Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern.

Familien er samlet – Flukt, eksil og sjanser.

 

Solnedgang på Bali - VG Protokoll

Om å leve på flukt fra barnevernet

familien-er-samlet er profilnavnet til en far som lever i et annet land med sin familie på 6 på flukt fra det norske barnevernet.  Han skriver godt og innsiktsfullt om familielivet og hverdagen på andre kanten av jorden. Om det at barna er fratatt retten til å vokse opp i Norge, om savn og lengsel etter norsk natur og familie, og tvil om de skal bli eller tørre å reise hjem.

Publisert med forfatterens velvillige tillatelse via Marianne Skånland som tidligere har publisert leserbrevet. Jeg kjenner ikke forfatterens identitet. 

Flukt, eksil og sjanser

11 nov 2020.

Årene går og barna vokser til.

Da vi flyktet fra Norge i 2013, sa en venn av meg at «dere må bli til barna er 18 år.» Jeg tror det var en nokså rask og presis analyse, selv om jeg håpet og trodde at det kanskje skulle la seg gjøre å returnere før.

“Skal dere ikke reise hjem til Norge», er det likevel noen som spør oss.

«Kanskje må dere ta en sjanse», sier en annen, som vet at vi hadde problemer med barnevernet.

Javel. Ta en sjanse ja.

Vår yngste datter er bare ni år. Er det henne vi skal gamble med? Eller er det gutten vår på 13? De andre, 15 og 16, nærmer seg selvsagt en alder der det blir vanskeligere for barnevernet å lage problemer. Men jeg har ingen illusjoner.

Nå bor vi også i et land med pågående politisk konflikt. Riktignok merker vi ikke noe særlig til det der vi bor i hovedstaden, men på toppen av coronatiltakene som har pågått i et halvår, synes vi jo at det er litt mye å forholde oss til. Ambassaden drev også og oppfordret oss til å reise til Norge, da coronaen startet i mars. De skulle visst skaffe oss flybilletter også.

Jo, takk!

Likevel. Å reise til Norge som familie?

Vi som har sett hvordan barnevernet fungerer, og forsøkt å reise oss imot systemet, har lært. Vi har fått en innsikt som mange nordmenn ikke har. Vi forstår noe som andre ikke har forstått. Vi som forsøkte å stå rakt og stolt og hevdet vårt syn og trodde at vi hadde rettigheter, vi har lært å bøye våre nakker. Vi har lært å frykte et system som knekker de sterkeste.

Derfor er vi heller ikke sjokkert

– når vi ser at det egentlig ikke skjer noen særlig forandringer med barnevernet hjemme i Norge. Vi har jo forsøkt å snakke med rådmannen, fylkesmannen, fylkeslegen, kommuneadvokaten, sivilombudsmannen, ordføreren, barnevernssjefen. De står alle sammen steinstøtt mot en familie som kjemper for sitt liv. De er en mur av innbyrdes lojalitet, som den lille mann ikke en gang klarer å skrape i. Min erfaring er at ingen av dem – ikke en eneste – vil sette sannheten over samholdet. Og systemet er så sterkt at det vil ta flere generasjoner å få røkt ut lukten som sitter i veggene.
«Barnevernet får veldig mye kritikk», sier noen, og mener at det vil være trygt å reise tilbake til Norge.

Nei. Jeg ser ingen endringer.

Det er nå snart ti år siden vår barnevernssak begynte. Hvilke forandringer har skjedd? Joda, håp er det mye av. Mer enn noen gang. Strasbourg. Granskingsrapporter som tildels slakter barnevernet.

Endring er det lite av:

Fremdeles har vi en sakkyndigordning som fremstår korrupt.

Fremdeles får barnevernet de rapportene de vil ha. Fremdeles lar vi et vanvittig barnevernsfag på svak vitenskapelig grunn trumfe over kjærligheten mellom barn og foreldre.
*
Fremdeles tror politikerne at sosialarbeidere og psykologer kan spå i kaffegrut og tolke samspill og blikkontakt, og bruke dette som grunnlag for de mest brutale valg man kan tenke seg.
*
Fremdeles lar helsevesenet barnevernet tråkke inn i helseinstitusjoner for å hente nyfødte barn fra mors bryst.
*
Fremdeles lar politikerne familier leve tvangsmessig og skrekkslagne i månedsvis på mødrehjem – hvem sin tur til å bli hentet i dag?
*
Fremdeles er det et apparat rundt barnevernet som betjener dem: helsesøster, skole, BUP osv.

