Familienes opplevelse av hjelpen de har fått med akuttvedtak av barnevernet i Tysvær kommune, november 2019.                          Ann-Kristin Berge Dahle

«Dagen det skjedde»

Alle familiene beskriver dagen det skjedde som en dag man aldri glemmer. Uten forvarsel fikk man enten en telefon om å møte på rådhuset innen et par timer, direkte beskjed i en veiledningstime eller at politiet var koblet på slik at man ble pågrepet i eget hjem.

Opplevelsene er at dette kom som «lyn fra klar himmel» og at de fleste ikke kunne forstå konteksten og hva som hadde skjedd. De fleste opplevde sjokk og vantro, og at dette ikke kunne være sant. Det var mye dramatikk denne dagen, og en «ute-av-seg-selv»-opplevelse. Flere beskriver det som en «stor krise» og for noen ble man satt helt ut og klarte ikke å «kjempe imot».

Flere foreldre formidler at de forsøkte å forklare seg i forhold til det barnevernet la frem, men at de ikke opplevde å bli tatt på alvor eller trodd på sin forklaring, og noen formidlet at de ikke opplevde å få si noe i det hele tatt. Flere av foreldrene opplevde at det de sa ble vridd på i deres disfavør, og at de ikke kjente seg igjen i beskrivelsene fra barnevernet. De beskriver at det var som å «snakke til en vegg» og at barnevernet var fastlåst i sin vurdering av situasjonen og ikke hadde andre hypoteser.

Alle formidler at de ikke opplevde å bli møtt med respekt og dialog, men med konfrontasjon og makt. Flere beskriver en situasjon der man opplevde å bli truet til å godta situasjonen. Dette kunne være at man fikk forståelsen av at hvis man gjorde «motstand» ville man kunne få problemer i nemnda, med omsorgen for andre  barn, med samarbeid videre og lignende. Disse situasjonene opplevde foreldrene som å «bli kjørt over» i fra første møte og som et «ufint spill», og at dette bidro til at samarbeidet etterpå ikke kunne bli godt. Flere formidlet at tilliten ble brutt der og da. Foreldrene formidler en opplevelse av avmakt og at barnevernet ikke var mottakelig for deres innspill på vurderingen. Vurderingene som ble lagt til grunn ble også oppfattet som synsing og uten bevis, og at dette ble vanskelig å forsvare seg mot.

I flere av tilfellene opplevde ikke foreldrene å bli møtt på ønske om plassering hos nær familie eller venner. Begrunnelser kunne for eksempel være at de bodde for nærme hjemstedet, at disse kunne være med å påvirke barnets forklaring, at disse ikke hadde nok kompetanse på å håndtere barnas reaksjoner og lignende.

Foreldrene formidler at det ikke ble gjort lydopptak fra det første møtet, og at de ikke fikk anledning til å se referatet og kommentere på dette. De gir uttrykk for at det er vanskelig å akseptere at det kun er barnevernets perspektiv som fremkommer i disse referatene, og flere beskriver også at de ikke kjenner seg igjen i det som ble beskrevet, og at noe av det oppfattes som direkte feil og mangler.

Noen foreldre formidler også spørsmål rundt praksisen til barnevernet når det kommer til å akuttplassere flere barn samtidig. Disse foreldrene mener at selv om det ikke foreligger bekymringsmeldinger på denne/disse, skjer plassering nærmest automatisk uten at disse barnas sak blir utredet grundig. Dette mener de foreldrene som har opplevd dette at bør ses nærmere på om er god praksis, da de mener at dette ikke har vært til barnas eller familienes beste i de situasjonene de
har erfaring med.

Noen husker tilbake at de fikk informasjon om at de kunne ta kontakt med helsepersonell for oppfølging om ønskelig i etterkant, mens andre vet helt sikkert at det ikke ble gitt, verken muntlig eller skriftlig. En forelder beskriver at den første gangen denne fikk vite om rettighetene sine var etter 1,5 år ut i prosessen.

Foreldrene formidler at de ikke ble orientert om advokathjelp denne dagen, og dette var noe man selv måtte oppsøke og finne utav. Noen foreldre beskriver en opplevelse av at barnevernet ikke ønsket at de skulle ta kontakt med advokat, da dette «ville gjøre jobben deres vanskeligere». Noen formidler at de opplevde at barnevernet møtte de med enda mer motstand etter at advokat ble koblet på.

Noen foreldre stiller også spørsmål med Fylkesnemnda sin objektivitet i akuttsaker, da disse har en opplevelse av at «de bare stempler saker gjennom og ikke fungerer som det kontrollorganet de er ment å være». Disse foreldrene mener at nemnda sin vurdering fra starten av er viktig for det videre forløpet, og skulle ønske at de kunne være mer sikre på at disse ble oppfattet som mer riktige og rettferdige enn de føles i dag.

