90% av sakene der barn tvangsfjernes fra foreldrene er hemmelige prosesser bak lukkede dører. Ikke engang pressen slipper inn. Ingen i det offentlige Norge slipper inn i Fylkesnemndene for å se hva det egentlig handler om.  Mellom 5 og 10 prosent av omsorgsvedtakene anonymiseres og legges ut på Lovdata pro. Bak betalingsmur. Det er alt offentligheten får vite om sakene. 

Mens det internasjonale samfunnet gransker norsk barnevern, sier myndighetene standhaftig at barnevernet hjelper barn og Norge er ledende i verden på barns rettigheter. Uten at de vet hva som sakene faktisk er basert på. Vi kaster ut diplomater fra andre land som prøver å hjelpe sine landsmenn mot politi og barnevern.

Kritikerne sensureres

Myndighetene og domstolene struper ethvert forsøk på nøktern og saklig kritikk i det offentlige rom. Det samme gjør pressen. De knebler kritikerne som våger å fortelle sannheten om hva de selv eller deres nærmeste har opplevd med politi og barnevern. Foreldre og besteforeldre som skriver om sin bunnløse sorg på sosiale medier bøtelegges og dømmes basert på rene skjære våset. Utelukkende for å stoppe saklig systemkritikk.

Varslere forfølges

Vi som tør å skrive om det har fått merke konsekvensene i mange år. Meg selv iberegnet. Kritikere som skriver seriøst om inhabilitet og samrøre mellom politi/barnevern og den lukrative private omsorgsindustrien, utsettes for ekstrem forfølgelse av politiet og straffbar cyberstalking av organiserte nettroll og ekstreme mennesker med store psykiske utfordringer. Vi henges ut på nett med alvorlige beskyldninger med navn og bilde, i utallige blogger og på anonyme sjikanesider på Facebook. Mange har fått ødelagt omdømme og troverdighet. Vi utsettes for rene hekseprosesser i domstolene med påfølgende justismord. Opptil flere justismord. Kritikere stemples med diffuse psykiatriske diagnoser og som kriminelle stalkere slik at ingen seriøse medier våger å publisere det vi skriver. Vi er på blogger og sosiale medier, og blir lest av tusenvis. Men vi teller ikke i den offentlige debatten.

Derfor vet ikke våre politikere hva som foregår i barnevernet. Erna Solberg blir fortalt at barnevernet gjør mye bra. Hun vet ikke, men må stole på det de sier. Hun har ikke sett suksess med egne øyne, hun har heller ikke sett tall og statistikk på at de lykkes i å få barn mer lykkelige og mer velfungerende for 27 milliarder kroner i året. Barnevernsindustrien har en manpower på 10 – 15 000 ansatte og har under sin omsorg mellom 16000 og 17000 barn. Fosterhjem og privat omsorgsindustri kommer i tillegg.  Tilslutt er det de private psykologene og advokatene på salærmarkedet, og den enorme saksmengden i domstolene som alle jobber for barnets beste.

Uten at vi krever resultater.

Det er hører ikke hjemme i et demokrati at 90% av slike saker er bak lukkede dører. Det hører ikke hjemme i et diktatur engang, at politiets ressurser brukes til å jakte ned barn og legge de i håndjern, og kaste foreldrene deres på glattcelle. Uten at de får vite hva de har gjort galt. I Nord-Korea ville du i hvert fall visst hvorfor du ble straffet. Det er utrolig at ingen med myndighet har nedsatt en havarikommisjon på norsk barnevern enda.

Hvorfor er en hel nasjon bevisstløse?

Hvorfor trekker vi på skuldrene av at en norsk mor har fått asyl i et EU land på flukt fra barnevernet? Hvorfor ønsker ingen å snu hver eneste stein i saker der et barn er tatt? Er ikke et barn verdt mer enn en skarve saksbehandlers omtrentlige vurdering? I det minste for å komme de resterende  8 barnevernsakene som skal behandles i EMD litt i forkjøpet. Da hadde det sett ut som vi tok den massive kritikken mot barnevernet litt alvorlig. I stedet går Norge med bind for øynene inn i rettssakene. Regjeringsadvokatene vet neppe hva de forsvarer. Men det stopper ikke de eplekjekke gutta når de forteller i vilden sky om mødre som angivelig mishandler barna sine. 

11 saker har hittil gått gjennom det trange nåløyet i Strasbourg. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende. Og flere saker planlegges. Glassjenta – som ble utsatt for over 100 lovbrudd av politi og barnevern, og lagt i håndjern 24 ganger på to år, tente på barnevernsinstitusjonen hun var sperret inne på. Hun ble satt i fengsel for dette som 17 åring. Hun var ikke rabiat når barnevernet tvangsplasserte henne. Hun ble det av behandlingen hun fikk. Hun vurderer nå sammen med sin mor og klage Norge inn for brudd på menneskerettigheten, og forbud mot tortur. 
 
