Irene Hov

Rettssikkerhet, rettspolitikk, barnerett og barnevern.

Måned: april 2019

IS barna og FN’s Barnekonvensjon

Norske barn i Syria gir regjeringa hovudbry

https://www.nrk.no/norge/a-hjelpe-norske-barn-i-syria-skaper-ei-rekke-problem-for-regjeringa-1.14527844

Regjeringen har fått hodebry av hvordan de skal klare å «hjelpe», les: kidnappe IS barna fra de kurdiske områdene i Syria. Bollestad og KrF Kristelig Folkeparti har sett noen foreldreløse barn på film og gått helt av skaftet av påtrengende ubenyttet omsorgevne for å få disse barna til Norge. Politikerne har fordypet seg i FN’s barnekonvensjon som gir de mandat (tror de) til å hente barn i kurdisk Syria, som neppe har ratifisert barnekonvensjonen til FN, og som antagelig gir blanke i vår påståtte hjelp for barnets beste jfr FN’s Barnekonvensjon.

«Kva er Noreg plikta til å gjere for desse barna?

I barnekonvensjonen, som Noreg har signert, står det at barnets beste skal vere styrande i alle spørsmål som har med barn å gjere. Dette vert brukt som argument av dei som meiner både barn og foreldre må få komme tilbake til Noreg, og at foreldra eventuelt må bli stilte for retten.

Men for dei fleste NRK har snakka med er det førebels uklart om folkeretten pliktar Noreg til å hente barna reint juridisk.»

Politikerne eller NRK klarer ikke finne ut om vi faktisk kan dra til Syria og kidnappe foreldreløse barn.

«Men kva med dei barna som har foreldre? Dette har regjeringa førebels ikkje svart på, men Erna Solberg har gjort det klart at det ikkje er aktuelt å hente heim mødrene, og at ei naturleg følge av dette vil vere å skilje mor og barn. Det sa ho til Aftenposten denne veka.»

Ja hva med barn som har foreldre som også har rettigheter i forhold til barna sine? Det er en ny problemstilling for norske myndigheter. At foreldrene ikke gir fra seg barna sine frivillig har i Norge blitt løst med politimakt. Noe både barnekonvensjonen, Europarådet og EMD i Strasbourg nå har begynt å sette søkelyset på.

Send en mail med hva dere vil sier en representant for myndighetene i det kurdiske området. Og med det har han i grunn sagt hvor seriøst han tar Norges initiativ.

«Leiaren for utanrikskomiteen i dei kurdiske områda, Abdulkarim Omar, seier til Aftenposten at norske styresmakter kan sende ein e-post til han for å forhandle fram ei løysing på dei utfordringane som finst.»

Å prakke på andre land våre lover og regler er vel å regne som å intervenere med et annet lands indre anliggende? Er ikke det ganske frekt? NRK er ganske bortreist når de drøfter hvor komplisert det er å bruke våre lover og regler i et annet land som har helt andre lover og regler(?)

(…)det som gjer desse sakene ekstra kompliserte er at barna er i eit område av Syria som er kontrollert av kurdiske sjølvstyresmakter.»

Klart det er ekstra komplisert når andre land ikke følger i våre lover.

Det verste er troen politikerne har på at Norge kan gi disse barna en god oppvekst. At en oppvekst under norsk barnevern, med minst 5 ulike fosterhjem ila barndommen og 75% sjanse for å ende opp som rusmisbruker med psykiske problemer uten skolegang er å foretrekke for disse barna. Fremfor å bli plassert i storfamilien og nettverk der de kjenner språket og kulturen. De foreldreløse barna har besteforeldre, onkler og tanter og nettverk osv der de er som kan gi omsorg. Vi har et barnevern med elendige prognoser for barna som vokser opp der. Det dekkes over etter beste evne av både departementet og pressen. Derfor tror hele stortinget at barnevernet gjør en kjempegod jobb og at barnets beste er å vokse opp i et fremmed land med fremmed språk i et pedagogisk/psykologisk korrekt, kjærlighetsløst fosterhjem.

Har Kjell Ingolf Ropstad skjønt oppgaven?

Kjell Ingolf Ropstad sier at det er 300 barn som står i kø for å få fosterhjem. Det er noe å reflektere over. Hva slags barn er det som står i slik kø? Er det skamslåtte og seksuelt misbrukte barn? Eller barn av rusmisbrukere og psykisk syke som ikke klarer å organisere livet sitt og passe på barna?

