Er Norge et lite stykke Nord Korea?

90% av sakene der barn tvangsfjernes er hemmelige prosesser bak lukkede dører. Ikke engang pressen slipper inn. Ingen i det offentlige slipper inn i Fylkesnemndene for å se hva det egentlig handler om. Under 10 prosent av omsorgsvedtakene anonymiseres og legges ut på Lovdata pro. Bak betalingsmur. Det er alt offentligheten får vite om sakene.

Mens det internasjonale samfunnet gransker norsk barnevern, stiller myndighetene seg uforstående til dette og sier standhaftig at barnevernet hjelper barn og at Norge er ledende i verden på barns rettigheter. Uten at de vet hva som sakene faktisk er basert på. Vi kaster ut diplomater fra andre land som prøver å hjelpe sine landsmenn mot politi og barnevern.

Les også: Norsk rettssikkerhet er elendig

Kritikerne sensureres

Myndighetene og domstolene struper ethvert forsøk på nøktern og saklig kritikk i det offentlige rom.  De knebler kritikerne som våger å fortelle sannheten om hva de selv eller deres nærmeste har opplevd med politi og barnevern. Foreldre og besteforeldre som skriver om sin bunnløse fortvilelse på sosiale medier bøtelegges og dømmes basert på konstruerte straffbare handlinger.

Les også: Når staten fordømmer kritikk mot seg selv

En enorm industri

Barnevernsindustrien har en manpower på 10 – 15 000 ansatte i kommunalt og statlig barnevern, og har under sin omsorg mellom 16000 og 17000 barn. Fosterhjem og privat omsorgsindustri kommer i tillegg.  På toppen av det igjen er det de private psykologene og advokatene på salærmarkedet som lever av at barn er i nød.

Uten at vi krever resultater.

Det er hører ikke hjemme i et demokrati at 90% av slike saker er bak lukkede dører. Det hører ikke hjemme i et diktatur engang, at politiets ressurser brukes til å jakte ned barn og legge de i håndjern, og kaste foreldrene deres på glattcelle. Uten at de får vite hva de har gjort galt. I Nord-Korea ville du i hvert fall visst hvorfor du ble straffet. Det er utrolig at ingen med myndighet har nedsatt en havarikommisjon på norsk barnevern enda.

Hvorfor er en hel nasjon bevisstløse?

Hvorfor trekker vi på skuldrene av at en norsk mor har fått asyl i et EU land på flukt fra barnevernet? Hvorfor ønsker ingen å snu hver eneste stein i saker der et barn er tatt? Er ikke et barn verdt mer enn en skarve saksbehandlers omtrentlige vurdering? I det minste for å komme de resterende  30 barnevernsakene som skal behandles i EMD i forkjøpet. Da hadde det sett ut som vi tok den massive kritikken mot barnevernet litt alvorlig. I stedet går Norge med bind for øynene inn i rettssakene. Regjeringsadvokatene vet neppe hva de forsvarer. Men det stopper ikke de eplekjekke gutta når de forteller i vilden sky om mødre som angivelig mishandler barna sine.

40 saker har hittil gått gjennom det trange nåløyet i Strasbourg. Norge har hittil tapt 8 av sakene. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende. Glassjenta som er en av sakene, ble utsatt for over 100 lovbrudd av politi og barnevern, og lagt i håndjern 24 ganger på to år, tente på barnevernsinstitusjonen hun var sperret inne på. Hun ble satt i fengsel for dette som 17 åring. Hun var ikke utagerende når barnevernet tvangsplasserte henne. Hun ble det av behandlingen hun fikk. Hun har nå sammen med sin mor klaget Norge inn for brudd på menneskerettigheten, og forbud mot tortur.

Det utviklingsfremmende prinsipp.

