Irene Hov

Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern.

Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen

Hvordan behandler vi som samfunn foreldrene etter at barna deres er tatt og gitt til et fosterhjem eller adoptert bort? Forstår vi hva vi egentlig gjør med mennesker, og hvordan støtter vi og trøster foreldrene som har mistet barnet sitt til et barnevern som mener de er for dårlige som mennesker? Hva slags organisert krisehjelp gir vi de som opplever det verste som kan skje et menneske, det å miste et barn?

Les også: #Småbarnsbanken

Målfrid Schartau Viken har skildret krisen som rammer tusenvis av foreldre hvert år. Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen. Det reises ingen minnesmerker over tapene. Ei heller får de etterlatte omsorg og oppmerksomhet fra samfunnet. Og fremfor alt er det ingen som bekjemper det skadelige tankegodset som beviselig ikke fører til mer velfungerende barn, men tvert i mot tar mange liv hvert år.

Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen

Målfrid Schartau Viken, 31. august 2017.

Å miste sitt barn, er statistisk det største traumet en forelder kan oppleve. Med å miste, henvises til at barnet dør, enten av sykdom eller av skade. Tilbake står foreldrene, i en akutt og alvorlig krise. Lenge.

Både fysiske og psykiske reaksjoner kan inntreffe, akutt så vel som på mer langvarig basis. Det blir økt statistisk sannsynlighet for at foreldre opplever langvarig tap av livskvalitet og mening, og får forstyrret søvn- og næringsinntak. Langvarig uteblivelse fra arbeidslivet er ikke ualminnelig. Tap av arbeidsinntekt og derfor anstrengt økonomi følger ofte i kjølvannet. Faren for psykiske lidelser som alvorlig depresjon øker. Ekteskap og samboerskap går hyppigere i oppløsning enn hvis barnet ikke hadde gått bort. Fysiske symptomer som utmattelse, diverse smertetilstander og mer alvorlige som forhøyet fare for flere krefttilstander kan forekomme. Mange opplever både hukommelsesproblematikk og oppmerksomhetssvikt.

Mennesket blir totalt sett satt på den største prøvelsen man kan utsettes for. Noen forsoner seg etterhvert med at barnet lider i det minste ikke. Og det er sant. Barnet kjenner ingen smerte eller sorg. Det er det kun du som gjør.

Sjelden, eller aldri omtales hva som skjer med en forelder som mister sitt barn til barnevernet. Det er i det hele tatt lite fokus og forskning på dette. Hvorfor? Er det fordi ingen ønsker å bli med på et slikt forskningsprosjekt, eller er det fordi det er for liten interesse for feltet?

Når et barn dør, kobles fastlege og det akutte kriseteamet i kommunen stort sett alltid inn. Presten melder sin ankomst der dette er ønskelig. Familie og venner setter livet sitt litt på vent for å stille opp for den kriserammede familien. Naboer kommer med varme retter, og kondolansekort og blomster står på trappa når avisen hentes inn. Den eldre mannen borti gata tilbyr seg å måke innkjørselen fri for snø etter det kraftige snøfallet. Varme hender og forståelsesfulle hjerter lytter, trøster, deler gode minner om barnet, gråter sammen med og for, tørker tårer, hjelper til med å støvsuge gulv og få søsken på skolen. På butikken nikker bekjente og fremmede medfølende til deg. Barnehagen eller skolen har minnemarkering, og klassekamerater har høytlesning av egenproduserte dikt.

Men hva skjer med en forelder når et barn like brått og smertefullt blir revet ut av armene til en mor eller far, mens to store politibetjenter holder vedkommende fast, og saksbehandleren i barnevernet, som du knapt nok har møtt, bærer det livredde og hylende barnet ditt ut i en ventende bil?

Tar noen inn posten for deg da? Kommer presten på døra? Holdes det markering i barnehagen eller på skolen? Kommer noen med varm suppe?

Vanvittig høye selvmordstall i Norge.

Hvorfor går ikke selvmordsraten ned i Norge?

Realiteten for mange foreldre som mister sine barn til barnevernet, er at NAV forventer at du skal tilbake på jobb neste dag. Det leveres ingen blomster eller kondolansekort på døra. For det var din feil. Du var ikke bra nok. Du var mindre verdt enn de andre, nådde ikke opp til den skyhøye terskelen som man som forelder må tilfredsstille, hvis man skal være bra nok hos de som tror de vet hva som er best for ditt barn.