1

I 2017 ble det ifølge SSB begjært omsorgsovertakelse grunnet fysisk mishandling i hjemmet i bare 12 saker. En sak var begrunnet med psykisk mishandling. 6 saker gjaldt seksuelle overgrep. I 46 saker var begrunnelsen vold i hjemmet eller nære relasjoner. 58 alvorlige saker saker i 2017. Hentet fra Jane Kiles leserinnlegg i Aftenposten.

Da lurer jeg på hva disse 300 barna står i kø for? De kan ikke bo hjemme på grunn av hva da? Det er åpenbart ikke akutt, alternativt har de 300 barna vært i kø i flere år. Hva har barna eller foreldrene deres gjort? 300 barn er veldig mange barn. Det er 15 skoleklasser. De oppbevares i køen på et privat akuttmottak eller i et beredskapshjem til 30 000,- kroner i måneden.

Hva er årsaken til at Ropstad går ut og promoterer en industri som store deler av Europa fordømmer? Kanskje han trenger hjelp til å se klart.

Ropstad har en kone som jobber i barnevernet og som har rimelig stor makt bak sine krav til ektemannen. Hennes fagmiljø, barnevernsarbeidere og fagforeningene krever at han tar på seg personalansvaret for 6 000 ansatte i barnevernet. Noe han ikke har. Ropstad skal ha personalansvar for alle landets barn. Han er deres øverste beskytter mot skadelig behandling som for eksempel vilkårlig inngrep fra myndighetene. Les: barnevernet. Han er valgt av folket for ivareta folkets interesser. Og da først og fremst barns interesser, men også mødre og fedres, og familienes interesser mot sånne ting som barnevernet. Men det gjør han ikke.

Han løper industriens ærend samtidig som han sitter handlingslammet ift de forestående barnevernsakene som skal behandles i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Og barna som der er rammet. Hvorfor ignorerer han de barna? Er han ikke deres minister? Hvorfor har ikke Ropstad sagt at disse sakene er så alvorlige at EMD har valgt å behandle dem, og da setter vi ned en havarikommisjon på de sakene, og sørger for å rette opp feil som er begått. FØR Norge blir dømt. Slik at vi viser et minimum av selvinnsikt og vilje til å rette opp feil. Men det gjør han ikke.

Les videre

Når staten fordømmer kritikk mot seg selv

Ida (49) har kjempet en tøff kamp for å få tilbake sin datter som nå er 9 år, fra barnevernet. Uten å måtte kjenne til konflikten med barnevernet så fremstår Ida som en ressurssterk god mor med en velfungerende datter. Det hårreisende i denne saken er at det handler om et overgrep mot mor og barn som er så stort, at de hadde ikke annet valg enn å flytte ut av landet. Bloggposten er skrevet med Ida’s tillatelse.

Det er ingen tvil om at mor og datter er glade i hverandre og knyttet til hverandre. Barnevernet tok altså et velfungerende barn og plasserte i fosterhjem. Det viste seg å være feil. Mor og datter ble i 2019 gjenforent takket være den kampen moren kjempet alene mot staten på vegne av datteren. Mor kunne gi datteren en trygg og god omsorg og oppvekst allikevel og barnevernet tok feil. Med en oppvekst i barnevernet hadde sjansene for at datteren endte opp som en glassjente i rusmisbruk uten utdannelse vært stor.

Les videre

Er NIM en syklubb for virkelighetsfjerne jurister?

Denne uken overleverte Norges institusjon for menneskerettigheter årsrapport for 2018 til Stortinget og Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen. Det skulle vært en rapport om menneskerettighetenes stilling i Norge, men de største bruddene på menneskerettigheter i moderne tid er knapt nevnt. Overgrepene mot lovlydige foreldre begrunnet med «barnets beste» som er skapt av jurister, psykologer og en kynisk omsorgsindustri dekkes over av myndighetene for n’te år på rad.

Har NIM rett og slett blitt en syklubb for jusseliten i avledningsmanøver og tildekking av hva de selv har skapt?

«Barnerettigheter» kaller juristene det, og barns rett til «riktig utvikling». En type utvikling som beviselig skader langt flere enn det hjelper. En «utvikling» som i stedet ødelegger barn og foreldre på en måte som er uopprettelig. Handlingene er barbariske og fører til sykdom, uførhet og død for hundrevis foreldre hvert år. Pressen her i landet dekker over de fatale tallene og later som det ikke skjer. Utenfor landets grenser ser og forstår resten av verden hvor galt det er. Norges omdømme henger i en tynn tråd uten at det er nevnt i årsrapporten for 2018 til Norges institusjon for menneskerettigheter.

Derimot er det i rapporten viet stor oppmerksomhet til de kriminelles ve og vel i norske fengsler. De får psykiske problemer av å sitte i fengsel må vite. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av temaene som omtales som problematiske rent menneskerettslig sett. Barnevernets overgrep mot tusenvis av lovlydige foreldre hvert år er knapt nevnt over noen få sider på slutten av rapporten.