Norge har ca 16 000 barn i barnevernets omsorg. Det er svært mye i vår lille befolkning. Den største gruppen saker er barn tvangsfjernet fordi foreldrene påstås ikke å ha foreldreferdigheter, og plassert i såkalte oppveksthjem. Alternativt vil barnet kunne utvikle seg skjevt sier teorien de jobber etter. Det er for den enkelte saksbehandler grunn nok for omsorgsovertagelse. (Det utviklingsfremmende prinsipp, Raundalenutvalget 2012.)

Det fjerde prinsipp.

Også kalt det 4. prinsipp. De kaller det barnets beste og barnets rett til riktig utvikling. Det betyr i prinsippet at barn har rett til å få mer resurssterke foreldre dersom de biologiske ikke er bra nok. Med hjelp av et kobbel jurister og psykologer selvsagt. Såkalte fagfolk tror at utsatte barn som kommer i ordnede forhold og organiserte hjem vil bli glade og harmoniske voksne som tar utdannelse og betale sin skatt med glede. Uten å ta hensyn til at foreldre og barn blir skadelidende resten av livet av den traumatiske adskillelse. Barn som blir revet opp med røttene finner seg sjeldent til rette i et «oppveksthjem». De kaller det barns rett til bedre foreldre.

Barnerettighetsdagen.

https://www.jus.uio.no/ifp/om/aktuelt/arrangementer/2018/lucy-smiths-barnerettighetsdag-2018.html

Avledning og bortforklaring

BLD og ambassadene rundt i verden driver med villedende propaganda til internasjonal og nasjonal presse når de sier at kritikken er absurd og kommer fra løgnere og konspirasjonsteoretikere og ikke minst politikere fra tidligere østblokkland som er kristenkonservative og tror de eier sine barn. Forsker Jørn Holm Hansen fra OsloMet har noen fantasifulle teorier på hvorfor barnevernet er i hard vær.
https://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/har-norsk-barnevern-ufortjent-darlig-rykte
Kritikken mot norsk barnevern er massiv både i inn- og utland. Kritikken er målrettet og handler om barn som tvangsfjernes fra sine foreldre på svært tvilsomt grunnlag. Velfungerende barn som er sterkt knyttet til sin familie, fjernes med makt på et grunnlag ikke offentligheten får innsyn i. Gode foreldre som aldri har gjort noe galt, ikke noe rus, ikke psykiatri, ikke vold – blir anklaget for ikke å mestre omsorgsoppgaven for barna sine på sikt. Foreldrene er forsvarsløse mot anklagene. De aner ingenting om hva de eventuelt ikke klarer frem i tid. Et eksempel på hårreisende saksbehandling er denne hvor en familie mistet tre barn etter å ha kritisert kommunens ordfører.

Vi slenger mennesker i grøfta for å utrydde nød og fattigdom.

Foreldrene etterlates i bunnløs sorg uten å forstå hva de deres forbrytelse har vært. Måten foreldre behandles på av staten i dag er grotesk. Ikke de som får hjelp, men de som fratas barna. Vi har funnet opp en måte å utrydde fattigdom og nød på.  Det finnes neppe en bedre beskrivelse av de lidelsene en mor går gjennom i møte med barnevernet enn denne, som er skrevet av spesialsykepleier Målfrid Schartau Viken:
Det handler om penger, industri og arbeidsplasser. Vista analyse har laget regnestykker på hva vi sparer på å «potte om» 100 barn i året.
https://www.bufdir.no/bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00001674

Politikerne snakker om noe helt annet enn det som blir kritisert

Det er urettmessige tvangsadopsjoner som kritiseres av EMD og andre land. Det er ikke resten av virksomheten til barnevernet. Norske myndigheter omgår kritikken ved å fortelle om andre deler av barnevernsvirksomheten som går bra, og ignorere temaet omsorgsovertagelse og oppveksthjem.
De aller fleste kritikerne er enige i at vi trenger et velfungerende barnevern som hjelper barn som lever med vold. Det er vilkårene for omsorgsovertagelse begrunnet med diffuse anklager om manglende fremtidig foreldreferdigheter som kritiseres, og måten det blir gjort på. Kritikken blir møtt med total stillhet, eller argumenter om at vi ikke kan la barn leve med vold for å ta hensyn til foreldrene. Det handler ikke om vold mot barn. Det utgjør under 10 – 15% av sakene.