 

Det utviklingsfremmende prinsipp.

Norge har over 15 000 barn i barnevernets omsorg. Det er svært mye i vår befolkning. Den største gruppen saker er barn tvangsfjernet fordi foreldrene påstås ikke å ha foreldreferdigheter. Da vil barnet kunne utvikle seg skjevt sier teorien de jobber etter. Det er for den enkelte saksbehandler grunn nok for omsorgsovertagelse. (Det utviklingsfremmende prinsipp, Raundalenutvalget 2012.)
 

Det fjerde prinsipp.

Også kalt det 4. prinsipp. Under dekke av barnets beste og rett til riktig utvikling pludrer jusseliten drømmende om utsatte barn som kommer i ordnede forhold og organiserte hjem, og får en utdannelse og betaler lydig sin skatt.
 

Barnerettighetsdagen. 

 
https://www.jus.uio.no/ifp/om/aktuelt/arrangementer/2018/lucy-smiths-barnerettighetsdag-2018.html
 
BLD og ambassadene rundt i verden driver kavete avlednings manøvrering til internasjonal og nasjonal presse når de sier at kritikken er absurd og kommer fra – ja, nettopp løgnere og konspirasjonsteoretikere i Norge, og toppolitikere i tidligere østblokkland som er kristenkonservative og tror de eier barna.
 
Kritikken mot norsk barnevern er massiv både i inn- og utland. Kritikken er målrettet og handler om barn som tvangsfjernes fra sine foreldre på svært tvilsomt grunnlag. Velfungerende barn som er sterkt knyttet til sin familie, fjernes med makt på et grunnlag ikke offentligheten får innsyn i.
 
Gode foreldre som aldri har gjort noe galt, ikke noe rus, ikke psykiatri, ikke vold – blir anklaget for ikke å mestre omsorgsoppgaven for barna sine på sikt. Foreldrene er forsvarsløse mot anklagene. De aner ingenting om hva de eventuelt ikke klarer frem i tid. Hvem gjør det?

Vi slenger mennesker i grøfta for å utrydde nød og fattigdom.

De etterlates i bunnløs sorg uten å forstå hva de deres forbrytelse har vært. Måten foreldre behandles på av staten i dag er grotesk. Ikke de som får hjelp, men de som fratas barna. For andre land ser det ut som om vi har funnet opp en måte å utrydde fattigdom og nød på.  Ved å ta barna til de mest ressurssvake, og gi dem til middelklassen mot betaling, er det tenkt at de vil vokse opp med samme gode prognoser som øvrige biologiske barn i oppveksthjemmet. Og at foreldrene vil dø uten at barna protesterer.
 
Vista analyse har laget regnestykker på hva vi sparer på å potte om 100 barn i året.
https://www.bufdir.no/bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00001674
 

Det er det som kritiseres av andre land. Det er ikke resten av virksomheten til barnevernet. Norske myndigheter omgår kritikken ved å fortelle om andre deler av barnevernsvirksomheten som går bra, og ignorere temaet omsorgsovertagelse og oppveksthjem. 

De aller fleste kritikerne er enige i at vi trenger et velfungerende barnevern som hjelper barn som lever med vold. Det er vilkårene for omsorgsovertagelse som kritiseres, og måten det blir gjort på. Kritikken blir møtt med total stillhet, eller argumenter om at vi ikke kan la barn leve med vold for å ta hensyn til foreldrene. Det handler ikke om vold mot barn. Det utgjør under 10% av sakene. 
 
Et anerkjente nyhetsmedium, World BBC News – rettet søkelyset på menneskerettsbruddene mot norske foreldre i 2016 i dokumentaren “Parents Against the State”.
 
I 2018 var BBC igjen ute med en dokumentar om den norske barnepsykiateren Jo Erik Brøyn som lastet ned enorme mengder barneporno og forlystet seg med mens hans to surrogat-tvillinger lå og sov. 
 
 
Men det affekterer ikke våre myndigheter nevneverdig. 
Det er hvert år ca 1650 akuttvedtak (2014 -1650 vedtak), som betyr at 7 – 8 barn fjernes fra sine foreldre med politimakt hver arbeidsdag. Det kan legges til like mange permanente omsorgsovertagelser (1655 i 2014) som behandles i Fylkesnemnda hvert år. (Bufetat barnevernstatistikk 2014/2015, Riksrevisjonen rapport om barnevern/Fylkesnemnd 2014.)
 