Ord og formuleringer som manglende mentaliseringsevne, ingen evne til samarbeid, ikke eller ingen evne til å nyttiggjøre seg av støtte- eller hjelpetiltak, manglende utviklingsstøttende omsorg, og manglende evne til å se barnets aktørperpektiv står igjen på et papir som vil forfølge deg resten av livet. Som en dødsdom.

Les også: Barnevernet løy om vold og unndro opplysninger for å vinne omsorgen for tre barn.

Ord som du knapt visste hva betydde, før du møtte den nedlatende og spydige saksbehandleren i barnevernet. Sakkyndige som synser og mener i forvaltningsorganet fylkesnemnda, der slitne dommere gjesper, dårlig skjult bak en slapp hånd, og tenker at barnevernet vet nok best. Der du er dømt til å tape. I hvert fall i ca. 96% av tilfellende skal vi tro offentlig statistikk. Det er David mot Goliat, og David vinner nok mest sannsynlig ikke denne gangen heller.

Den sviende klamme følelsen i brystet. Øynene dine som ser ned når du beveger deg ute. Møter sjelden blikket til noen. Sviende øyne bak mørke briller etter nok en søvnløs natt i stummende ensomt mørke. Det konstante trykket i brystet og tankene som kommer kastende på deg hele tiden. Pipingen i ørene, nummenheten i fingrene. Hjertebanken. Marerittene. Timelang våkentid på natta. Savnet. Sorgen. Nummenheten. Hatet. Maktløsheten. Skammen. Vennene som snur ryggen til deg. Familien som ikke orker.

Du hører ikke mer fra den spydige og nedlatende saksbehandleren. Du er ikke mer. Du er overlatt til deg selv og tomheten. Stillheten. Bare eksisterer. Venter. På anken, på samværet selv om du vet at det blir vanskelig det også. «De» vil jo være der som hauker. Lete etter feil, om du sier eller gjør noe galt. Da staffer de deg hardt. Både deg og barnet. Du må ikke vise følelser. Det er farlig. Da er du illojal mot overmakten, og det vil de ha seg frabedt. Du må ikke fortelle barnet ditt at du ikke er enig i dette, og kjemper med nebb og klør og av hele deg for at det skal bli oss igjen. Du må ikke. Du må smile, late som, spille falsk. Le, tøyse, leke. Det er det de forventer av deg. For de vet ikke, eller vil ikke forstå, at barnet ditt gjennomskuer dette fordi barnet kjenner deg, og blir mer urolig av at mammas uttrykk ikke stemmer overens med det mamma egentlig føler. Med det bryr ikke tilsynsførere seg om.

Du kjenner ikke lukten av barnet ditt igjen. Barnet lukter redsel. Annerledes hårsveis, annerledes kledd. Stirrende og triste øyne. Skjelvende, ser fra den ene til den andre. «Mamma, kan vi går hjem nå?» «Nei, vennen min, ikke nå, men kanskje snart». «Nå skal vi kose oss sammen», svarer du. Og for all del ikke gi barnet feil mat eller feil drikke eller feil gave. Alt blir skrevet ned og tolket. Det meste blir egentlig feil, for de som leter etter feil med forvrengte øyne.

Hvis barnet ditt protesterer ved avskjeden og adskillelsen, når de to korte timene er brukt opp og tilsynsføreren titter på klokka og ser bort på deg, er det du som gjør noe galt. Da er samværet skadelig for barnet, og nullsamvær kan bli en realitet. Det vet du, for de har allerede gitt deg nøye instrukser på hva som tolereres og ikke. Så du prøver å gjøre hadet-situasjonen så rask som mulig, og nærmest løper vekk fra barnet ditt. Egentlig vil du bare holde det tett inn til deg og gråte og trøste og love at alt skal bli bra igjen. Men det kan du ikke si eller gjøre. Det får du ikke lov til. Lojaliteten skal være på systemnivå, og ikke på individnivå i barnevernet.

Les også: Norsk forsker studerer barn når de fratas foreldrene.

