Jeg ble 11 juni 2019 dømt i et injuriesøksmål for å si at en psykolog bevisst manipulerte med sakkyndigrapporten og brøt taushetsplikten i samrøre med politiet i 2008. Retten mente jeg ikke kunne føre bevis for påstandene mine. Til tross for at jeg dokumenterte i retten hvorfor jeg mente jeg hadde dekning for å si det.  For meg fantes det ingen annen mulighet enn at hun brøt taushetsplikten verken nå eller den gangen, noe jeg beviste i rettsdokumentene at rapporten ble misbrukt før den var ferdig og utlevert til partene.

Men retten avfeier min side av saken og legger i stedet historien til psykologen til grunn som fakta i dommen.  En usann historie som både er usannsynlig og krenkende. Jeg fremstilles uriktig av psykologen som farlig og har kidnappet barna. Noe jeg aldri har vært. Jeg har levd et stabilt og velorganisert liv som mor for mine to sønner i alle år, frem til 2017 hvor bruk av den gamle psykolograpporten ødela samværet med min yngste sønn. Min eldste sønn har bodd hos meg hele oppveksten til han flyttet hjemmefra ferdig utdannet som 21 åring. Enda en gang krenker psykologen og tingretten meg i en dom som brukes mot meg for alt det er verdt av psykologens venninne og min eksmann på 12. året.  Og igjen henger retten ut min eldste sønn, som ikke har noe med denne saken å gjøre, med fullt navn i en dom som er offentlig. Jeg mener jeg har rett til å forsvare meg mot krenkelser og usannheter i dommen.

Fra rettens vurdering side 23:

«Retten kan ikke se at andre forhold med særlig stryke skulle tilsi at beskyldningene hviler på fyldestgjørende grunnlag, og retten finner etter dette at det faktiske grunnlaget for ytringene er svakt. Isolert sett taler dette med tyngde for at ytringene er uberettigede.»

 

Leserne kan bedømme selv

Her er fra JW’s forklaring i retten på hvorfor hun utleverte rapporten til «noen» i tillegg til oppdragsgiver, barneverntjenesten i Skedsmo kommune. Dokumentasjon fra både politiet og tingretten viser at denne historien ikke er sann. Allikevel la dommer Sandvig forklaringen til grunn som fakta i dommen.

Nedre Romerike tingrett sak 18-163624TVI-NERO

Transkripsjon av Jannike Willochs partsforklaring 22.05.2019
Nedre Romerike tingrett 22 mai 2019.
22.05.2019 – 2

Advokat Carl Bore spør ut sin klient.

03:58 ut i opptaket

Dommer Marius Sandvig

Ja da fortsetter vi.

CB

Eem – i går så – var det en del sånn uklarhet rund hendelse som hadde skjedd en del år tilbake i tid – noe – en del skriving på Facebook frem og tilbake og sånne ting. Så det ønsker å atte – vår klient skal få gi en kronologisk – kort kronologisk gjennomgang av det som skjedde. Ee altså inn mot den Aftenposten artikkel. Vi mener at den ikke er så relevant men siden det er et stort tema tenker jeg å få vite konkret hva som har skjedd. Få en kronologisk gjennom
rekkefølge.

-Derfor så tar jeg utgangspunkt hos deg nå Willoch med atte – du er ferdig med – du starter rapporten 3 januar – du er ferdig 6 april 2008?


JW

Mmm

CB

Og – du har nå gjennomgått littegranne – eee at det var etter hvert litt ugrei relasjon med Hov også under rapportskrivingen – eeem – mene – så – er det sånn atte – barnevernet -nei!
Det det er – det er ble nevnt noe i går om en slags kidnapping av barna – eller at barna – Hov hadde tatt med seg barna.

 

JW

-Nei – det ble ikke nevnt men det som skjedde etter at rapporten ble levert sjette januar det var – nei sjette april! Det var atte 9 april så ringte fars advokat (Dag Svensson) litt hysterisk og sa Irene har kidnappet barna hva skal vi gjøre.
-Finne barna sa jeg.