I 2017 var det over to tusen akuttvedtak i Norge med politibistand for å hente barn hjemme hos en familie. Det er mer enn 10 barn pr arbeidsdag som rives ut av mor eller fars armer med politimakt.
 
 
De fleste barna går det ganske dårlig med. Ingen etterspør den forventede gode utviklingen til Raundalen og Killen som var grunnlaget for å ta fra de familien, og istedet gi de en oppvekstplassering. Det kan virke som om resultatet av barnevernets arbeid ikke er interessant å undersøke. Iallefall ikke for Norges barnevernfaglige ekspertise. Helsetilsynet har med jevne mellomrom laget landsomfattende undersøkelser på det de kaller “oppfølging i fosterhjem”. Alle tilsyn viser at barnevernet ikke bryr seg om hvordan det går med barna etter de er fjernet fra familien sin. (Flere tilsyn av Fylkesmennene, og landsomfattende tilsyn av Helsetilsynet av oppfølging i fosterhjem)
 

Retten til familieliv er bare for de med fast arbeid.

Handlingen mot barn og foreldre i Norge er brudd på menneskerettighetene, artikkel 8, Retten til familieliv. Verken barneloven eller barnevernloven er i tråd med menneskerettighetene slik det praktiseres i dag. Foreldrenes rett til et familieliv med sine egne barn er ikke vurdert i rettsbehandlingen. Det er kun barnets rettigheter og barnets beste som blir vurdert. Og da er barnevernet barnets talsmann. Foreldrenes menneskerettigheter, eller deres tap, sorg og lidelser blir ikke engang vurdert av domstolene. Det er en krenkelse av menneskerettighetene når gode foreldre blir fratatt retten til familieliv med sine egne barn. Foreldre er også mennesker med rettigheter etter EMK. Det er krenkelsene mot foreldrene som påstås å mangle foreldreferdigheter som behandles i menneskerettsdomstolen. På dette punktet ser det ut til at også advokat Marius Emberland hos Regjeringsadvokaten er enig.
 
 
Den brutale adskillelsen det er å rive barn og foreldre fra hverandre brått, er ansett som nødvendig for at ikke sorg, savn og smerte skal trekke ut i langdrag for barna. Barn tilpasser seg fort sier de. Sorgen går over, og de blir like glade i nye kjøpeforeldrene hver gang. Adskillelse barn og foreldre blir behandlet litt som om det er en utvidet innkjøring i barnehagen. Samtidig som de alltid sørger for å si i en bisetning, at omsorgsovertagelse alltid er siste utvei.
 

Å lese Kari Killens lærebøker for barnevernsstudiet er en grøsser.

Foreldre som ikke klarer å styre sine følelser har ikke foreldreferdigheter eller omsorgsevne. De savner heller ikke barna sine. De sørger ikke som oss andre. De roper egentlig etter omsorgen de aldri fikk i sin egen barndom, lærer barnevernsarbeidere.  De savner ikke barna som er borte. Dessuten varer “sorgen” deres veldig kort hevder Killen.

De foreldrene som har altfor mye følelser, forstyrrer barnets utvikling med irrasjonelle valg og handlinger.

Det forskes på hvordan gjøre separasjonen mindre traumatisk for barnet.
Forskeren studerer kaldt og kjølig barn i det øyeblikket de blir tvangsfjernet fra sine foreldre. Hun graderer lidelsene hun observerer fra 1 til 5. Alt etter hvor mye de uttrykker fortvilelse og frykt.

«Selv holder jeg meg i bakgrunnen og fokuserer kontinuerlig og utelukkende på barnet. Jeg kan selvsagt ikke lese barnets følelser direkte, men noterer ned alle observerbare signaler. Jeg bruker et standardisert observasjonsskjema og graderer barnets generelle stress, emosjonsutrykk, fysiske reaksjoner, og verbale utrykk på en skala fra 1-5. I tillegg noterer jeg det ned hvem som er tilstede, hvor banet blir hentet og hva som konkret skjer under plasseringen.»
«Etter at barnets eiendeler er pakket ned, kommer avskjedsfasen. Noen barn reagerer med fortvilelse, sorg, angst og raseri. Andre er apatiske, tilbaketrukket og viser lite mimikk og affekt. Disse skårer derfor lavere på stress. Når barn nærmest ukritisk lar seg leie av gårde med et vilt fremmed menneske, kan det tyde på alvorlig omsorgssvikt. Reisen til det hjemmet eller den institusjonen barnet skal til, kan ofte være lang og anstrengende, og det å komme til et fremmed hjem, er en ny og vanskelig situasjon for mange barn.»