Tomheten etterpå. Når du endelig kan puste igjen og gråte. Skrike. Skrike ut i raseri den lammende redselen du sitter igjen med. Sorgen. Den endeløse sorgen som lammer deg så kraftig at du tror at du ikke vil makte mer, kjempe lengre.

Sorgen over å miste sitt barn til barnevernet, er ikke bare det største traumet du kan oppleve. Den er i tillegg skamfull, ensom og forbudt. For det står ingen blomster på døra når du låser deg inn etter to timers julefeiring med tilsyn på et nakent kontor i mars. Og blomstene som vanligvis blomstret så frodig i vinduskarmen, de er døde. Du sluttet å vanne dem engang i desember da livet som du kjente det, plutselig ble ditt verste mareritt. Da grunnmuren under deg ble brutalt revet vekk, i løpet av et kort sekund.

 

 

 

Målfrid Schartau Viken er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. Hun har møtt mange mennesker i krise og har skildret sorgen og opplevelsene deres  i møte med barnevernet godt i denne kronikken.  Det er vondt å lese om menneskelige lidelser. Men det er viktig at vi forstår hva vi gjør med folk.

Troen på at barn kan fjernes fra sine biologiske foreldre og få nye og mer velorganiserte foreldre for å få bedre prognose på å bli et velfungerende voksent mennesker virker ikke etter hensikten. Såkalte oppvekstplasseringer er barn som er tatt fra fattige, ressurssvake, unge eller syke foreldre og plassert i et mer organisert fosterhjem. Det er foreldre som verken har rusproblemer, psykiatri eller voldsproblematikk. Men det er besluttet at det er fare for fremtidig omsorgssvikt, eller manglende foreldreferdigheter. Det kalles det utviklingsfremmende prinsipp, eller det fjerde prinsipp. Barns rett til riktig utvikling, det betyr i praksis at barn har rett til bedre og mer ressurssterke foreldre enn sine opprinnelige.

Teorien sier at det vil føre til færre marginaliserte barn og unge. Men virkeligheten er en annen. Det er det motsatte som er resultatet av dette. Barn og voksne traumatiseres på hver sin kant. Foreldrene får livet snudd på hodet og de færreste barna finner seg til rette i et oppveksthjem, eller klarer seg selv senere i voksen alder. Det fører mange familier hvert år ut i dyp krise som igjen fører til sykdom, uførhet og død.

Den norske barnevernsideologien er ny og eksprementell. Den er aldri utprøvd i andre land og det er aldri gjort evaluering av suksessraten på omsorgsplasseringer eller noe annen form for etterkalkyle. Det er omstridt og komplisert psykologi som ingen vet om virker. Og den høyeste domstolen i Europa har 10 september 2019 sagt at systemet er klare brudd på menneskerettigheten. 

9 kommentarer

  1. Toril Breivik

    23. juli 2019 at 18:50

    En fantastisk godt formulert tekst

  2. …en trenger liksom ikke si mer … annet enn at når de der* har slukt alt som var av liv ,så fordøyer de det oppsparte matrielle mellom seg og sine ,hus ,innbo, minner ,helsen , …alt en er og har blir omsatt rundt i samfunns systemet på en eller annen måte . En er blitt til noe hvilken som helst etat kan suge tom for hva de enn måtte ønske. Ingen hører eller reagerer på fiktive regninger , fordi noen ønsker seg tvangsalg på en eiendom , eller gleden ved og lamme en ved at en ikke skal kunne ha bil for evt en badetur om sommeren – for man skal søke tt kort og få litt taxikontanter pr halvår ,- man skal heller ikke nå frem med anmeldelser for og få stanset ranet av ens liv. -etat etter etat melder seg på – bak ryggen over hodet på en blir man laget til søstra til Tolga , og kommune og navansatte ,tannleger sender en fra tannlege til tannlege etter og ha begynt herjing på et par kritiske punkter som gir dominoeffekt i hele munnen – så Klart de VET hva de gjør ! og politi nektes og bistå en , da må de jo vedgå at de var med på ulovlig jakt på familien i første fall ved og skulle ta et barn og jakte foreldren nord ned nedenom og hjem, ,og inviterer dermed hele byråkratiet til og forsyner seg > i private laug< og skaffe seg deg som felles melkeku på bås .. Det fortsetter som en skogbrann år etter år ,tiår etter tiår… lenge etter at barna har blitt store … til slutt er valget og være en baby som noen bestemmer at en skal få akkurat nok til og mettes med simpel pg dårlig kost , mens kommunale "oppfølgingsteam" vaser frekt inn i bopel til over dobbelt av sum man hadde på lån i egen bolig , og lukker opp skaper og skriver i kommunal rapporter om hvorvidt man har brettet klærne på badet , …fordi nå er en DEMs jobb. En har blitt laget til noens jobb … og den jobben vil de gjerne ha. Så fra barnelik dep til helsedep, kommunaldep og justisdep, politidep – har de klart og føre ett menneske inn i tre og fire forskjellige departements statestikk og budskjetter , og du Verden som det svimler og går i dette landet. Til sist står det aller største monstret der og svir av det siste : Forsikringselskapene ! " Se Her har du en 100 lapp pr 100.000 , Lev Vel ! "