Les også: Småbarnsbanken

Internasjonale medier

Et anerkjente nyhetsmedium, World BBC News – rettet søkelyset på menneskerettsbruddene mot norske foreldre i 2016 i dokumentaren “Parents Against the State”.
I 2018 var BBC igjen ute med en dokumentar om den norske barnepsykiateren Jo Erik Brøyn som lastet ned enorme mengder barneporno og forlystet seg med mens hans to surrogat-tvillinger lå og sov. Skal vi tro norske myndigheter driver BBC med vanvittige konspirasjonsteorier. Noe de selvfølgelig ikke gjør.

Døve ører

Men det affekterer ikke våre myndigheter nevneverdig. Vi må antagelig dømmes og dømmes gjentatte ganger før barnevernet underlegges en havarikommisjon med en seriøs målsetting om å rydde opp .
Det er hvert år ca 1650 akuttvedtak (2014 -1650 vedtak), som betyr at 7 – 8 barn fjernes fra sine foreldre med politimakt hver arbeidsdag. Det kan legges til like mange permanente omsorgsovertagelser (1655 i 2014) som behandles i Fylkesnemnda hvert år. (Bufetat barnevernstatistikk 2014/2015, Riksrevisjonen rapport om barnevern/Fylkesnemnd 2014.)
I 2017 var det over to tusen akuttvedtak i Norge med politibistand for å hente barn hjemme hos en familie. Det er mer enn 10 barn pr arbeidsdag som rives ut av mor eller fars armer med politimakt.
Etter 2017 har antall omsorgsovertagelser og akuttvedtak gått ned. I 2018 var det 1315 omsorgsovertagelser og 1261 akuttvedtak. Nedgangen skyldes høyst sannsynlig den store mengden videoer som foreldre legger ut på sosiale medier og ikke aktivt arbeid for å få tallet ned fra barnevernets side. Mobilteknologien er det eneste som har ført til bedring av rettssikkerheten for familier i Norge.
De fleste barna i oppveksthjem går det ganske dårlig med. Ingen etterspør den forventede gode utviklingen til Raundalen og Killen som var grunnlaget for å ta fra de familien, og i stedet gi de en oppvekstplassering. Det kan virke som om resultatet av barnevernets arbeid ikke er interessant å undersøke. I alle fall ikke for Norges barnevernfaglige ekspertise. Helsetilsynet har med jevne mellomrom laget landsomfattende undersøkelser på oppfølging i fosterhjem.  Alle tilsyn viser at barnevernet ikke bryr seg om hvordan det går med barna etter de er fjernet fra familien sin. (Flere tilsyn av Fylkesmennene, og landsomfattende tilsyn av Helsetilsynet av oppfølging i fosterhjem)

Retten til familieliv bare for de friske med fast arbeid.

Handlingen mot barn og foreldre i Norge er brudd på menneskerettighetene, artikkel 8, Retten til familieliv. Verken barneloven eller barnevernloven er i tråd med menneskerettighetene slik det praktiseres i dag. Foreldrenes rett til et familieliv med sine egne barn er ikke vurdert i rettsbehandlingen. Det er kun barnets rettigheter og barnets beste som blir vurdert. Og da er barnevernet barnets talsmann. Foreldrenes menneskerettigheter, eller deres tap, sorg og lidelser blir ikke engang vurdert av domstolene. Det er en krenkelse av menneskerettighetene når gode foreldre blir fratatt retten til familieliv med sine egne barn. Foreldre er også mennesker med rettigheter etter EMK. Det er krenkelsene mot foreldrene som påstås å mangle foreldreferdigheter som behandles i menneskerettsdomstolen.

Hva med utdanningen? Hva slags forskning legges til grunn på høyskolene? Å lese Kari Killens lærebøker for barnevernsstudiet er en grøsser.

