13. 01. 2020 anket jeg psykologsaken til Høyesterett.

Saken dreier seg om psykologen som har påberopt seg krenkelse for ødelagt omdømme. Et omdømme som har fått sine slag for baugen lenge før jeg uttalte de skjebnesvangre ordene. Psykolog NN’s  rapporter har blitt påklaget og omtalt i media, så hun er ikke et ubeskrevet blad hva angår kompetansespørsmål. Rapporten hun skrev om meg og situasjonen i 2008 er blitt gjennomgått av spesialister og vurdert å ha vesentlige svakheter, med store konsekvenser for mitt og mine barns liv.
Psykologen ble tilkjent 45000,- kroner i erstatning. Hun selv krevde 350 000,- kroner. Saksomkostningene for meg påløper seg totalt til 850.000,- kroner, hvorav  ca 500.000,- kroner til advokat Carl Bore, en av Norges dyreste advokater. Dette er penger jeg som ufør ikke har.

Sakens bakgrunn kan leses under «om meg og denne bloggen», og innlegget Sakkyndig psykolog med rett til å krenke.  

Om anke til lagmannsretten kan leses her: Anke avvist av lagmannsretten.

Dommen er anket, psykologens krav fremstår som retthaversk – å trumfe gjennom på en slik måte som rammer meg som motpart i spesiell grad – samtidig som hun ikke oppnår sitt krav på 350.000,-  som hun fremla først. Den er anket mhp de høye saksomkostninger pga psykologens motstand mot å benytte sedvanlig rettspraksis, forlik, evt. rettsmekling, som jeg faktisk foreslo.

Jeg har limt inn hele anken til Høyesterett under.

Anke til Høyesterett

1          INNLEDNING

Eidsivating lagmannsrett avsa 05.12.2019 beslutning og kjennelse med slik slutning:

  1. Det gis ikke samtykke til at anken fremmes
  2. Anken over tingrettens sakskostnadsavgjørelse forkastes
  3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Irene Soerensen til Jannicke Willoch kroner 21 050 – tjueentusenogfemti – innen 2 – to – uker fra forkynnelse av avgjørelsen.

Irene Soerensen anker for det første over slutningens punkt 1. Det anføres at anken ikke burde vært nektet fremmet av lagmannsretten. Soerensen mener sakens karakter og hennes behov for å få saken prøvet, samt svakheter ved tingrettens dom, burde ledet til at lagmannsretten samtykket til å fremme anken i medhold av tvisteloven § 29-13 første ledd.

Det ankes for det andre særskilt over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse; kjennelsens punkt 2, jf. tvl. § 20-9 tredje ledd andre punkt. Vedlagt er ankeerklæring.

Anken er rettidig.

2          HØYESTERETTS PRØVELSESADGANG

Høyesteretts ankeutvalg kan ved anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. tvisteloven § 29-13 femte ledd. Dette omfatter blant annet om det skjønn lagmannsretten har utøvd er forsvarlig, herunder om det ut fra retts- og bevisspørsmålene i saken var forsvarlig å nekte anken fremmet på grunnlag av skriftlig og forenklet behandling, jf. HR-2017-1957-U.

Høyesteretts ankeutvalg kan ved særskilt anke over sakskostnadsavgjørelser bare prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den bare gjelder sakskostnadsavgjørelsen, jf. tvl. § 20-9 tredje ledd andre punktum.

3          FAKTUM

Soerensen ble i brev fra advokat Bore datert 23. august 2018 varselet om at dersom hun ikke var villig til å slette de påklagede ytringene og betale kr. 150.000,- i oppreisningserstatning vil det bli fremmet sak for tingretten. Det ble videre varslet at ved en eventuell tingrettsbehandling ville bli fremsatt et erstatningskrav oppad begrenset til kr. 350.000,-.

Bilag 1:           Søksmålsvarsel 23.08.18

I stevningen ble det nedlagt påstand om at Soerensen skulle betale oppreisning fastsatt etter rettens skjønn.