Norsk forsker studerer barn når de fratas foreldrene.

 Norsk dehumanisering

Margaret Hennum har skrevet et notat om barnevernets dehumaniserende arbeid og skammelige behandling av foreldrene. “ «De foreldrene som ikke er i stand til å gi sine barn en god omsorgssituasjon, er sjelden istand til å sørge sammenhengende over tid. “ (Kari Killen)
 
 

Hatet mot foreldrene og destruskjon av familien.

For mye følelser er skadelig for barns utvikling sier barnevernet. Barn blir så lojale av det, og foreldrene blir så irrasjonelle. Barn utvikler seg til å bli bedre og flinkere med mindre følelser i livet sitt. Mindre lojalitet og mindre irrasjonelle instinkter. Vi kan ikke stole på ryggmarksrefleksen til foreldrene sier barnedirektør Mari Trommald i Bufdir. Barn og omsorg er altfor alvorlig til at vi kan overlate det til instinkter. Hun sier at vi kan elske barna våre ihjel(?) Det er noe av essensen man kan trekke ut av ideologien de bruker. Foreldrenes kjærlighet er skadelig, derfor er foreldrenes uendelige sorg og smerte et bevis på at de handlet rett.
 
De lager et regnestykke med pluss og minuspoeng på foreldrene. (Kvello modellen). De kaller det beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer. Det er et ferdig utfylt skjema de krysser av med pluss og minuspoeng. Tilslutt summeres det hele og summen avgjør om barna får beholde sine foreldre. Ufør mor eller fysisk syk far er minuspoeng. Lang utdannelse er pluss poeng. Eier egen bolig er plusspoeng. Leie bolig er minuspoeng. Arbeidsledig er minus. Biologisk slektskap er ikke pluss poeng.
 
At foreldre og barn er glade i hverandre teller ikke heller. Det er ikke engang nevnt. Heller ikke selve adskillelsen barn og foreldre vurderes som en skadelig faktor i det regnestykket.  Overvekt av minuspoeng på foreldrene fyller vilkårene for omsorgsovertagelse «etter en samlet vurdering.»
Dvs at hver enkelt risikofaktor alene ikke er nok til å omplassere barnet. Men summen av dette vil Fylkesnemnd akseptere som at vilkårene er oppfylt. Men alt dette vet ikke folk noe om så lenge sakene er lukket for pressen.
 

– Helt nødvendig med mer åpenhet i barnevernet, sier statsråd Solveig Horne. I dag fikk hun en fem punkter lang ønskeliste fra pressen

Utvalg foreslår å åpne opp fylkesnemndene, og sette klarere regler for taushetsplikt – Større åpenhet vil gjøre journalistikken bedre, mener Arne Jensen.

  •   ENDRET 
 

 

«- Vil gjøre journalistikken bedre

Bakteppet for møtet var blant annet den omfattende reportasjen i Stavanger Aftenblad om «Glassjenta», om en ungdoms sterke erfaringer med barnevernet.

Thomas Ergo er en av journalistene bak saken, og la sammen med Arne Jensen fram forslagene fra Pressens offentlighetsutvalg. Jensen er generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Han var tydelig på hva som var bakgrunnen for forslagene:

– Mangelen på informasjon og begrensinger i metoder gjør at dekningen får slagside, eller at man gir opp. Det er en av grunnene til at vi jobber for større åpenhet. Fordi vi ønsker å gjøre journalistikken bedre, sier Jensen.

En annen utfordring med journalistikk om barnevernsfeltet er hvordan ulike presseetiske hensyn møtes.

På den ene siden skal pressen, jamfør VVP 1.5, «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre». Mens man på den andre siden skal ta hensyn til konsekvensene av dekningen kan få for barn. Dette etter punkt 4.8 i Vær varsom-plakaten, som nylig var tema i PFU i forbindelse med mobbesakene etter 13-åringen fra Lommedalen som døde i Valdres.

Men enkeltsaker er og blir viktige for å opplyse om vesentlige forhold, mener Arne Jensen:

– Det handler om å anskueliggjøre og løfte fram viktige problemstillinger. Statistikk skaper sjelden det store engasjementet, mener Jensen.

Dette vil pressen endre

1. FYLKESNEMNDENE: Pressen ønsker nye regler som gjør at det blir enklere å følge behandlingen her.

– Jevnlig følger norske journalister straffesaker hvor blant andre seksuelle overgrep mot mindreårige beskrives. Det er ingen grunn til at man på samme måte skulle kunne håndtere barnevernssaker i fylkesnemndene, heter det fra Pressens offentlighetsutvalg.