Foreldre som ikke klarer å styre sine følelser har ikke foreldreferdigheter eller omsorgsevne. De savner heller ikke barna sine. De sørger ikke som oss andre. De roper egentlig etter omsorgen de aldri fikk i sin egen barndom, lærer barnevernsarbeidere.  De savner ikke barna som er borte. Dessuten varer “sorgen” deres veldig kort hevder Killen.

De foreldrene som har altfor mye følelser, forstyrrer barnets utvikling med irrasjonelle valg og handlinger.

Forskeren studerer kaldt og kjølig barn i det øyeblikket de blir tvangsfjernet fra sine foreldre. Hun graderer lidelsene hun observerer fra 1 til 5. Alt etter hvor mye de uttrykker fortvilelse og frykt.

«Selv holder jeg meg i bakgrunnen og fokuserer kontinuerlig og utelukkende på barnet. Jeg kan selvsagt ikke lese barnets følelser direkte, men noterer ned alle observerbare signaler. Jeg bruker et standardisert observasjonsskjema og graderer barnets generelle stress, emosjonsutrykk, fysiske reaksjoner, og verbale utrykk på en skala fra 1-5. I tillegg noterer jeg det ned hvem som er tilstede, hvor banet blir hentet og hva som konkret skjer under plasseringen.»
«Etter at barnets eiendeler er pakket ned, kommer avskjedsfasen. Noen barn reagerer med fortvilelse, sorg, angst og raseri. Andre er apatiske, tilbaketrukket og viser lite mimikk og affekt. Disse skårer derfor lavere på stress. Når barn nærmest ukritisk lar seg leie av gårde med et vilt fremmed menneske, kan det tyde på alvorlig omsorgssvikt. Reisen til det hjemmet eller den institusjonen barnet skal til, kan ofte være lang og anstrengende, og det å komme til et fremmed hjem, er en ny og vanskelig situasjon for mange barn.»

Norsk forsker studerer barn når de fratas foreldrene.

 Norsk dehumanisering

Margaret Hennum har skrevet et notat om barnevernets dehumaniserende arbeid og skammelige behandling av foreldrene. “ «De foreldrene som ikke er i stand til å gi sine barn en god omsorgssituasjon, er sjelden istand til å sørge sammenhengende over tid. “ (Kari Killen)

 

Hatet mot foreldrene og destruksjon av familien.

For mye følelser er skadelig for barns utvikling sier barnevernet. Barn blir så lojale av det, og foreldrene blir så irrasjonelle. Barn utvikler seg til å bli bedre og flinkere med mindre følelser i livet sitt.  Vi kan ikke stole på ryggmarksrefleksen til foreldrene sier barnedirektør Mari Trommald i Bufdir. Barn og omsorg er altfor alvorlig til at vi kan overlate det til instinkter. Hun sier at vi kan elske barna våre ihjel(?) Det er noe av essensen man kan trekke ut av ideologien de bruker. Foreldrenes kjærlighet er skadelig, derfor er foreldrenes uendelige sorg og smerte et bevis på at de handlet rett.

Kvellomodellen

De lager et regnestykke med pluss og minuspoeng på foreldrene. (Kvello modellen). De kaller det beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer. Det er et ferdig utfylt skjema de krysser av med pluss og minuspoeng. Tilslutt summeres det hele og summen avgjør om barna får beholde sine foreldre. Ufør mor eller fysisk syk far er minuspoeng. Lang utdannelse er pluss poeng. Eier egen bolig er plusspoeng. Leie bolig er minuspoeng. Arbeidsledig er minus. Biologisk slektskap er ikke pluss poeng.

Pluss og minuspoeng

At foreldre og barn er glade i hverandre teller ikke heller. Det er ikke engang nevnt. Heller ikke selve adskillelsen barn og foreldre vurderes som en skadelig faktor i det regnestykket.  Overvekt av minuspoeng på foreldrene fyller vilkårene for omsorgsovertagelse «etter en samlet vurdering.»
Dvs at hver enkelt risikofaktor alene ikke er nok til å omplassere barnet. Men summen av dette vil Fylkesnemnd akseptere som at vilkårene er oppfylt. Men alt dette vet ikke folk noe om så lenge sakene er lukket for pressen.