Bilag 2:           Stevning til Nedre Romerike tingrett

I sitt tilsvar datert 10. desember 2018 beklaget Soerensen at utsagnene kunne oppleves som ærekrenkende, opplyste at bloggen var nede og at hun hadde gjort forsøk på å fjerne tekstene fra Facebook og anmodet om at det kunne gjennomføres rettsmekling for å få løst saken.

Bilag 3:           Tilsvar til Nedre Romerike tingrett 10.12.18

3          TINGRETTENS VURDERING

I tingrettens dom på s. 21 fremgikk det under overskriften saksomkostninger:

«Willoch har vunnet saken og har rett til full erstatning for sine saksomkostninger fra Soerensen, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, jf. første ledd.»

Retten vurderte deretter at unntakene i § 20-2 tredje ledd ikke fikk anvendelse. For det første fant retten at Soerensen ikke hadde opplyst å ha fremsatt noe forlikstilbud eller hva forlikstilbudet i tilfelle skulle inneholde, slik at retten ikke kunne se at vilkåret var oppfylt.

Retten fant for det andre at Willoch ikke hadde vidløftiggjort saken, og at kostnadene hadde være nødvendige og rimelige.

Retten tok etter dette omkostningskravet på kr. 462 220,- til følge.

4          LAGMANNSRETTENS VURDERING

Lagmannsretten uttalte på side 8 i dommen at det ved vurderingen av om Willoch hadde vunnet saken måtte tas utgangspunkt i stevningen. Det var ikke avgjørende ifølge lagmannsretten at Willoch forut for saksanlegget hadde varslet om krav på hhv. 150.000 og 350.000 kroner. I stevningen hadde Willoch fremsatt krav om oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, og hadde fått medhold på alle punkter. Hun måtte derfor etter lagmannsrettens vurdering anses å ha vunnet saken.

Når det gjaldt Soerensens anførsler knyttet til tvl. § 20-2 tredje ledd vurderte lagmannsretten at tingretten hadde anvendt loven korrekt og at den skjønnsmessige vurderingen verken var vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig. Det ble bemerket at det ikke heftet feil ved tingrettens bevisbedømmelse og at det ikke var fremlagt noe forlikstilbud fra Soerensen.

Lagmannsretten forkastet anken over tingrettens sakskostandsoppgave.

5          SAKENS RETTSLIGE SIDE OG ANFØRSLER

5.1       Anke over lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet

Saken gjelder spørsmålet om Soerensen har fremsatt ærekrenkende ytringer. Domstolen må i slike saker vurdere om ytringene var berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfriheten. I en slik tvist er bevisførselen sentral, og sakens karakter tilsier at en forsvarlig prøving av spørsmålet forutsetter muntlige forhandlinger. Lagmannsretten bør i slike saker etter denne sides syn vise varsomhet med å nekte anker fremmet.

Lagmannsretten har på bakgrunn av sakens skriftlige dokumentasjon vurdert at uttalelsene fremstår som ærekrenkende og egnet til å svekke Willochs omdømme. Lagmannsretten har videre på bakgrunn av sakens skriftlige dokumentasjon vurdert at det ikke er holdepunkter for at karakteristikkene av Willoch er riktige eller berettiget. Det er ikke gitt noen nærmere begrunnelse for disse vurderingene fra lagmannsretten. Denne side anfører lagmannsretten på manglende grunnlag har tatt stilling sakens bevisspørsmål, og at lagmannsrettens skjønn om å nekte anken fremmet således var uforsvarlig.

Den ankende part anfører etter dette at det ikke var forsvarlig å nekte anket fremmet, og at lagmannsrettens saksbehandlingsfeil må lede til at lagmannsrettens beslutning oppheves.

5.2       Særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse

5.2.1    Feil ved lovanvendelsen – Tvisteloven §§ 20-2 annet ledd

I medhold av tvl. § 20-2 annet ledd er en sak vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige. Parten har da krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvl. § 20-2 første ledd.