2. DOMSTOLENE: Det må bli lettere å gi anledning for mediene til å være til stede.

3. TAUSHETSPLIKT: Pressen ønsker endringer i reglene for taushetsplikt. – Ikke minst er barnevernets muligheter for å overprøve foreldre og barns egne valg problematisk, heter det i forslaget.

4. KAN DE UTTALE SEG? En ting er regler – kjennskap til dem er minst like viktig. Her foreslår utvalget at det fins enkel og kvalitetssikret informasjon om når og hvordan barnevernet kan uttale seg om enkeltsaker, og hvilken innsyn de kan gi til pressen. Også utdanningene bør lære bort dette, heter det.

4. KULTUR: – Det må jobbes med kulturer i barnevernet. Det er et langt løp, men det er nødvendig, mener utvalget.»

 
Barn dør i dette systemet. Bryr vi oss?
 
Vi har forskning på selvmord i barnevernet, men bare hvordan det går med saksbehandleren som opplever at barn og foreldre tar sitt eget liv av arbeidet deres. Om de får god nok støtte på arbeidsplassen. Om de sørger, og føler at det er deres skyld. Det har vi forskning på.
 
Med fokus på saksbehandlerens “sorg” og skyldfølelse. De får oppfølging og støtte og hjelp til å beholde troen på seg selv. Ethvert tilløp til normale følelser og refleksjoner hos en saksbehandler skal fjernes. Her lurer også forskeren på om ikke barnevernets ansatte burde fått status som pårørende, med rett til å møte opp i begravelsen..? Som en siste endelig krenkelse mot familien. Det finnes ingen nedre grenser for hvor grusomt foreldrene behandles av barnevernet.
 
“18 av 49 barnevernskuratorer har opplevd å miste en klient i selvmord. Ofte snakker man ikke om det. Selvmord er ikke et tema man har laget rutiner for å møte. Når en klient tar sitt eget liv, påvirkes kurator sterkt følelsesmessig, men får sjelden hjelp til å takle dette“
 

Vi vil ikke vite

Vi har rett og slett ingen forskning på effekten av omsorgsovertagelse i Norge. Eller hvor store skadevirkninger det har på barna og hele familien. Ikke fordi vi ikke klarer det, men fordi vi ikke vil forske på det. Ingen vet hva som er årsaken til at det er så stor motstand mot barnevernet både her og internasjonalt. Vi vet bare det barnevernet vil vi skal vite.
 
 
Vi informerer og informerer andre nasjoner om den fine barnevernloven i Norge, og er oppgitte fordi de ikke skjønner hva vi sier. Det blir tatt litt på alvor, og det arrangeres en konferanse her, og en kongress der, som tar opp “problemstillingen” med internasjonal kritikk. Men alt i alt forklares det med at østeuropeiske nasjoner er litt dummere og litt mer gammeldagse enn oss i nord.  De tror de eier barna og har rett til å slå dem.
 
Hvilke verdier har folk i de landene? Det er kristenkonservative østblokkland som får sine gammeldagse holdninger hengt til tørk av forsker i NIBR Jørn Holm-Hansen.
 
 
 
“Ikke alt dreier seg om Norge. Hvorfor protesteres det mot norsk barnevern? Om årsaker i demonstrantenes hjemland.”
 
 
Vi finner holdningene i kronikker og leserbrev. Som advarer oss mot hvilket menneskesyn vi blir møtt med som turister.
 
 
Aftenposten varter opp endeløse artikler som forteller at «andre land» ikke har skjønt noenting om barns rettigheter. Mens resten av Norge stønner over bedraget.
 
https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/L0r7k1/I-Ost-Europa-mener-de-Norge-kidnapper-barn-Det-kan-ikke-bare-avfeies–Andreas-Slettholm?fbclid=IwAR2_tut70jQRyO0_lf2KCToehb33YSs_4nqt3fHY5bkMPCsRk3naE81-zbk

Barneminister og barneombud later som ingenting.

Det finnes ingen vilje i det norske samfunnet til å se hvor galt det er. Vi blir fortalt at “misfornøyde foreldre” er en trussel for samfunnet. Politiet har instrukser om å prioritere etterforskning av påståtte “hat & trusler” mot ansatte i barnevernet. Og instrukser om ikke å etterforske anmeldelser mot de ansatte i barnevernet, og eventuelt straffbare handlinger de har begått.
 
Det nedlegges store ressurser i politietterforskning av foreldre som har begått klaps på baken mot barna sine, eller familier som våger å flykte fra barnevernet. Og det henlegges utallige saker med grov mishandling av barn, dersom barnevernet er god venn eller venninne med foreldrene. Da sier de at barna ikke er utsatt for vold. Som i Christoffer saken, og i Alvdal saken. Når barnevernet sier at barna ikke er utsatt for vold, så har ikke politiet noen sak.
 