Barn dør i dette systemet. Foreldrene dør i dette systemet.  Bryr vi oss?

Vi har forskning på selvmord i barnevernet, men bare hvordan det går med saksbehandleren som opplever at barn og foreldre tar sitt eget liv av arbeidet deres. Om de får god nok støtte på arbeidsplassen. Om de sørger, og føler at det er deres skyld. Det har vi forskning på.

Selvmord i barnevernet

Med fokus på saksbehandlerens “sorg” og skyldfølelse. De får oppfølging og støtte og hjelp til å beholde troen på seg selv. Ethvert tilløp til normale følelser og refleksjoner hos en saksbehandler skal fjernes. Her lurer også forskeren på om ikke barnevernets ansatte burde fått status som pårørende, med rett til å møte opp i begravelsen som en siste endelig krenkelse mot familien.
“18 av 49 barnevernskuratorer har opplevd å miste en klient i selvmord. Ofte snakker man ikke om det. Selvmord er ikke et tema man har laget rutiner for å møte. Når en klient tar sitt eget liv, påvirkes kurator sterkt følelsesmessig, men får sjelden hjelp til å takle dette“

Vi vil ikke vite

Vi har rett og slett ingen forskning på effekten av omsorgsovertagelse i Norge. Eller hvor store skadevirkninger det har på barna og hele familien. Ikke fordi vi ikke klarer det, men fordi vi ikke vil forske på det. Ingen vet hva som er årsaken til at det er så stor motstand mot barnevernet både her og internasjonalt. Vi vet bare det barnevernet vil vi skal vite.

Vi finner holdningene i kronikker og leserbrev. Som advarer oss mot hvilket menneskesyn vi blir møtt med som turister.

Ikke fortell at du er norsk i Tsjekkia, det kan faktisk være risikabelt.
Aftenposten varter opp endeløse artikler som forteller at «andre land» ikke har skjønt noen ting om barns rettigheter.
I Øst-Europa mener de Norge kidnapper barn. Det kan ikke bare avfeies.

Har Kjell Ingolf Ropstad skjønt oppgaven?

Det nedlegges store ressurser i politietterforskning av foreldre som har begått klaps på baken mot barna sine, eller familier som våger å flykte fra barnevernet. Og det henlegges saker med mishandling av barn dersom barnevernet går god for foreldrene. Som i Christoffer saken, og i Alvdal saken. I begge sakene var mor venninne med barnevernleder som gikk god for at barnet hadde bra til tross for kroppen full av blåmerker. Når barnevernet sier at barna ikke er utsatt for vold, så har ikke politiet noen sak.

De 10 prosentene vi får innblikk i på Lovdata pro er sannsynligvis de eneste sakene som er forsvarlige omsorgsovertagelser.

Hva med alle de andre barna? Det er snakk om mange tusen barn som er fjernet uten at vi vet noen ting om årsak. Annet enn at de skal få en bedre utvikling enn hva foreldrene kan gi de. Den største gruppen barn som er fjernet, er fordi foreldrene ikke har “ferdigheter”. Det er snakk om ca 35%.
Jeg har lest en del av vedtakene fra fylkesnemnda, og det er helt hårreisende det som står der. Der finner du begrunnelser for å ta barn som for tykke brødskiver på matpakken, dårlig blikk kontakt mellom mor og spedbarn, mor har feil personlighet og trenger en lærepenge, eller mor har klaget på ordfører i kommunen, og da må de vise hvem som er sjefen. Det er galskap ingen trodde eksisterte.