Fremdeles lar politiet seg bruke til henting av barn, slik de lot seg bruke til å hente jøder under krigen.

Fremdeles har vi barnevernsforskere som ikke egentlig vil til bunns i hva barnevernet er for noe, men som skriver passe kritiske rapporter som skaffer mer penger til etaten og indirekte eller direkte til dem selv.
*
Fremdeles har vi politikere som nesten alle som en tenker mer på gjenvalg og egen karriere, enn på å stå opp for barna. Fremdeles har vi kommuneadvokater som er eksperter på å kjøre familiene i senk, og som setter igang på det minste vink fra barnevernet.
*
Fremdeles har vi nemnder som ikke er domstoler, som henter sine folk fra offentlig part, og vedtar ni av ti saker i barnevernets favør.
*
Fremdeles har vi klageinstanser som er unyttige for den private part, og som produserer byråkratisk ordgyteri istedenfor å hjelpe.
*
Og fremdeles har vi skole- og barnehageansatte som både informerer og vitner for barnevernet og samtidig tar betalte oppdrag som fosterforeldre i saker hvor de selv er involvert.
*

Komme til Norge før barna er voksne?

Sende dem rett i fanget på en helsesøster som skal «vite hvordan de har det» eller en lærer eller SFO-ansatt som er ivrig i tjenesten? Risikere å igangsette det apparatet som vi med Guds velsignelse og med små marginer unnslapp for over sju år siden?

Nei, takk.

Nei takk. Vi takker oss til et u-land med tidvis politisk uro, der nøden er synlig like utenfor stuedøren.
For uansett hva dette landet er for andre, så er det – paradoksalt nok – selve friheten for oss. Det er fred. Det er rettferdighet. Dette landet har – uten at de er klar over det – reddet en familie. De er våre redningsmenn. De er våre velgjørere. De er våre frigjørere.

Dette landet er – med sin nød, fattigdom og konflikter – Edens have for oss.

Dør jeg her, skal jeg graves rett ned i denne hellige jord, og ikke sendes hjem til selvopphøyde Norge i kiste. Her fikk vi komme, uten spørsmål, og uten at noen skulle plage oss. Her ble vi gjenreist som foreldre. Her fikk vi lov å være mor og far for våre barn, uten innblanding, tvang, stigmatisering, føringer, trusler, sjikanering, overvåkning eller latterliggjøring av myndighetene.

Ingen har kritisert oss som foreldre her.

Ingen har sagt de opprivende, kalde og sjokkerende ordene: «Jo, vi mener at verken du eller din kone har omsorgsevne, og vi vil at barna skal plasseres i fosterhjem.» Ingen har fortalt barna at de skal «få ny mor og far», og ingen har forsøkt å manipulere barna til å si stygge ting om mamma og pappa.

Ta en sjanse?

Vi tar sjansen på å bo her til barna er voksne.
For å ta familien og flytte til Norge, er ikke å ta en sjanse. Å flytte familien innenfor barnevernets aksjonsradius, er å spille hasard. Og det spillet er vi ferdige med.
**
http://www.mhskanland.net/page450/fam-er-sam-Flukt-eksil-sjanser/page734.html

11 kommentarer

  1. Nina

    Så flott å høre at dere har kommet dere unna bv i tide ❤️Vi bor også i utlandet og trives veldig godt her. Det viktigste er at familien er sammen 🙏Stor klem 😘

  2. Kent Ole Furuly

    De har gjort det helt riktige! Det er ingen grunn til å gemble med friheten og en god oppvekst for barna. Er selv i utlendighet som ett resultat av bv,adv,psykologene og korupte falske kvinnelige dommere! Lykke videre til dere! Kampen i norge fortsetter mot bv,der jeg deltar. Vi skal vinne frem!