Fra rapporten:

NIM skal blant annet gi råd til regjeringen og andre offentlige organer om gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge.

I den forbindelse avgir NIM en årsmelding til Stortinget om institusjonens virksomhet og utviklingen av menneskerettighetssituasjonen i Norge. Årets årsmelding Dokument 6 (2018–2019) ble avgitt til Stortinget 26. mars 2019, og skal debatteres i Stortinget i inneværende sesjon.

NIMs årsmelding for 2018 behandler 14 områder og presenterer 28 anbefalinger. Vold og overgrep, ressursmangel ved landets domstoler og behandlingen av psykisk syke i fengsler er noen av utfordringene som omtales.

Det er en årsrapport som ikke nevner at en mor har fått asyl i et EU land på flukt fra norsk barnevern. Heller ikke Europarådets rapport, Resolution 2232 (2018), om balansegangen mellom barnets beste og retten til familieliv etter EMK art. 8 er nevnt.

Striking a balance between the best interest of the child and the need to keep families together

Riktignok nevnes det at 10 saker er tatt gjennom nåløyet til behandling i menneskerettsdomstolen, uten å utdype den faktiske menneskerettslige stillingen til alminnelige lovlydige foreldre i Norge. De absolutt verste overgrepene mot siviliserte borgere i moderne tid i Norge er arrogant behandlet av NIM. Tradisjonelle medier har allikevel gitt dette stor oppmerksomhet i 2018.

Kari Henriksen (AP) til Aftenposten 22 februar 2019:

«Det var en selsom opplevelse å høre et av foredragene fra den polske stiftelsen Pantarey på OSSEs menneskerettighetsseminar i fjor høst, sier hun.

– Det ble fremstilt som om den norske staten går inn i familiene, fratar barn sine foreldre og driver indoktrinering av barn, forteller hun.»

https://www.aftenposten.no/…/Mistillit-til-norsk-barnevern-…

Dagbladet 16 august 2018:

«Den tredje august la BBC ut dokumentaren «Norways hidden scandal» på sine hjemmesider. På noen få timer ble saken den mest leste på bbc.no, og den halvtimes lange dokumentaren kan sees av millioner av mennesker på BBC World.»

https://www.dagbladet.no/…/barns-beste—norge-mot…/70106663

Bergens Tidende 9 februar 2016:

«Omdømmevernet rakner
Nazi-Norge og Gestapo-barnevern, ropes det i utlandet. Norge er dårlig rustet til å takle slike svertekampanjer.»

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/…/omdmmevernet-rakner

Postet først på Facebook og prof emeritus Marianne Skånlands hjemmeside.

Stolen childhood – en viktig bok om norsk barnevern av Steven Bennet. Forord av Gro Hillestad Thune

«Hopefully this book will shine a light into the dark places in which many children and families are currently finding themselves.» 
Gro Hillestad-Thune
Innledning
Stolen Childhood av Steven Bennett ble utgitt 3 april 2019 og handler om norsk barnevern. Medvirkende er journalist Jan Simonsen og forord er skrevet av menneskerettsadvokat Gro Hillestad Thune. Hun er vår fremste ekspert på området og har vært dommer i menneskerettsdomstolen i Strasbourg i 17 år.
Med bidrag fra barn, foreldre, advokater, psykologer, psykiatere, helsepersonell, arbeidstakere, utdanningspersonell, pleiepersonell, leger, politikere, menneskerettighetsaktivister og fra kunst og underholdningsindustrien, får leserne et vindu inn i dagens norske barnevernsystem og praksis.

Les videre

Er dette et bevisst forsøk på å lure folk, Mari Trommald?

3 april 2019 skriver direktøren for Barne og ungdomsdirektoratet i Aftenposten at det ikke er så stor forskjell på barnevernet i Polen og Norge. Det er det. Det er ikke bare stor avstand mellom de to landene. Det er en avgrunn.

Mari Trommalds innlegg er svar på innlegget til den polske ambassadøren, Iwona Woicka-Żuławska. Et innlegg som på en diplomatisk måte tok for seg ulikhetene i behandling av barnevernsaker mellom Polen og Norge. I tillegg til at det var et svar på den offisielle norske holdningen til polsk barneoppdragelse og statsminister Erna Solbergs sleivete kommentar om at «I Norge er det ikke lov å slå barn».

Underforstått at det er tillat i Polen. Det er det selvsagt ikke.

Les videre

© 2019 Irene Hov

Tema av Anders NorénOpp ↑