«Etterpå»

Flere formidler at de følte seg som en forbryter etterpå, og at de ikke ble gitt mulighet for å komme i dialog med barnevernet eller andre for å diskutere saken. Foreldrene måtte kun finne frem noen personlige saker til barnet/barna som barnevernet hentet, og flere formidler at de fikk ingen eller svært lite samvær med barnet i perioden det gjaldt. En sa blant annet at denne kun fikk møte barnet 15 minutt på en måned, med barnevernet tilstede. Foreldrene formidler at barnevernet hadde tett oppfølging med barnet/barna, og at dette også var vanskelig for foreldrene da de mente at de kunne påvirke barna i barnevernets favør. De hadde selv ingen anledning til å snakke med barnet og forsøke å forstå hva som hadde skjedd.

Foreldrene opplevde at deres sak ikke ble tilstrekkelig utredet, blant annet ved at de selv, annen familie eller venner, lærere, helsepersonell og andre aktuelle ikke ble forespurt om sin vurdering av sitasjonen. Flere opplever at det mangler god systematikk i hvordan utredninger skal foregå, og at det er mange stemmer som ikke får komme til orde i disse prosessene for å belyse saken fra flere sider. De opplever at det utelukkende var barnets uttalelser og barnevernets vurdering som ble vurdert i disse sakene. Noen formidler at de opplevde at barnevernet i dialog med barnet/barna brukte «manipulerende teknikker», at de «la ordene i munnen på barna» og ville at de skulle bekrefte det barnevernet oppfattet som «sannheten».

Noen formidlet også at de følte en stor skjevhet i forberedelsen til Fylkesnemnda, der barnevernet hadde erfaring med dette og «kom med en stor bunke med sakspapirer» og at den private partforelderen ikke hadde kunnskap nok eller mulighet for å innhente dokumenter på samme måte.

Noen formidlet også at de ikke fikk forberedt seg godt nok til møtet i nemnda da blant annet sakspapirene ble tilsendt bare et par dager i forkant. I nemnda opplevde de fleste at det var vanskelig å forholde seg til at barnevernet ikke måtte legge frem bevis, men kommenterte på «vår erfaring tilsier», «vår vurdering er», «barnets beste er», og «all forskning viser at».

Alle familiene påpeker også at de ikke er fornøyde med systemet til barnevernet knyttet til dokumentasjon og systematikk. Dette gjelder at de har erfart at det ikke ble ført notater fra møter som ble gjennomført med familier eller barn, at samtaler ikke ble tatt opp, at foreldrene ikke fikk se referat og gitt mulighet til å uttale seg på det barnevernet oppfattet ble sagt/hadde skjedd, at det ikke ble tilsendt dokumenter som var relevante til foreldrene, at dokumenter som ble etterspurt av foreldre eller advokater ikke ble levert ut med mer.

Noen formidlet for eksempel at de kun fikk en telefon på jobb om at barnet nå ønsket frivillig  omsorgsovertakelse og andre at de ikke fikk skriftlig beskjed om at saken deres var avsluttet, men kun muntlig beskjed gjennom en lærer.  Dette opplever foreldrene som «useriøst og lite ryddig». Noen foreldre beskriver at deres advokater har forsøkt å få tilsendt relevant dokumentasjon på deres sak over lang tid, og at det ikke har kommet svar for noen eller etter svært lang tid for andre.

Noen formidlet også at de mente at det var dokumenter som var endret på slik at det skulle passe bedre i forhold til barnevernets sak, og at barnevernet fremsatte usannheter i dokumenter som ble gjort tilgjengelige. En forelder sier at «jeg opplevde at de diktet opp ting og skrev direkte løgner i dokumentene som ble brukt i nemnda, og at advokaten min sa at «det må du regne med, slik er det bare».

De foreldrene som hadde erfaring med politiet i denne situasjonen, formidlet at de opplevde at politiet møtte de på en annen og bedre måte enn barnevernet. Noe som ble nevnt er at alt som ble gjennomført av samtaler ble tatt opp, det var separate avhør av foreldrene der det var aktuelt, man kunne få lese gjennom og skrive under på dokumenter, bli enige om det som skulle stå med mer. De opplevde at de ble respektert og møtt med dialog og profesjonalitet, mens de beskriver møtet med barnevernet som «avhør».

De fleste opplevde å ikke bli ivaretatt av barnevernet i perioden etter plasseringen. De formidler at de ikke fikk informasjon om rettigheter og muligheter, og ingenting skriftlig. Foreldrene formidler at de opplevde at barnevernet ikke var interessert i deres perspektiv («de gir blaffen i meg som forelder»), og at de følte at barnevernet var opptatt av å holde barn og foreldre adskilt for å kunne «bygge egen sak».

Flere formidlet at de mener at saken kunne vært løst på en mye bedre måte hvis ikke barnevernet hadde vurdert situasjonen til å være akutt og plassert barnet, men at «det virket som at det var enklest å bestemme akuttplassering».

En familie formidlet at deres advokat med erfaring fra flere barnevernssaker i kommunen, beskrev situasjonene rundt akuttplassering på som at «det er risikosport å bo i Tysvær med unger».

 

Resten av rapporten kan leses her.

Flere rapporter

Tre rapporter om barnevernsaker der foreldrene er spurt, Marianne Skånland.