overleverte Norges institusjon for menneskerettigheter årsrapport for 2018 til Stortinget og Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Det skulle vært en rapport om menneskerettighetenes stilling i Norge, men de største bruddene på menneskerettigheter i moderne tid er knapt nevnt. Overgrepene mot lovlydige foreldre begrunnet med «barnets beste» som er skapt av jurister, psykologer og en kynisk omsorgsindustri dekkes over av myndighetene for n’te år på rad.

Har NIM rett og slett blitt en syklubb for jusseliten i avledningsmanøver og tildekking av hva de selv har skapt?

«Barnerettigheter» kaller juristene det, og barns rett til «riktig utvikling». En type utvikling som beviselig skader langt flere enn det hjelper. En «utvikling» som i stedet ødelegger barn og foreldre på en måte som er uopprettelig. Handlingene er barbariske og fører til sykdom, uførhet og død for hundrevis foreldre hvert år. Pressen her i landet dekker over de fatale tallene og later som det ikke skjer. Utenfor landets grenser ser og forstår resten av verden hvor galt det er. Norges omdømme henger i en tynn tråd uten at det er nevnt i årsrapporten for 2018 til Norges institusjon for menneskerettigheter.

Derimot er det i rapporten viet stor oppmerksomhet til de kriminelles ve og vel i norske fengsler. De får psykiske problemer av å sitte i fengsel må vite. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av temaene som omtales som problematiske rent menneskerettslig sett. Barnevernets overgrep mot tusenvis av lovlydige foreldre hvert år er knapt nevnt over noen få sider på slutten av rapporten.

Fra rapporten:

NIM skal blant annet gi råd til regjeringen og andre offentlige organer om gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge.

I den forbindelse avgir NIM en årsmelding til Stortinget om institusjonens virksomhet og utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge. Årets årsmelding Dokument 6 (2018–2019) ble avgitt til Stortinget 26. mars 2019, og skal debatteres i Stortinget i inneværende sesjon.

NIMs årsmelding for 2018 behandler 14 områder og presenterer 28 anbefalinger. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av utfordringene som omtales.

Det er en årsrapport som ikke nevner at en mor har fått asyl i et EU land på flukt fra norsk barnevern. Heller ikke Europarådets rapport, Resolution 2232 (2018), om balansegangen mellom barnets beste og retten til familieliv etter EMK art. 8 er nevnt.

Striking a balance between the best interest of the child and the need to keep families together

Riktignok nevnes det at 10 saker er tatt gjennom nåløyet til behandling i menneskerettsdomstolen, uten å utdype den faktiske menneskerettslige stillingen til alminnelige lovlydige foreldre i Norge. De absolutt verste overgrepene mot siviliserte borgere i moderne tid i Norge er arrogant behandlet av NIM. Tradisjonelle medier har allikevel gitt dette stor oppmerksomhet i 2018.

Kari Henriksen (AP) til Aftenposten 22 februar 2019:

«Det var en selsom opplevelse å høre et av foredragene fra den polske stiftelsen Pantarey på OSSEs menneskerettighetsseminar i fjor høst, sier hun.

– Det ble fremstilt som om den norske staten går inn i familiene, fratar barn sine foreldre og driver indoktrinering av barn, forteller hun.»

https://www.aftenposten.no/…/Mistillit-til-norsk-barnevern-…

Dagbladet 16 august 2018:

«Den tredje august la BBC ut dokumentaren «Norways hidden scandal» på sine hjemmesider. På noen få timer ble saken den mest leste på bbc.no, og den halvtimes lange dokumentaren kan sees av millioner av mennesker på BBC World.»

https://www.dagbladet.no/…/barns-beste—norge-mot…/70106663

Bergens Tidende 9 februar 2016:

«Omdømmevernet rakner
Nazi-Norge og Gestapo-barnevern, ropes det i utlandet. Norge er dårlig rustet til å takle slike svertekampanjer.»

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/…/omdmmevernet-rakner

Postet først på Facebook og prof emeritus Marianne Skånlands hjemmeside.

Stolen childhood – en viktig bok om norsk barnevern av Steven Bennet. Forord av Gro Hillestad Thune

«Hopefully this book will shine a light into the dark places in which many children and families are currently finding themselves.» 
Gro Hillestad-Thune
Innledning
Stolen Childhood av Steven Bennett ble utgitt 3 april 2019 og handler om norsk barnevern. Medvirkende er journalist Jan Simonsen og forord er skrevet av menneskerettsadvokat Gro Hillestad Thune. Hun er vår fremste ekspert på området og har vært dommer i menneskerettsdomstolen i Strasbourg i 17 år.
Med bidrag fra barn, foreldre, advokater, psykologer, psykiatere, helsepersonell, arbeidstakere, utdanningspersonell, pleiepersonell, leger, politikere, menneskerettighetsaktivister og fra kunst og underholdningsindustrien, får leserne et vindu inn i dagens norske barnevernsystem og praksis.

Les videre

Er dette et bevisst forsøk på å lure folk, Mari Trommald?

3 april 2019 skriver direktøren for Barne og ungdomsdirektoratet i Aftenposten at det ikke er så stor forskjell på barnevernet i Polen og Norge. Det er det. Det er ikke bare stor avstand mellom de to landene. Det er en avgrunn.

Mari Trommalds innlegg er svar på innlegget til den polske ambassadøren, Iwona Woicka-Żuławska. Et innlegg som på en diplomatisk måte tok for seg ulikhetene i behandling av barnevernsaker mellom Polen og Norge. I tillegg til at det var et svar på den offisielle norske holdningen til polsk barneoppdragelse og statsminister Erna Solbergs sleivete kommentar om at «I Norge er det ikke lov å slå barn».

Underforstått at det er tillat i Polen. Det er det selvsagt ikke.

Les videre

#NeiErna, barnevernet har penger nok nå.

Det er noe merkelig over #HeiErna kampanjen hvor initiativtakerne omhyggelig omgår realitetene og faktum. Det er helt korrekt at det er for lite ressurser til de vanskelige sakene og til barna som trenger det mest. Ikke fordi det bevilges for lite penger, men fordi 90% av ressursene i kommunalt barnevern går til useriøse omsorgsovertagelser med enormt pengebruk i rettsapparatet. Dersom ressursene hadde vært brukt riktig hadde Ine Haver hatt mer enn nok til barna som trenger det mest. 


Man kan starte med å gi almenheten en redegjørelse på hvor mye av det kommunale barnevernets budsjett som går til alternativ omsorg som fosterhjem, institusjon, akuttmottak, beredskapshjem og besøkshjem. Hvor mye går til private innleide saksbehandlere, sakkyndig psykologer og advokater i årelange rettsprosesser? Og hvor mye av pengene er igjen til barna som lider i de vanskelige sakene?

Les videre

« Eldre innlegg

© 2019 Irene Hov

Tema av Anders NorénOpp ↑