  3. Ida Åsesdatter Isaksen

    Tenkte dele litt med dere hvordan vårt liv er etter vi vant over Tromsø Barnevern i 2019.
    Min datter ble tatt av de 3 ganger: Jeg tapte i fylkesnemnda og vant i Tingretten hver gang.
    Jeg mener det gikk prestige i min sak for de ga oss aldri fred etter jeg vant gang på gang.
    De startet bare nye saker.
    Etter som jeg har lest meg opp på dokumenter så har de hatt saker på meg som jeg ikke engang har visst om.
    Jeg går ikke mer inn på selve saken min da jeg ønsker dette innlegget skal handle om tiden etterpå.
    4 januar 2019 vant vi for siste gang.
    Sakkyndig anbefalte øyeblikkelig tilbakeføring og Tingretten påla oss ingen hjelpetiltak.
    Jeg informerte i Tingretten at jeg ville ta mitt barn å flytte fra Norge.
    Min plan var klar enten det ble seier eller tap.
    Jenta mi skulle være hos meg.
    Hadde vi tapt så var alt klart for hvordan vi skulle komme oss bort.
    Dette slapp vi og jeg kunne fritt reise til Tyrkia med henne.
    Her bor vi vi dag.
    Mange tror vi lever et drømmeliv. Sol, varme, og strand.
    Et liv med evig ferie.
    Ja jeg er lykkelig for at jeg endelig er sammen med min datter uten å være redd og alltid se meg over skulderen.
    Likevel, Barnevernet har tatt fra oss mange år.
    Vi er ikke de samme lenger.
    Siste gangen tok de fra meg ei jenta på 7 år. Får henne tilbake når hun er 9 og ett halvt. Det er stor utvikling på de årene.
    I år fyller hun 12, og er mer moden enn de fleste på hennes alder. Hun vil helst ikke snakke om barnevernet men kommer likevel spørsmål om ting hun husker.
    Jeg vil ikke at barnevernet skal være en del av livet vårt i dag, men ‘ryggsekken’ blir vi aldri kvitt.
    Jeg har måtte lære meg å være mamma igjen.
    Jeg er ikke den jeg engang var.
    Utad fremstår jeg nok som sterk og sikker, trygg på meg selv.
    Det er ikke slik jeg føler meg.
    Jeg er usikker i mammarollen, jeg er usikker på meg selv. Jeg klarer aldri slappe av og tenke at jeg er god nok som jeg er, og det å gjøre mitt beste er godt nok.
    I så mange år har jeg fått høre hvor udugelig jeg er, alt var galt med meg. I dag streber jeg etter å være perfekt, men jeg vet ikke hva som er perfekt.
    Det eneste jeg vet er at jeg vil gi jenta mi den beste oppveksten jeg kan. Være den personen hun stoler på, at jeg alltid vil være der for henne. Hun skal vite at jeg elsker henne over alt på jord.
    Da hun ble født hadde jeg så mange drømmer og håp for hennes fremtid.
    Jeg føler jeg har sviktet totalt, selv om jeg gang på gang har slått barnevernet og bevist at jeg er den beste mammaen for henne så er hun påført skader som alltid vil være en del av henne.
    Jeg klarte ikke å beskytte henne.
    Jeg vet ikke om valget mitt med å ta henne bort fra Norge, venner og familie var det riktige for henne.
    Vi har det bra, hun har skole, har lært seg språket, og har både venner og en aktiv fritid.
    Likevel er hun Norsk, og har hele tiden et håp om å dra tilbake dit.
    Hun lever med et evig savn i seg, og det er også en dyp sorg.
    Jeg føler jeg fratar henne så mye med ‘mitt valg’ om å bo her, og holde henne trygg.
    Hun er fullstendig klar over hva som kan skje om vi drar tilbake.
    Hun tror likevel at hun i dag er så stor at de ikke kan ta henne mot hennes vilje. Hun tror hun bare kan rømme fra de.
    Selv føler jeg at jeg står med en fot i hvert land. Jeg vet jeg ikke kan være en god mamma for henne der.
    Samtidig savner vi vår familie så utrolig mye. Maja savner venner og alt hun hadde.
    Jeg snakker med min mamma hver dag, og det hender titt og ofte at jeg gråter noen tårer.
    Som min egen mamma sier, ja vi vil ha dere nærmere men du vil bli totalt nervevrak her og det er i alle fall ikke Maja tjent med.
    Jeg har en fantastisk famile som har støttet oss gjennom alle år.
    Jeg føler det er min tid å gi noe tilbake til de.
    La de få gleden av å se Maja vokse opp.
    Jeg har dårlig samvittighet for alt og alle.
    Jeg vet jeg vil frata henne en normal ungdomstid i Norge basert på min egen redsel.
    Likevel vet jeg også at ungdomstiden hennes her er ganske så forskjellig fra Norge.
    Hun står også med en fot i hvert land selv om hun vet at dette er hennes hjem nå.
    Det er lett for andre å si at dette må du legge bak deg, det vil ikke skje igjen. Da tenker jeg at for min datters skyld burde jeg retunere til Norge og bare stå i det som vil bli min hverdag, men de kjenner ikke mine følelser og angst.
    Så har jeg da også skriftlig fra bvtj. i Tromsø at de vil starte sak/undersøkelse om vi kommer tilbake.
    For meg betyr dette av erfaring at krigen vil starte opp igjen.
    Jeg har sier rett ut at om de tok min datter igjen så ville jeg ikke kjempet. Jeg ville gått rett på de ansvarlige og gjort det som jeg tenkte så mange ganger før.
    Deretter ville jeg tatt min straff.
    Ligger også alltid i mitt hode det barnevernet kallte fremtidig bekymring. Det ville gå galt med henne under min omsorg.
    Kanskje de faktisk kan ha rett, kanskje jeg gjør alt galt ?
    Alle deres ord er spikret inn i mitt hode.
    I dag kunne jeg forstått at de ville hatt bekymringer ut fra den jeg er. Det de ikke ser er at de har skapt den usikre redde personen jeg har blitt. Likevel er jeg like trygg i dag som jeg alltid har vært, jeg er den beste for min datter.
    Jeg er så utrolig stolt av alt jenta mi har fått til.
    Alt var nytt for henne, også det å bo sammen med meg igjen.
    Hele hennes hverdag ble snudd på hode. Alt er anderledes her.
    Til og med vennskap.
    Skolesystemet prøver jeg fortsatt å sette meg inn. Jeg vil gi min datter alle muligheter for fremtiden uansett hvor det blir.
    Vi savner den hverdagen vi hadde, og har måtte skapt oss en ny.