De 10 prosentene vi får innblikk i på Lovdata pro er sannsynligvis de eneste sakene som er forsvarlige omsorgsovertagelser.

Hva med alle de andre barna? Det er snakk om mange tusen barn som er fjernet uten at vi vet noen ting om årsak. Annet enn at de skal få en bedre utvikling enn hva foreldrene kan gi de. Den største gruppen barn som er fjernet, er fordi foreldrene ikke har “ferdigheter”. Det er snakk om ca 35%.
 
Offentligheten får ikke innsyn i vedtakene. Jeg har lest endel av vedtakene, og det er helt hårreisende det som står der. Det er så grusomt at det overhode ikke tåler offentlighetens lys. Der finner du begrunnelser for å ta barn som for tykke brødskiver på matpakken, dårlig blikk kontakt mellom mor og spedbarn, mor har feil personlighet og trenger en lærepenge, eller mor har klaget på ordfører i kommunen, og da må de vise hvem som er sjefen. Det er galskap ingen trodde eksisterte.

Null kontroll i kommunene

Kommunene har mistet kontrollen med barnevernet. Ingen klarer å kontrollere at barnevernet følger loven. De ansatte nekter kommuneledelsen innsyn. De setter seg på bakbena, legger ned arbeidet, sykemelder seg, står frem i avisen som veldig bekymret for kommunens barn osv. De får fagforeningen FO til å stille opp og fortelle media at barnevernet ikke kan jobbe med barn og omsorg med mistillit fra kommuneledelsen, og det blir dårlig arbeidsmiljø av all kontrollen.
 
 

Krangler så busta fyker med alle.

Kvinnene blir uvenner seg i mellom og vil tilslutt ingenting. Slik vinner de alltid, fordi de er bekymret for de sårbare barna. Alle nikker og forstår det, det er hjerterått ikke å være enig. De fremstår som såret og lei seg og har veldig vondt i omsorgsfølelsen sin. Her må kommuneledelsen trå varsomt med kontroll tøvet sitt så ikke all omsorgsfølelsen blir permanent skadet.
 
De gjemmer seg bak taushetsplikten og en påstått grenseløs omsorg for at barna ikke skal bli eksponert i media. De nekter å si noe som helst til offentligheten om hvorfor de har gjort det de har gjort. De slipper å forklare, eller stå til ansvar for hvorfor de har fjernet det og det barnet. Hvorfor de har besluttet slik og sånn, og hva i all verden de har tenkt.
 

Vil ikke stå til rette for deres handlinger.

De er fritatt for all forklaring og redegjørelse. De mener at kommuneledelsen ikke skjønner barnefaglighet allikevel, og derfor ikke kan bedømme noenting. Hele samfunnet er i totalt knefall for dette.
 
Slik er det i alle kommuner over hele landet. Kommunene er pålagt å føre kontroll med barnevernet, men får ikke gjort det. Barnevernet har blitt slaktet av Fylkesmannen mange ganger. Uten at de hjelper. Fylkesmannen er såkalt tilsynsmyndighet, men har ikke annen myndighet enn å si til barnevernet at, det var ikke pent gjort. Ikke gjør det en gang til. De kan også utstede foretaksbøter. Men det igjen går utover alle de andre lovpålagte tjenestene til kommunen, som igjen går utover andre hjelpetrengende innbyggere.
 

Fortsetter dagen etter med full tillit.

Ingen følger opp Fylkesmannen selv om de totalslakter barnevernet. Det er kommuner hvor det er avdekket utallige lovbrudd, at barnevernet ikke kan loven, kommuneledelsen kan ikke loven. Bekymringsmeldinger om vold blir ignorert, fosterhjemmene blir ikke undersøkt eller kontrollert. Kommunens barn går for lut og kaldt vann etter at de er tvangsplassert, mens barnevernet i stedet jobber med bagatellmessige saker som avstedkommer nye usaklige omsorgsovertagelser. Som det nylig ble avdekket av Fylkesmannen i Oppland. Den endelige knusende rapporten om barnevernet i Land kommunene.

 
(Den MÅ leses!)
 
Det er ufattelig at noen kan si at barnevernet gjør mye bra etter å ha lest denne rapporten. Like ufattelig er det at de samme menneskene får holde frem med ødeleggende saksbehandling.
 
Rådmannen sto frem i NRK Dagsnytt og bedyret at han hadde full tillit til barnevernet, og at Fylkesmannen tok feil. Ingen tar tak i dette og gjør noe med det. I tilsynet med barnevernet i Land pålegges barnevernet legge frem en plan for hvordan de skal utføre jobben ihht loven i fremtiden.
 