Uten kontroll i kommunene

Kommunene har mistet kontrollen med barnevernet. Ingen klarer å kontrollere at barnevernet følger loven så lenge de ansatte nekter kommuneledelsen innsyn. De setter seg på bakbena, legger ned arbeidet, sykemelder seg, står frem i avisen som veldig bekymret for kommunens barn og klarer ikke føle reell bekymring med mistillit fra samfunnet. De får fagforeningen FO til å stille opp fordi barnevernet ikke kan jobbe med barn og omsorg med mistillit fra kommuneledelsen, og det blir dårlig arbeidsmiljø av all kontrollen.

Fortsetter dagen etter med full tillit.

Ingen følger opp Fylkesmannen selv om de totalslakter barnevernet. Det er kommuner hvor det er avdekket utallige lovbrudd, at barnevernet ikke kan loven og kommuneledelsen kan ikke loven. Bekymringsmeldinger om vold blir ignorert, fosterhjemmene blir ikke undersøkt eller kontrollert. Kommunens barn går for lut og kaldt vann etter at de er tvangsplassert mens barnevernet i stedet jobber med bagatellmessige saker som avstedkommer nye urettmessige omsorgsovertagelser. Som det nylig ble avdekket av Fylkesmannen i Oppland. Den endelige knusende rapporten om barnevernet i Land kommunene.

 

(Den MÅ leses!)
Det er ufattelig at noen kan si at barnevernet gjør mye bra etter å ha lest denne rapporten. Like ufattelig er det at de samme menneskene får holde frem med ødeleggende saksbehandling. Eneste grunnen til at de kan gjøre er fordi pressen blir hindret innsyn i sakene.

Politikere og sannheten

Rådmannen i Land kommune sto frem i NRK Dagsnytt og bedyret at han hadde full tillit til barnevernet, og at Fylkesmannen tok feil. Ingen tar tak i dette og gjør noe med det. I tilsynet med barnevernet i Land pålegges barnevernet legge frem en plan for hvordan de skal utføre jobben ihht loven i fremtiden.
Ingen konsekvenser for slett arbeid, ingen saker som løftes frem og granskes ytterligere. Ingen barn som leveres tilbake. Alle fortsetter med blind tillit til at det gjøres mye bra i barnevernet. Selv om alle signaler tyder på det motsatte.

Brukerundersøkelser

Av og til blir vi servert såkalte brukerundersøkelser i barnevernet som sier at foreldrene er fornøyd med barnevernet. Som den siste undersøkelsen til Bufetat fra 2015, hvor det påstås at 8 av 10 foreldre er fornøyd med barnevernet. Det er rett og slett bløff.
Denne brukes flittig i argumentasjonen om barnevernet. Disse undersøkelsene handler ikke om barn som er fratatt sine foreldre. Det er bare om barn som bor hjemme og mottar økonomisk hjelp. All kritikken mot barnevernet handler om omsorgsovertagelser, eller foreldrekonflikter der barnevernet styrer sakens utfall og plasserer barn hos voldelige foreldre som saboterer samværet. Kritikken blir møtt med undersøkelser på områder hvor foreldre har fått økonomisk støtte av barnevernet. Vi blir lurt trill rundt. Det finnes ikke en eneste undersøkelse på suksessraten for barn som er tvangsfjernet for å få en bedre utvikling.

Et like skandaløst utvalg som funnene i rapporten.

Av og til nedsettes det et utvalg som gransker en eller noe få saker. Mandatet er som regel å granske systemet. Ikke enkeltpersoners handlinger – men regelverket som helhet. Som eksempelvis Glassjenta, Christoffer saken, Barnevoldutvalget og nå sist utvalget som «granske» rettssikkerheten i barnevernet.  Barnevoldutvalget fra 2017 har opplyst allmennheten at de har gransket 20 svært alvorlige saker av vold mot barn. Men det viser seg at utvalget kun har gransket 9 saker. 11 av sakene fikk de ikke innsyn i, men fikk orientering om saken av leder, nestleder og sekretariatet. Advokat Cecilia Dinardi deltok i utvalget, og reagerte på at dette ikke ble opplyst av utvalgsleder, skriver Dagen 29. juni 2017.
«De andre 11 sakene har vi basert oss på saksfremstillinger gitt av leder, nestleder og sekretariatet. Dermed har det ikke vært mulig for alle å gjennomgå og analysere sakene direkte, eventuelt vurdere innhenting av flere saksdokumenter. Dette har begrenset vår mulighet til egne refleksjoner og vurderinger om disse sakene. Dette mener jeg har vært en svakhet ved vår arbeidsform»