 

(Dette er ikke korrekt og følgelig en løgn. Ingen barn var kidnappet og det forelå heller ingen etterlysning eller anmeldelse. Jeg hadde omsorgen for min eldste sønn som var mitt særkullsbarn og kunne følgelig ikke ha kidnappet han. Det finnes ingenting om dette som er sant.)

 

-Åsså ringte barneverntjenesten litt etterpå og sa, er det sant at du har sagt at Irene kan drepe barna? Nei det har jeg ikke sagt men det hadde advokaten sagt fordi det hadde vært en avisartikkel – rett før – om en mor som hadde kidnappet barna og drept de.

Åsså -ringte politiet til meg – og jeg vet så mye om hva som skjedde men har vel inntrykk av at dette hadde vart noen dager og så hadde politiet blitt engasjert – åsså ringte politiet meg og sa vi må ha rapporten.

(JW hevder at politiet var «bekymret». Det er feil og barnevernet delte heller ikke denne bekymringen siden rapporten ikke ble videreformidlet til politiet.)

Åsså sa jeg atte – for da hadde også de blitt på en måte aktivert da. Åsså sa jeg den kanke dere få av meg! Fordi atte den har jeg sendt til barnevernet. Og det er barnevernets eiendom. Åsså – litt etterpå – asså dette var vel i totiden tenker jeg. Åsså i femtiden så sitter jeg fortsatt på kontoret – åsså ringer politiet en gang til og sier barnevernet er stengt – vi må ha den rapporten! Vi må gjøre en selvstendig vurdering av mors tilregnelighet. Å – vi og du må gi den til oss fordi barnevernet er stengt – du må gi en kopi.

-Åsså kom de i – i uniform – og forlangte at jeg la ut en (utydelig)
-Jeg var ikke blid asså.

(JW påstår at politiet kjørte fra Lillestrøm i full utrykning og ned til hennes kontor i Bygdøy Alle i Oslo for å hente en psykolograpport fordi det var stengt hos barnevernet(?)

-Men siden hakke jeg vet – vet ikke hva som skjedde eller – hva åss før da Irene Hov ringte meg 2009 – og sa at jeg hadde vært brutt taushetsplikten min og bla bla bla (sic) jeg husker ikke.

CB
Er det noe som helst da ..

 

JW
Vent – bare for å si en ting til – det er ganske – dette har jeg skrevet i rapporten – asså Irene Hov lager en krisesituasjon hvor Lars Hov er livredd – advokaten er livredd – politiet blir etter hvert redde – og det hun får ut av det er at jeg har brutt taushetsplikten.

(Det var ingen krisesituasjon. Det hele var en konstruksjon.)


JW
Asså hallo -sier jeg da. Asså – men så kan man si at jeg skulle ha nektet mer – men jeg var så uerfaren så jeg ble redd for det derre med politiuniform som kom og sa vi skal ha rapporten og bla bla. (sic)
-Aldri opplevd noe lignende verken før eller siden.

(Innledningsvis forteller JW at hun tidligere hadde jobbet med politiet i vanskelige sedelighetssaker. Plutselig er hun uerfaren og redd for uniformer.)

 

CB
Er du – har du gjort noen – er du enig i at du har brutt taushetsplikten i den settingen?

JW
Nei

(Hvis historien er sann er det brudd på taushetsplikten.)

CB
Nei.

JW
Asså – nei!
Politiets ansvar – og jeg prøvde så godt jeg kunne – å si at dette får dere ikke av meg.
-Åsså…

 

 

Denne usannsynlige historien legger dommer Marius Sandvig til grunn som fakta i dommen.

Fra rettens vurdering side 16:

«Retten legger imidlertid til grunn at årsaken for at politiet fikk rapporten, var at Soerensen hadde tatt med seg barna og blitt borte. Politiet etterlyste Soerensen og barna og politiet dro til Willochs kontor og forlanget å få rapporten. Willoch motsatte seg det, men overlot den etter hvert til politiet.

(Nei det var ingen kidnapping eller etterlysning.)