Av lovkommentaren til tvisteloven § 20-2 annet ledd fremkommer det at vesentlighetskriteriet «markerer den nedre grense mot unntaket i § 20-3 om sakskostnader for den som «har fått medhold av betydning uten å vinne saken». Hvis resultatet innebærer at motparten har «fått medhold av betydning», er det uforenlig med å vinne saken. Disse alternativene utelukker hverandre mellom samme parter i samme sak, jf. Rt. 2011 side 1075 avsnitt 21.

[…] Saken er derimot ikke vunnet hvis motparten har oppnådd et resultat som tilsier at det ikke er rimelig å forlange at han skulle ha akseptert den annen parts påstand. Avgjørelsen om sakskostnader må i så fall baseres på § 20-3, jf. Rt. 2011 side 1294 avsnitt 19, Rt. 2011 side 1075 avsnitt 20–21 og Rt. 2010 side 508 avsnitt 16.»

I NOU 2001:32; Rett på sak, side 928 følgene (bemerkninger til § 23-2) fremgår at hovedpoenget ved vurderingen av når en part har vunnet saken i det vesentlige

«ligger i at resultatet for parten er så gunstig at motparten ikke har oppnådd noe av betydning sammenliknet med det som ville vært situasjonen om han hadde akseptert standpunktet fullt ut før sak ble reist».

Før saksanlegg var det fra motparten varslet et erstatningskrav oppad begrenset til kr. 350.000,-. Det anføres at når lagmannsretten slår fast at dette ikke har betydning for vurderingen av § 20-2 gir det uttrykk for feil lovanvendelse knyttet til vilkåret «medhold fullt ut eller i det vesentlige». Willoch ønsket ikke rettsmekling og ønsket åpenbart hovedforhandling. Soerensen på sin side beklaget i tilsvaret uttalelsene, fjernet ytringene og ønsket rettsmekling. Hun ønsket å løse saken uten hovedforhandling. For denne side fremstår det som klart at erstatningens størrelse var et sentralt motiv for at Willoch ønsket hovedforhandling, ettersom en unnskyldning og rettsmekling med søken om en minnelig løsning ikke ble akseptert av Willoch. Willoch varslet et over 7 ganger så høyt erstatningskrav overfor Soerensen og det anføres at Willoch ikke i det vesentlige har fått medhold når retten fastsetter erstatningskravet til kl. 45.000,-.

Den ankende part mener spørsmålet i saken er av prinsipiell karakter. Willoch varslet om et svært høyt erstatningskrav dersom saken gikk til hovedforhandling, og krevde kr. 150.000 av Soerensen for at hun skulle unngå hovedforhandling. Verken for tingretten eller lagmannsretten ble det imidlertid lagt ned påstand med krav om et gitt oppreisningsbeløp, kun at det skulle fastsettes etter rettens skjønn. Det ble imidlertid i tingretten anført at oppreisningen burde ligge et sted så høyt som kr. 400.000. Så vidt denne side kan se er det ikke avklart i Høyesterett hvorvidt en part fritt kan legge ned påstand om at erstatning fastsettes etter rettens skjønn, for slik å unngå en eventuell nedsettelse av saksomkostningskravet fordi man uansett vil ha vunnet saken i det vesentligste dersom retten finner at det foreligger et ansvarsgrunnlag. Det anføres at dersom differansen mellom saksøkers anførsel om oppreisningsbeløp og det faktisk tilkjente oppreisningsbeløp er så stor som i vår sak, og det samtidig har vært avvist rettsmekling og andre forsøk fra motparten om en minnelig løsning, så bør det føre til at motparten ikke har vunnet saken i det vesentligste og at motparten helt eller delvis bør fritas for erstatningsansvar etter tvl. § 20-2 tredje ledd bokstav b fordi den «vinnende part kan bebreides at det kom til sak».

Årsaken til at spørsmålet har prinsipiell betydning har sammenheng med de stadig voksende salærkravene for norske domstoler. Spørsmålet er om det bør være adgang til å «risikofritt» legge den påstand om oppreisning fastsatt etter rettens skjønn, når parten samtidig krever urimelige summer av motparten for å unngå hovedforhandling, avviser rettsmekling og deretter anfører at erstatningsbeløpet bør ligge langt høyere enn det retten fastsetter.