    Jeg kan fortelle en enkel historie om hvordan det er å lære seg å bo i ett nytt land.
    I Norge drikker vi vann fra krana. Her må vi kjøpe vann. Vi bar med oss 5-10 liters dunker fra butikken inntil en Tyrkisk venn sa, men Ida da du kan jo bare bestille det hjemlevert på døra.
    For å si det slik, det har vært en bratt læringskurve.
    Jeg poster på facebook slik alle andre gjør så glansbildet skal bestå.
    Ingen ser våre tårer. Ingen ser når hun raser i sinne og fortvilelse for at hun vil ‘hjem’.
    Jeg poster ikke offentlig når hun gråter og sier hun kan bo hos hvem som helst i familien bare hun får flytte til Norge igjen.
    Det river i mitt hjerte og tankene kverner, kan jeg gjøre det for henne? Jeg tenker, kan hun bo hos noen andre av våre.
    Vil det være det beste for henne?
    Så kommer hun og spør ‘mamma kan jeg få en klem’.
    Jeg vil alltid alltid være hos deg!
    Hun er likevel heldig som har tanter og Gudmor hun kan ringe til for å lufte sine tanker.
    Hadde vi bodd i Norge ville jeg aldri turt å be om hjelp fra det offentlige.
    Vi har familien vår, og det er de vi trenger.
    Jeg er glad jeg kan gi henne erfaring hun vil ta med seg som voksen.
    Jeg er glad jeg hadde muligheten til å dra.
    Jeg håper hun en dag vil forstå og sette pris på at jeg gjorde det for henne.
    Om jeg så at hennes liv her ikke var bra, så er det ikke tvil i mitt hjerte at jeg da hadde funnet en annen løsning.
    Hun fortjener å være lykkelig, og hun fortjener en glad mamma.
    Min trygghet henter jeg også hos min familie når jeg trenger råd og hjelp
    .Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol bare sol.
    Det betyr likevel ikke at vi lever et drømmeliv.
    Vi har ikke ‘valgt’ å være her av egen fri vilje.