    • Dette er den beste artikkelen som er skrevet om tema barnevern.
      Man kan aldri bli god nok.
      Man tenker feil, man føler feil, man gjør feil.
      Hele «du» er en eneste stor feil.
      Så følger etatene på.
      Først blir barnet ditt tatt, så går økonomi og helse.
      Tilslutt står man på bar bakke, og alle muligheter for å gi ditt barn en trygg oppvekst er tatt fra deg.
      Da brukes dette mot deg.
      Det eneste du har igjen og tilby er din kjærlighet, og den er i alle fall ikke nok !
      Da mangler du selvinnsikt for å ikke se dette !

  3. Mona Gjerløw

    24. juli 2019 at 07:51

    #inspirererende #ekte @irenehov

  4. Marita Eriksen

    24. juli 2019 at 13:41

    Gjennkjennelsen gir meg frysninger…
    Og for de av oss som er så heldige å vinne barna hjem blir det en ensom kamp der både barn og foreldre er sterkt traumatisert og redselen for at dette skal skje på nytt henger som et tungt slør over alt du gjør. Foreldre fortrenger egne følelser og behov for å hjelpe barna videre, trygge de i en verden der de har lært at de ikke kan stole på noen. For både barn og foreldre har fått erfare at selv den minste ting du forteller til «hjelpeapparatet «, lærere, politi osv kan og vil bli brukt mot deg på værste tenkelige måte om du igjen kommer i bv søkelys.

    • irene.hov

      25. juli 2019 at 09:59

      Dette er noe alle som har opplevd krenkelsene kan kjenne seg igjen i. Mange forteller om livet etter at de fikk tilbake barna, og hvilket enormt arbeid der er å gjenopprette ro og harmoni. Hvordan trygghet og tillit er forsvunnet og traumene fortsetter. Hele familien er i beredskap og hindrer fri livsutfoldelse og fritt liv. Familien er skadet og traumatisert, og barnevernet nekter å hjelpe. De står på sitt selv om de har tapt saken. Hovmodig sitter de og ser hvordan familien sliter og påstår at de fremdeles har rett. Hvis du som mor er uenig i deres vurdering får du aldri hjelp til å reparere skadene etter deres herjinger.

      Firebarnsmoren Vibeke Vedvik forteller på Facebook om tiden etter gjenforening med sine 4 barn. Det er utrygghet og mistillit. Livet blir aldri som før.

      «Utryggheten er ubeskrivelig stor. Alle kikker seg konstant over skulderen, og ramler helt sammen om det kjører en bil opp i grusen. Kroppen stivner i skrekk og går i overlevelsesmodus, klar til å flykte umiddelbart om det banker eller ringer på døra. (Jehovas vitner har aldri vært mer skremmende ettersom dette i tillegg ikke er kjente ansikter)
      I tillegg har barna fått store senskader. De har opplevd å bli løyet for av voksne mennesker hele tiden, og holdt borte fra det kjæreste og tryggeste de hadde – familien sin. Tilliten de hadde til andre mennesker har blitt veldig krenket. Man må lære barna så mangt helt på nytt igjen, alt fra å skille rett og galt til mer praktiske gjøremål i huset. At vi hadde forventninger til dem, forventninger som barn vokser på og blir selvstendige og selvhjulpne av, var vanskelig å tilpasse seg i mer enn et år etter gjenforening. Barnevernet med sine fosterhjem hadde ikke forventet så mye av dem, selv «ikke så mye» er en overdrivelse. De undergravde de meget evnerike barna mine, og gikk inn for å gjøre dem til tapere i samfunnet. Det er klart som dagen at det var en plan, et mål de hadde. Ikke noe så enkelt som å rydde rommet skulle de gjøre i statens forvaring, på skolen var det nok å møte opp. Det ble ikke forventet at lekser ble gjort eller at de var aktivt med i timen (enda mangelfull innlevering av lekser er grunnen til at de ble fratatt meg)
      . For samme grunn som de tok dem fra meg skulle de altså fortsette i sine nye oppbevaringshjem. Der var det ikke lenger «frykt for fremtidig omsorgssvikt», isåfall ble denne fremtidige svikten lønnet av staten.