 

5.2.2    Feil ved lovanvendelsen – Tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav b

Tingretten og lagmannsretten fant at unntakene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd ikke kom til anvendelse. Verken tingretten eller lagmannsretten fant at den vinnende part hadde avslått et rimelig forlikstilbud. Det ble vist til at det ikke var fremlagt dokumentasjon for at det var fremsatt et forlikstilbud fra Soerensen. Det anføres at det burde vært drøftet hvorvidt det overhodet fremsto som naturlig for Soerensen å fremsette et forlikstilbud, all den tid Willoch i prosessvarsel krevde kr. 150.000,- for å unngå rettssak. Willoch ønsket ikke rettsmekling fordi partene sto for langt fra hverandre. Det fremstår som åpenbart at Willoch ikke har ønsket noen minnelig løsning på saken, og det kan derfor ikke forventes at Soerensen skulle fremlegge et forlikstilbud. Lagmannsretten burde ved tolkningen av hvorvidt det var fremsatt et forlikstilbud ha vurdert om Soerensens ønske om rettsmekling var å regne som et forlikstilbud, særlig med hensyn til at hun i tilsvaret ga Willoch en unnskyldning for ytringene.

Videre burde lagmannsretten ha vurdert om vilkåret i § 20-2 tredje ledd bokstav b første alternativ var oppfylt: «om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak». Det anføres at kravet i prosessvarselet på kr. 150.000, sammenholdt med avvisningen av rettsmekling, satte Soerensen i en posisjon hvor hun ikke kunne unngå hovedforhandling. Det fremkommer også av dommen at Willoch anførte at partene stod for langt fra hverandre til å kunne inngå forlik. Når saken ligger slik an mener denne side at Willoch kan bebreides for at det kom til sak. Lagmannsretten har ikke vurdert vilkåret og således foreligger det en feil ved rettsanvendelsen.

5.2.3    Feil ved lovanvendelsen – tvisteloven § 20-5

I henhold til tvisteloven § 20-5 første ledd første punktum skal erstatning for sakskostnader dekke partens nødvendige kostnader ved saken. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige skal det legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem, jf. første ledd annet punktum. Proporsjonalitetsbegrensningen medfører at det ved tvist om økonomiske verdier må ta utgangspunkt i tvistegjenstandens verdi, og betydningen av saken utover dette. I saker som ikke handler om økonomiske verdier må det ses hen til sakens art og hvilken betydning saken har for partene, jf. Rt. 2011 s. 1089.

Tvisten i vår sak gjelder dels økonomiske verdier, herunder oppreisningens størrelse. Det anføres at det tilkjente oppreisningsbeløpet på kr. 45.000 er uproporsjonalt i forhold til ankemotpartens påløpte sakskostnader. På bakgrunn av dette anføres det at sakskostnadene ikke kan anses som «nødvendige» i medhold av tvisteloven § 20-5 første ledd første og annet punktum.

5.2.4    Feil ved saksbehandlingen – tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav b

Det anføres at dommen lider av saksbehandlingsfeil knyttet til utilstrekkelige domsgrunner. Det er uklart om lagmannsretten tok stilling til Soerensens anførsel om at hun helt eller delvis skulle fritas for sakskostnader etter det første alternativet i § 20-2 tredje ledd bokstav b; om «den vinnende part kan bebreides at det kom til sak». Anførselen ble fremført både i tilsvaret og i prosedyren for lagmannsretten. Likevel er ikke dette spørsmålet omtalt i lagmannsrettens dom, verken under Soerensens anførsler på side 2 – 4, og heller ikke vurdert i dommen under lagmannsrettens vurdering. Dette er en saksbehandlingsfeil, og feilen må antas å ha kunnet virket inn på lagmannsrettens avgjørelse.

6          PÅSTAND

Det nedlegges etter dette følgende påstand:

  1. Anken fremmes
  2. Den ankende part tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett
  3. Den ankende part tilkjennes sakskostnader for Høyesterett

 

Fortsettelse følger.