    Til andre foreldre som kjemper, ikke tro at alt blir bra bare dere får barna deres hjem.
    Det er da dere virkelig må hente frem kreftene.
    Det er da barna trenger dere som mest !

    Klem fra adm. Ida

    • irene.hov

      Takk for at du deler dine tanker Ida. Jeg har fulgt saken din fra du ble dømt for å ha postet film av din da 7 år gamle datter når hun gråt og ville hjem til mamma.
      https://www.irenehov.no/2019/04/nar-staten-fordommer-kritikk-mot-seg-selv/

      Det er helt utrolig hvordan dere har blitt forfulgt av den norske stat. Du skriver vemodig og reflektert om savnet etter de der hjemme og frykten for barnevernet hvis dere reiser hjem. Den frykten er reell. Det er helt grusomt hvordan de har forfulgt dere i årevis og jeg skjønner godt at du ikke tør å reise hjem igjen.

  4. irene.hov

    Innlegget er også oversatt til engelsk og publisert på hjemmesiden til Marianne Skånland.

    Flight, exile and taking chances.

    http://www.mhskanland.net/page120/familien-er-samlet-Flight-exile-and-taking-chances/page735.html

  5. Marianne Skånland

    Til Ida og Maja Isaksen

    Jeg vil si dette så alvorlig jeg kan, og jeg må si det hardt, for virkeligheten er enda hardere, mot barn og unge i Norge som tror det de selv ønsker, det kan de lettvint få ved å insistere på det, og at de ‘bare kan si til barnevernet hvordan de vil ha det’ og vil være fri til å dra hvor de vil:

    Nei! Det er ikke Idas redsel som vil frata Maja en normal ungdomstid hvis dere kommer til Norge. Maja tar helt feil når hun tror at hun kan rømme fra barnevernet.

    Det er mange, mange tusener barn og unge som har fått sine liv totalt ødelagt av barnevernets ‘omsorg’. Noen har begått selvmord, og mange foreldre til barn som er tatt, har heller ikke orket å leve lenger. Maja har verdens beste grunn til å være takknemlig mot Ida for at de er ute av Norge. Jeg beundrer Ida.

    Det langt sannsynligste, hvis Maja og Ida kommer tilbake, er:

    Barnevernet vil aldri la dem i fred. Maja vil bli plaget, og hun vil bli tatt og blir sperret inne under tung overvåking. Det vil barnevernet få full støtte til fra psykiatrien og rettsapparatet. Hvis hun mot formodning i det hele tatt skulle klare å flykte, er ikke en slik flukt uten omkostninger for henne: Det kommer til å bli en svær påkjenning, og ingen vil tørre å skjule eller støtte henne; da kommer de i fengsel. Aller først vil barnevernet sørge for at hun ikke kan komme hjem til Ida, antagelig ikke få treffe Ida i det hele tatt. Barnevernet vil etterlyse Maja effektivt, hver eneste gang hun eventuelt klarer å unnvike; de vil finne henne og ta henne med politi, og gjennom internasjonal etterlysning og utlevering hvis barnevernet ikke finner henne i Norge.