Ikke engang et granskingsutvalg oppnevnt av regjeringen får adekvat innsyn i barnevernet.

På tross av dette konkluderte de med at manglende hjelp er total svik mot barna. Ikke bare svikt, men fullstendig svik mot barn i Norge. Utvalget er allikevel nøye på ikke å kritisere barnevernet spesifikt, men bare i samme åndedrag med de andre som svikter.  Og konklusjonen er den samme som alle andre granskinger – vi må ha mer av det samme kunnskapsløse barnevernet. Da blir nok alt bra.

Svik og svikt

Rapporten er et monument over de grusomme forholdene. Allikevel foreslås det mer penger til de samme menneskene for å gjøre mer av de samme handlingene. Svikt og svik, NOU 2017:12.

Follow the money

Kan vi følge pengestrømmen her, som i alle andre bedrag vi presenteres for? I 2014 hadde Aftenposten en artikkel om 7 private aktører som hadde tjent 550 millioner på barnevern.
Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern.”https://www.aftenposten.no/norge/Syv-private-aktorer-har-tjent-550-millioner-pa-barnevern-75384b.html
Disse har skjønt hvor det er penger å hente. Ingen med vettet i behold sitter rolig og ser på at 550 millioner bare renner ut i sanden uten motstand.

Varslere forfølges

Jeg vet om lærere og ansatte i politiet som selv har barn, som ikke tør protestere eller si som det er. Journalister og redaktører har også barn, og barnebarn, og vegrer seg for å skrive negativt om barnevernet. Sykepleiere og barnehageansatte som våger å kritisere, trues med å miste jobben, og undersøkelse på barna deres. Alle offentlige etater i kontakt med barn utsettes for årlig revisjon på hvor mange bekymringsmeldinger de har levert.
https://resett.no/2019/02/09/bekymringer-i-barnevernet-austevoll-tar-grep-for-a-fa-mer-bekymring/?fbclid=IwAR3UqvYIdr0NAXAsp6aQvWfRtQRKDwCP_bq1Xy4NxHZ812lfR0kEajlBQM4
Er det under gjennomsnittet antall bekymringsmeldinger- må de forsvare seg. Det er straffbart ikke å melde i fra. Fylkesmannen slår hardt ned på offentlige etater som ikke leverer nok bekymringsmeldinger. Deretter brukes det høye antallet meldinger som alibi for mer ressursen og flere ansatte. Det er et perfekt vanntett Stasi-system bak lukkede dører.

Filmindustrien kaster sine øyne på norsk barnevern

Først ute er Bollywood med en av sine mest populære skuespillere i hovedrollen. I filmen «Mrs Chatterjee vs Norway» spiller Rani Mukherjee den indiske moren og hennes kamp for å få tilbake barna sine av barnevernet i Stavanger. I 2011 tok barnevernet de to indiske barna på mangel på forståelse av deres kultur. Bla fordi de sov i samme seng som foreldrene og spiste med fingrene. Saken skapte enorm interesse i India og førte til diplomatiske forhandlinger på toppnivå i både India og Norge. I denne artikkelen oppfordres det til å begrense skadene på Norges omdømme som en humanitær stormakt på høyt nivå. Men det er nytteløst å begynne å sminke det lokomotivet som ruller nå. Det finnes ingen diplomatiske tiltak som kan pynte på realitetene.

Merkevaren Norge kan stå foran en (hittil ukjent) pr-katastrofe.

Kan være et bilde av 2 personer og tekst