3 april 2019 skriver direktøren for Barne og ungdomsdirektoratet i Aftenposten at det ikke er så stor forskjell på barnevernet i Polen og Norge. Det er det. Det er ikke bare stor avstand mellom de to landene. Det er en avgrunn.
Mari Trommalds innlegg er svar på innlegget til den polske ambassadøren, Iwona Woicka-Żuławska. Et innlegg som på en diplomatisk måte tok for seg ulikhetene i behandling av barnevernsaker mellom Polen og Norge. I tillegg til at det var et svar på den offisielle norske holdningen til polsk barneoppdragelse og statsminister Erna Solbergs sleivete kommentar om at «I Norge er det ikke lov å slå barn».
Underforstått at det er tillat i Polen. Det er det selvsagt ikke.
I avisen Dagen fredag 21. desember ble statsminister Erna Solberg bedt om en kommentar til at Polen har innvilget asyl til Silje Garmo. Hun svarte da følgende:
«Vi har et annet syn på barns rettigheter og på hva som er familiens rettigheter rundt barn. Vi er et land som mener at du ikke kan drive oppdragervold. Du kan ikke drive avstraffelse.»
Det likte polske myndigheter dårlig.
Avviser Erna Solbergs insinuasjon om at det er tillatt å slå barn i Polen
Statsministerens uttalelse vitner om at hun ikke vet noe om Polsk lovgivning og praksis angående familievold mot barn.
Familiepolitisk talsmann i regjeringspartiet Lov- og rettferdighetspartiet i Polen, Piotr Uściński, stiller seg totalt uforstående til statsministerens kommentar. Ifølge ham er det ikke tillatt å slå barn i Polen.
– Jeg skjønner ikke hvorfor statsministeren sier dette. Vold var ikke en del av saken til Silje Garmo. Hun er en god mor. Jeg kjenner henne og barnet, sier han i et intervju med Norge idag.
I januar i år ble den polske konsulen Kowalski utvist fra Norge for å hjulpet 350 polske familier i konflikt med barnevernet. Med beskyldninger om at han hadde vært truende og voldelig.
Konsulen og polske myndigheter svarte på disse beskyldningene med å publisere en video av et møte med barnevernet der Kowalski ble trakassert av Hamar politiet og nektet å bistå en polsk statsborger. Videoen gikk viralt og skapte reaksjoner og støtteerklæringer fra hele Europa. Et googlesøk på Konsul Kowalski Youtube viser litt av omfanget av hvor mye videoen er delt.
I den offentlige debatten rundt utvisningen av den polske konsulen er det gjentatte ganger i tradisjonelle medier hevdet at «i Polen tillates det vold mot barn».
Den polske ambassadøren i Norge Iwona Woicka-Żuławska svarte på noe av dette i Aftenposten 27 mars 2019. En av tingene som ble nevnt er den absolutt største ulikheten mellom Norge og Polen. Nemlig rettssikkerheten til foreldrene i prosessen. Det har åpenbart ikke Trommald forstått når hun sier dette:
«I Polen vil en slik beslutning (omsorgsovertagelse) tas av en domstol, mens det i Norge er Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker som treffer beslutningen. Det er altså klare likheter mellom barnevernssystemene i de to landene. Så hva bunner skepsisen til det norske barnevernet i?»
Hva skepsisen bunner i Trommald, er at det finnes ikke likheter mellom de to måtene staten tar et barn.
I Norge foregår omsorgsovertagelsene i lukkede prosesser i Fylkesnemnda. Et glimt inn i vedtakene bak lukkede dører i nemndene rundt i landet er et gufs fra forhistorisk tider hvor staten valset over folk uten demokratisk kontroll. Behandlingene i Fylkesnemnda er i realiteten en måte å avskaffe nød og fattigdom på. Ved at staten tar barna fra de fattigste i samfunnet og gir dem til middelklassen mot god betaling. Og overlater foreldre i sin dypeste krise alene. Dette foregår uten pressens innsyn og uten offentlighetens kunnskap. Uten at samfunnet vet hva som er årsaken. Knappe 10% av sakene anonymiseres og legges ut på Lovdata. Ingen vet egentlig hvorfor tusenvis av foreldre hvert år mister barna sine i Norge. Det er et internt anliggende i Norge mener politikerne.
Jeg har skrevet om de hemmelige prosessene her:
Et lite stykke Nord-Korea.
I Polen foregår omsorgsovertagelser i kontrollerte former i domstolene med tillatelse til lyd og bildeopptak.
«Før en domstol tar en avgjørelse, innhenter den informasjon om familien og barnet, blant annet uttalelser fra psykologer og pedagoger. Møteforløpet i domstolen er protokollført (i tillegg er lydopptak mulig). Under møtene kan partene ha bistand fra advokater.»
I Norge slipper ikke pressen inn i Fylkesnemnda en gang. Dette klarer Trommald å få til å bli «likheter» mellom de to landenes behandling av barn og foreldre. Det er hinsides enhver fatteevne. Det vet Trommald, så hvorfor sier hun det?
Artikkelen har kommentarfelt som absolutt er leseverdig. Sakset fra kommentarfeltet:
«Mari Trommald lyder febrilsk. For det første later hun som en domstol-avgjørelse eller en fylkesnemnd er ett fett. Forskjellen burde hun skjønne og gjør nok helst det. For det andre er det at hun eksplisitt går ut og forsvarer norsk barnevern mot at det ikke er anderledes enn det polske ikke legitimering for at norsk barnevern fungerer slik det bør. Det ser ut til at hun mener det.
Det er faktisk slik at store deler av det norske folk som har sett barnevernets arbeide på nært hold misliker det de har sett. Det inngir ikke tillit. Det skaper frykt også hos familier som ikke har hatt kontakt med dem. Fryktsomme familier er ikke et godt grunnlag for barns oppvekst enten de har hatt nærkontakt med barnevernet eller ei. Det må revideres og det haster. Ingen mennesker bør ansees som statens eiendom og forvaltes av byråkrater, aller minst barn. Barnevernet er som navnet sier utpekt til verne barn, ikke å bestemme over dm.»