    Barnevernet henter tilbake ungdommer som er 17 og et halvt år! Det samme gjør de med ‘nye’: De tar under omsorg ungdommer som til og med er over 17 år. Og setter dem under sånn tvang at de enten underskriver på at de vil være under barnevernets ‘ettervern’ fortsatt frem til de er 25, eller de vil med hjelp av psykiatrien få dem umyndiggjort og lagt under deres makt, før de fyller 18.

    familien-er-samlet har skrevet flere artikler. I begynnelsen av 2020 skrev han at barna var blitt lykkelige og ikke lenger hadde Norge øverst på ønskelisten:
    http://www.mhskanland.net/page47/familien-er-samlet-Sa-har-vi-feiret-jul-igjen-her-i-Ytre-Mongolia/page641.html

    Jeg har jo også gjennom de snart 30 årene som jeg har engasjert meg for å være med og stoppe barnevernsovergrep, sett ganske mange familier som ikke vil høre på at når barnevernet først har gått løs på dem, er utlandet langt det beste. Både foreldre og barn har trodd, som Maja, at ‘vi kan jo bare …..’ Slik går det ikke.

    Jeg har truffet tidligere fosterbarn som barnevernet har ødelagt livet for.

    Jeg har også truffet familier som har holdt seg i utlandet, hvor barna har vært glad både for å unnslippe tyranniet i Norge, og for å ha fått internasjonale impulser av stor verdi.

    Hold ut! Å kunne tyrkisk vil være verdifullt. Lær også andre fremmedspråk! Få alt det ut av utdannelsen som er mulig, og les gjerne andre ting i tillegg til skolearbeidet. Kunnskap teller i fremtiden, de gjør en mere uavhengig av å være her eller der, og skaper friere muligheter for å få interessant yrke og arbeid.

    • Ida Åsesdatter Isaksen

      Takk Marianne. Av og til trenger man å få ting inn med teskje.
      Jeg har også tenkt at ja men, hvis at, om at.
      Sommer 2014 vant jeg en av sakene mine mot bvtj. Tromsø. De anket ikke men startet ny sak 5 uker etterpå.
      Den trakk de 3 dager før Fylkesnemnda i august.
      De holdt da på hele høsten og lagde et helvete for oss.
      Beskyldninger haglet, og Maja trodde til slutt at min jobb var å ‘være i møter’. For å ha bv i livet er mer enn fulltidsjobb . I januar 2915 bestemte jeg meg for at nå ville jeg ha fred før jenta mi skulle starte på skolen i 1 klasse.
      Jeg fikk innvilget fra Nav at jeg kunne reise utenlands. Jeg varslet barnevernet at vi dro selv om de ikke hadde undersøkelsessak på oss.
      Ville ikke ha noe offentlig som kunne bli brukt mot meg når vi kom tilbake.
      Fem uker etter vi var dratt stillte bv med politi på døra mi.
      Påstand mottatt bekymring fra helsesøster.
      I dok er det nedskrevet at mor lukket ikke opp.
      De visste vi ikke var i Norge.
      Deretter ringer de min søster som faktisk oppholdt seg i Tyrkia sammen med oss og informerer hvor bekymret de er.
      Vi får aldri noe klart svar hvorfor de kom med politi når de visste vi var borte.
      De avslutter samtalen med min søster at hun måtte ønske oss en god ferie.
      Jeg ringer de opp og spør hva dette dreier seg om og får noen svada svar.
      Deretter ber de meg om å kose oss men ta kontakt straks vi var tilbake i Norge.
      Dette preget selvsagt hele oppholdet vårt, og det var nok deres hensikt.
      I juli kom vi til Norge og dagen etter måtte jeg i møte med de. Så var helvete i gang igjen.

      Det dummeste jeg har gjort var å returnere til Norge i 2015 etter å ha vunnet i 2014.
      Selv om tanken enda er hos meg at det er jo ikke sikkert det skjer igjen så er det å spille russisk rulett.
      Det gamet har jeg ikke lyst å spille mer.
      Tenker også at de sikkert ikke ønsker bråke mer med meg etter jeg startet gruppen «Folket vs Barnevernet» og publiserte alt.
      Likevel vet jeg innerst inne at de vil lete med lykt og lupe for å ta meg bare for å kunne si ‘hva var det vi sa’.
      Nei Tromsø barnevern, jeg ‘leker’ ikke med dere igjen !
      Men jeg skal fortsette kampen mot dere for arven etter dere skal min datter slippe å forholde seg til.

  6. Siv

    Skulle gjerne vist hvilken land som er trygge å rømme til,og hvordan er det med rettighetene for dem som har trygd?