Ingen konsekvenser for slett arbeid, ingen saker som løftes frem og granskes ytterligere. Ingen barn som leveres tilbake. Alle fortsetter med blind tillit til at det gjøres mye bra i barnevernet. Selv om alle signaler tyder på det motsatte.
 
Av og til blir vi servert såkalte brukerundersøkelser i barnevernet som sier at foreldrene er fornøyd med barnevernet. Som den siste undersøkelsen til Bufetat fra 2015, hvor det påstås at 8 av 10 foreldre er fornøyd med barnevernet. Det er rett og slett bløff.
 
Denne brukes flittig i argumentasjonen om barnevernet. Den handler ikke om barn som er fratatt sine foreldre. Det er bare om barn som bor hjemme og mottar økonomisk hjelp. All kritikken mot barnevernet handler om omsorgsovertagelser, eller foreldrekonflikter der barnevernet styrer sakens utfall og plasserer barn hos voldelige foreldre. Kritikken blir møtt med undersøkelser på områder hvor foreldre har fått økonomisk støtte av barnevernet. Vi blir lurt trill rundt. Det finnes ikke en eneste undersøkelse på barn som er tvangsfjernet for å få en bedre utvikling. Har de fått det? 

Et like skandaløst utvalg som funnene i rapporten.

Av og til nedsettes det et utvalg som gransker en eller noe få saker. Mandatet er som regel å granske systemet. Ikke enkeltpersoners handlinger – men regelverket som helhet. Som eksempelvis Glassjenta, Christoffer saken og nå sist barnevoldutvalget. Sistnevnte har opplyst almenheten at de har gransket 20 svært alvorlige saker av vold mot barn. Men det viser seg at utvalget kun har gransket 9 saker. 11 av sakene fikk de ikke innsyn i, men fikk orientering om saken av leder, nestleder og sekretariatet. Advokat Cecilia Dinardi deltok i utvalget, og reagerte på at dette ikke ble opplyst av utvalgsleder, skriver Dagen 29. juni 2017.
 
«De andre 11 sakene har vi basert oss på saksfremstillinger gitt av leder, nestleder og sekretariatet. Dermed har det ikke vært mulig for alle å gjennomgå og analysere sakene direkte, eventuelt vurdere innhenting av flere saksdokumenter. Dette har begrenset vår mulighet til egne refleksjoner og vurderinger om disse sakene. Dette mener jeg har vært en svakhet ved vår arbeidsform»
 

Ikke engang et granskingsutvalg oppnevnt av regjeringen får skikkelig innsyn i barnevernet.

På tross av dette konkluderte de med at manglende hjelp er total svik mot barna. Ikke bare svikt, men fullstendig svik mot barn i Norge. Utvalget er allikevel nøye på ikke å kritisere barnevernet spesifikt, men bare i samme åndedrag med de andre som svikter. De tør bare kritisere barnevernet dersom også andre kritiseres. Og konklusjonen er den samme som alle andre granskinger – vi må ha mer av det samme kunnskapsløse barnevernet. Da blir nok alt bra.
 
Barnevernets unnlatelser og handlinger er ikke enestående sier utvalget, det gjelder alle i hjelpeapparatet. Uten å opplyse at det kun er barnevernet som har myndighet til å tvinge gjennom hjelp. Det er barnevernet alene som avgjør alle sakene. Alle de andre må bøye seg for barnevernets vurderinger. Barnevernet troner på toppen i næringskjeden som de eneste som har kompetanse til å vurdere om barna er utsatt for vold.
 
Som i alle andre granskinger fremheves det at «barnevernet gjør veldig mye bra arbeid». Selvfølgelig – uten å peke på hva som eventuelt er bra. Det vet ingen. Men alle er pålagt å si det. Det er reneste frasefabrikken. Det almenpreventive hensynet styrer alt. Folk må for enhver pris ikke miste tilliten til barnevernet.
 
Politiet har ikke noen sak mot en voldsmann hvis barnevernet sier at barna ikke er utsatt for vold. Så enkelt er det. Til og med politiet innrømmer det. I Kristiansand hevder politiet at barnevernet aktivt hindrer anmeldelse av vold mot barn. De fleste bekymringsmeldinger som henlegges av barnevernet, kommer fra politiet.
 
 
Der hvor barnevernet har konkludert at det ikke forekommer vold, blir alle signaler om det motsatte effektivt lagt lokk på. De ansatte verner sitt omdømme før noe annet.
 