Etter rettens syn var det mer nærliggende at politiet fikk rapporten fordi Soerensen hadde stukket av med barna, enn at Willoch samarbeidet med politiet og barneverntjenesten for å få frikjent hennes tidligere ektemann og politiet.

(Nei Soerensen hadde ikke «stukket av med barna».)

Rapporten ble avgitt den 6. april 2008 og var, med unntak av opplysningene som gjaldt NN (eldste sønn), gjort tilgjengelig i barnefordelingssaken mellom Soerensen og Hov, der dom ble avsagt 9. juli 2008. Soerensen anfører at det forhold at rapporten ble gjort tilgjengelig i barnefordelingssaken, før hun selv fikk rapporten, kunne tilsi at Willoch samarbeidet med Hov.

(Nei rapporten ble ikke gjort tilgjengelig i barnefordelingssaken før 2 måneder etter den allerede var lagt frem i retten av fars advokat Dag Svensson. 15 april 2008 ble rettsoppnevnt sakkyndig avsatt i meklingsmøte som ble avholdt uten meg, og erstattet med rapporten til JW som ingen av partene hadde fått utlevert enda, og heller ikke fritatt for taushetsplikten til bruk i rettsaken. Altså 14 dager før den var utlevert til partene.) 

 

Etter rettens syn ville det imidlertid vært unaturlig om den sakkyndige rapporten ikke var en del av avgjørelsesgrunnlaget. Soerensen forklarte at Hovs advokat i barnefordelingssaken, Dag Svensson, opplyste i barnefordelingssaken at Willoch hadde fortalt ham at hun var redd for at Soerensen ville skade barna. Soerensen anfører at også dette kunne tilsi at Willoch samarbeidet med Hov.

(Det fantes ingen saklig grunn til å tro at jeg ville skade barna mine. I så fall hadde barneverntjenesten fattet akuttvedtak. Noe de ikke gjorde. Rapporten var katastrofal og jeg ble ikke gitt noen form for kontradiksjon under hele prosessen. Retten syntes at noe annet ville vært unaturlig(?)

 

Willoch forklarte imidlertid at Svensson hadde ringte henne da Soerensen hadde stukket av med barna, og at hun bare hadde sagt til ham at dersom barna er borte, så må man finne dem igjen. Uansett finner retten det mer nærliggende at advokat Svensson kontaktet Willoch fordi Hov og hans advokat var bekymret fordi Soerensen hadde stukket av med barna, enn at de hadde kontakt fordi rapporten var avgitt for at Hov skulle få omsorgen for NN (yngste sønn).»

(Nei jeg hadde ikke stukket av med barn og rapporten ble brukt for å vinne omsorgssaken. Jeg mistet omsorgen for sønnen min utelukkende basert på rapporten.)

 

Dommens troverdighet

Hvordan kan dommer Sandvig ukritisk legge til grunn en så udokumentert historie? En konstruksjon som kun tjener å fremstille meg som en farlig person, i tillegg til å påføre meg skam. Slike fremstillinger har til hensikt å påføre så mye skam at man ikke skal tørre å fortelle om det eller gå videre med det. Bakgrunnen for påstander om «kidnapping» var min eksmanns som anklaget meg for hver gang det var uenighet om samværsavtalen. Han anklaget meg for kidnapping hvis vi reiste bort på en avtalt samrværshelg han var uenig i.

 

Retten burde ha reflektert over dette:

-Hvordan kunne politiet vite at rapporten inneholdt påstander om en alvorlig psykiatrisk diagnose, som videre kunne «oppklare» en påstått kidnappingssak? Såfremt ikke JW hadde informert far og hans advokat om rapportens innhold?

– 15 april 2008, 6 dager etter den underlige politiutrykningen, havnet rapporten i et meklingsmøte i tingretten i en sivil barnefordelingssak. Hvordan havnet den der? Hvem andre enn JW kan ha utlevert den?

-Først 30. april 2008 var rapporten gjennomgått av barnevernet og gjort tilgjengelig for partene. Da hadde advokat Dag Svensson og far allerede brukt rapporten i 2 uker. I rettsboken fra 15 april 2008 står det at advokat Dag Svensson la frem rapporten og krevde at den ble tatt inn i saken. Et meklingsmøte som ble avholdt uten meg til tross for at jeg hadde gyldig fravær.