  7. Marianne Skånland

    (familien-er-samlet har sendt meg denne kommentaren til Irenes blogg, og bedt meg postere det.
    Marianne Skånland)

    Takk for videreformidling av mitt innlegg her på bloggen!

    Flyktningefamilier

    Jeg ser jo av responsen at vi langt fra er de eneste som har valgt å flykte fra Norge. Jeg lurer jo på; – er det godt nok for den norske stat at hundrevis av familier lever i eksil på grunn av norsk barnevern? I et av de landene i verden hvor det skal være best for barn å vokse opp? Jeg tror ikke at myndighetene ønsker fokus på dette problemet. Det er vel egentlig ganske flaut. Nå har myndighetene forsøkt å stramme inn lovverket i totalitær retning slik at færre skal klare å flykte lovlig slik vi gjorde. Den gangen var det lov å forlate landet etter at begjæring om omsorgsovertakelse forelå.

    Men til syvende og sist er det bare en reform av barnevernet som kan få bukt med flyktningeproblemet.

    Selv har jeg vært i kontakt med min hjemkommune mange ganger etter at vi forlot Norge. Måler mitt var jo å få til en samtale slik at vi etterhvert kan vende hjem. Men det er umulig å komme i dialog med dem. Det siste de sa var at de skal ta opp igjen saken når vi kommer, og at vi derfor må være snill og gi beskjed når vi flytter hjem. Slik også andre her i kommentarspalten har opplevd.

    Det er ellers fint å bo i et land hvor skole er skole, og ikke en utekontor for barnevernet. Og hvor familiene står høyt i kurs. Og hvor ingen ville finne på å stille spørsmål ved vår rolle som foreldre.

    Men livet har sine utfordringer, her som hjemme. Vi kjenner bare dagen, og vet ikke hvilke oppgaver og vanskeligheter som kan ligge i morgendagen. Men enn så lenge blir vi her vi er.

    Puh – bare en drøm

    Jeg hadde forresten et mareritt om natten for en tid tilbake, som noen har hørt om før.

    Jeg befant meg i Norge med familien. Vi sto ved vår parkerte bil på plassen utenfor barnas skole, det var en fredelig dag og det var absolutt ingen fysisk dramatikk rundt. Men jeg fikk panikk, fikk hjertebank, og tenkte febrilsk på hvordan jeg hadde havnet der. Jeg følte at vi var i livsfare.

    Så våknet jeg av fuglekvitter og så konturene av palmene utenfor vinduet.

    Det var bare en drøm! Vi var fremdeles tusenvis av kilometer fra barnas skole, det kommunale barnevernet og Norge!

    Farfar

    Da vi flyktet med hele familien for snart åtte år siden, snakket jeg med min nå avdøde far på telefonen. Han sa at han var stolt av meg, med disse ordene: Husk, du er en god far!

    Dette vil jeg videreformidle til den som måtte lese dette, og kanskje har blitt brutt ned av barnevernets vurderinger. Du er en god far! Du er en god mor!

    Barnevernets ofte meningsløse vurderinger bør man absolutt ikke ha tillit til. I en lagerbod i Norge har jeg selv en bærepose tettpakket med dokumenter og rapporter der det ikke står en eneste positiv ting om meg som far. Man får velge å se humoristisk på det, for skal man ta det alvorlig kan man gå til grunne. Det er bare et patetisk system som kan drive på denne måten.

    Mine barn fikk forøvrig aldri truffet farfar igjen. Han sovnet inn for en tid tilbake, i sin leilighet i Norge. Jeg vurderte å ta familien med på besøk til Norge da han begynte å bli dårlig. Jeg turde ikke.

    Det er selvsagt vondt, og noe av offeret med å leve i eksil, og litt av prisen vi må betale.

    familien-er-samlet

  8. Tommy Hordasson

    Innlegget bekrefter hvor viktig det er å bekjempe barnevernet med nebb og klør uten kompromisser. Denne usle terroretaten befolket av maktsyke avskum som lar det gå prestisje i alle sine kidnappinger skal snart stoppes

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2021 Irene Hov

Tema av Anders NorénOpp ↑