Denne rapporten er et monument over de grusomme forholdene. Allikevel foreslås det mer penger til de samme menneskene for å gjøre mer av de samme handlingene. Les rapporten og bli vettskremt. Svikt og svik, NOU 2017:12.
 
 
Dette aksepterer norske myndigheter blindt. At det ikke er mulig å føre kontroll med barnevernet, selv om alle granskinger viser grusomme handlinger mot barn og foreldre. Det aksepteres blindt at offentligheten ikke får innsyn i 90% av sakene, samtidig som vi hudflettes av internasjonal presse. 
 
Hva er årsaken til den ekstreme vegringen mot å ta tyren ved hornene?
 
Tør ikke politikerne å gjøre noe overfor 10 000 ansatte på eget initiativ? Er det fagforeningen som rasler med sablene – med underliggende antydninger om solidaritet fra andre medlemmer som sosionomer og vernepleiere? Eller er det den private barneindustrien som tjener altfor mye penger på norske barn? Kan vi følge pengestrømmen her, som i alle andre bedrag vi presenteres for? I 2014 hadde Aftenposten en artikkel om 7 private aktører som hadde tjent 550 millioner på barnevern.
 
Alt fra fond i London til den styrtrike Wallenberg-familien i Sverige har skjønt at det er penger å tjene på norsk barnevern.”https://www.aftenposten.no/norge/Syv-private-aktorer-har-tjent-550-millioner-pa-barnevern-75384b.html
 
Disse har skjønt hvor det er penger å hente. Det har dessverre ikke norske myndigheter. Ingen med vettet i behold sitter rolig og ser på at 550 millioner bare renner ut i sanden uten motstand.

Terror i forvaltningen.

Jeg vet om lærere og ansatte i politiet som selv har barn, som ikke tør protestere eller si som det er. Journalister og redaktører har også barn, og barnebarn, og vegrer seg for å skrive negativt om barnevernet. Sykepleiere og barnehageansatte som våger å kritisere, trues med å miste jobben, og undersøkelse på barna deres. Alle offentlige etater i kontakt med barn utsettes for årlig revisjon på hvor mange bekymringsmeldinger de har levert.
 
https://resett.no/2019/02/09/bekymringer-i-barnevernet-austevoll-tar-grep-for-a-fa-mer-bekymring/?fbclid=IwAR3UqvYIdr0NAXAsp6aQvWfRtQRKDwCP_bq1Xy4NxHZ812lfR0kEajlBQM4
 
Er det under gjennomsnittet – må de forsvare seg. Det er straffbart ikke å melde i fra. Noe barnevernet truer samtlige med. Slik står det til med ytringsfriheten på et område hvor Norge er på tiltalebenken. 
 
Det er vanskelig å beskrive hva slags nedrige behandling mødre og fedre får av de ansatte i barnevernet, uten å komme i skade for selv å bli mistenkt for å være gal.  Nettopp det man er beskyldt for. Det kreves årelang øvelse for å evne å beskrive det såpass at det er forståelig, og uten for mye smerte.
 
De hvite krigerne
Denne historien gir et lite innblikk.
Det er om en saksbehandler i barnevernet og hennes tanker gjennom en rituell destruksjon av en far. Det ble postet på en blogg for noen år siden av en som het Gaupe 2000. Forfatteren og bloggen er forsvunnet fra nett og alle mine henvendelser besvares ikke. Jeg aner ikke hvem det er eller hvordan få tak i vedkommende.  Jeg håper på tilgivelse dersom det ikke ønskes publisert. Det er det mange som har lest det, og alle som har hatt nærkontakt med barnevernet ler godt av historien. De som bare har hørt om barnevernet mener historien er på kanten, og det er ufint å tro at noen i barnevernet kan være slemme. 
 
Saksbehandler Signe:
«Selvsagt prøver vi å utføre hentingen av barna på en skånsom måte. Opprivende adskillelses-scener med barn som blir båret vekk mens de gråter vilt og strekker hendene mot foreldrene, prøver vi å unngå, selv om det nettopp i slike tildragelser kan pumpe virvlende sting av livets vesentlighet i et barnevernshjerte.
Men uansett føler du virkelig du står midt oppe i noe skjellsettende når den slitne pappan kommer til barnehagen for å hente datteren sin, og du møter ham der, og forteller ham vennlig at datteren hans ikke er der – hun er blitt hentet, plassert i fosterhjem et sted på Sørlandet. – Og forresten – sønnen også – han er ikke på SFO, du trenger ikke hente ham, han er allerede hentet, plassert i fosterhjem han også – et sted i Finnmark.»
 
Jeg tviler ikke et sekund på det. 
 
De hvite krigerne er en satirisk fortelling om hverdagen til en barnevernsarbeider.