Mener tingrettsdommer Marius Sandvig at det var politiet, som etter å ha hentet rapporten hos JW 9 april 2008, brøt taushetsplikten og delte den med far og fars advokat 15 april 2008?

Eller mener dommeren kanskje at politiet i Lillestrøm, hvor advokat Dag Svensson har jobbet som politiadvokat i 10 år, har gjort sin gamle kollega Svensson en «tjeneste» og hentet rapporten i Bygdøy Alle for han? Ja, det skulle tatt seg ut.

Tidslinjen på når rapporten ble brukt og til hva ble dommer Sandvig gjort oppmerksom på i innledningsforedraget til min advokat, Petter Mandt. Jeg gjentok det i min partsforklaring, og det ble dokumentert med rettsdokumenter fra 2008 i både prosesskrift og sluttinnlegg. Og Petter Mandt gjentok det i sin avslutningsprosedyre. Det er ingen tvil om at dommeren har oppfattet at jeg hadde et forsvarlig faktagrunnlag.

Fra rettens vurdering side 16:

«Willoch anfører at Soerensens ytringer ikke hadde forsvarlig faktagrunnlag. Soerensen anfører at hun hadde forsvarlig faktagrunnlag. Det avgjørende er hvordan dette fremstod for Soerensen da hun fremsatte beskyldningene.»

Logiske brister

Dommer Sandvig mener det ikke er sannsynlig at JW har utlevert rapporten til min motpart i egeninteresse i barnefordelingssaken og for å få henlagt straffesaken mot han. Da må han også mene at det er politiet som har brutt taushetsplikten og utlevert den.

Unndro mitt viktigste bevis

Slik har dommer Sandvig resonnert når han legger JW’s forklaring til grunn som fakta og trekker mine forklaringer og bevis i tvil. I tillegg velger han å avskjære rapporten til Rolf Lindgren, en sakkyndigvurdering som diskvalifiserer rapporten og trekker psykologens faglighet og integritet i tvil. Han nektet meg å legge frem avgjørende bevis og dømmer meg til å betale nesten 1 million kroner.

 

Psykologen forklarer dommen til mine støttespillere

«Til Irene Hov – Soerensens støttespillere: Nei hun er ikke dømt for å kritisere en sakkyndig. Det er lov. Det er lov å si at den sakkyndige er psykopat, kunnskapsløs, løgner, mentalt syk, korrupt, skrulle, nettroll, full eller purke. Det som ikke er lov å si, er at den sakkyndige samarbeider med politi og domstol uten at man har bevis for det.» 

 

Dette skrev psykologen på sin Facebookside 30 mars 2020 henvendt til mine følgere.

 JW’s vurderinger har ødelagt en familie i 12 år.  

For ordens skyld presiseres at rettssaken var offentlig og dommen kan gjengis offentlig uten begrensninger. Ytringsfriheten er nedfelt i grunnlovens §100, med følgende: «Alle har rett til innsyn i dokumenter fra staten og kommunene og en rett til å følge rettsforhandlingene i domstolene og demokratisk valgte organer.» Ytringsfriheten er nedfelt i menneskerettighetene, artikkel 10 i EMK. Den skal beskytte og sikre enkeltindivider mot urettferdighet og overgrep, og da spesielt myndigheter i eget land. Når man ikke når fram gjennom de ulike organer eller i pressen, er frihetsuttrykket alt som er igjen som et forsvar.

Sakens bakgrunn:

Retten til et liv uten psykolog

Psykologens løgner 2

Psykologens løgner1

Klage på sakkyndig psykolog for utlevering på Facebook 1

Klage på sakkyndig psykolog for utlevering på Facebook 2

Sakkyndig psykolog med rett til å krenke

Hvorfor skriver jeg om den sakkyndige psykologen?

Om meg og denne bloggen

 

Ankene i rettssaken:

Anke avvist av lagmannsretten

Jeg har anket til Høyesterett