      Ja, det er vanskelig og ikke bli bitter. Den tiden som skulle være SÅ lykkelig etter at mine barn og meg ble gjenforent, har vært bittersøt mildt sagt. De årene som har gått siden den endelige gjenforeningen har passert med en kraftig bismak. Og mitt hjerte lider så med mine håpefulle, ønsker så inderlig, usigelig mye, at jeg får leget de sårene som de har
      fått og se dem en dag være mindre merket enn jeg vet at jeg for alltid vil være!»

      https://www.facebook.com/vibeke.vedvik/posts/3065600133451845

      • En treffende beskrivelse av livet etter barnevernet.

        Utryggheten er allestedsnærværende.

        Man farer sammen ved all aktivitet i grusen utenfor huset.
        Om noen banker på døren, reagerer man som om det skulle være flyalarm.
        Ved synet av ukjente biler eller kvinner på parkeringsplassen, politi eller deres merkede fartøyer likeså. Livet blir et konstant stress og familiemedlemmenes helsetilstand degraderes deretter.

        Offentlige barnehager og skoler er ikke lenger alternativer – man tør knapt å oppsøke legevakten med sine syke barn. Å benytte seg av sine rettmessige “hjelpefunksjoner” i samfunnet, inkl. alle typer økonomiske og helsemessig hjelp er forbundet med usikkerhet. De som har råd til det, eller et tilstrekkelig alternativt nettverk, oppsøker private rådgivere og tilbydere av helsehjelp når de trenger det.

        “Barnevernet” bevirker et enormt og ufattelig skadeomfang – helt utenfor rekkevidde av hva en vanlig uberørt nordmann er i stand til å sette seg inn i, fagperson eller ei. Å kalle det “Barnevernet” er en hån så stor at det aldri vil finnes rom for tilgivelse.

  5. Jane s Søberg

    25. juli 2019 at 15:12

    Jeg har opplevd begge sidene ved å miste barn. Min eldste sønn døde på termin dagen ca 9 år etter at han døde kommer barne vernet og tar mitt barn nr2. Det er da 7år.Jeg kjenner mye meg i det som står her. Jeg gråter over dem begge men jeg trøster meg med i det minste vet jeg hvor eldstemann er nr2 er på sperre adresse. Fordi foreldrene mine gjorde en feil da passet det.

  6. Et tips til dem som måtte stå overfor anklager om “fremtidig omsorgssvikt”.

    Vi er blant mye annet blitt anklaget for “sannsynligheten for at familien i fremtiden vil unndra seg kontakt med offentlige instanser”. Dette formulert i bekymringsmelding. Anklagen er fremsatt ved barnevernkontoret Tønsberg. Anklagen er sendt barnevernkontoret Sarpsborg, som ikke har tatt akkurat dette til etterretning ved sin vurdering.

    Vi har erfart begge barnevernkontorer over lengre tid, og konkluderer med at det er vesentlige forskjeller i deres fremgangsmåte.

    Det kan lønne seg å melde adresseendring, men det er helt nødvendig å vite hva man flytter fra, og hva man flytter til, og man kan ikke gjøre dette mange ganger uten at flytting i seg selv vil utgjøre nye “bekymringer”.

    Dersom du har erfaringer fra temaet “fremtidig omsorgssvikt”, del for all del dine erfaringer offentlig. All informasjon mottas med takk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

© 2019 Irene Hov

Tema av Anders NorénOpp ↑